Lørdag 29. mars 2025
Til tross for et lengre avbrekk og mange andre prosjekter underveis har Wig Wam holdt på sine fans, og kanskje ikke så rart når de er kjent for å levere forrykende sceneshow med både glitter, glam og fengende hard rock. Da er det kanskje heller ikke så rart at de har kalt årets jubileumsfest på Rockefeller for “20 Years of C’mon C’mon C’mon”. Men ble det så en feiring som vil gå inn i historiebøkene?
Som seg hør og bør fikk vi servert en aldri så liten oppvarmingsøkt av det relativt ferske norske bandet Invasion. Flere dro kanskje kjensel på den ene gitaristen, Adrian Sunde Bjerketvedt, som også spiller med Jorn (Jørn Lande). De som har sett og hørt han tidligere vet hva han er god for. Bandet ble hanket inn som support på relativt kort varsel, men av det jeg fikk med meg var ikke det veldig merkbart. Invasion leverte en godt gjennomført økt, hvor særlig vokalist Jørgen Bergersen skal ha ros for sterk tilstedeværelse på scenen og høy sjarmfaktor. Synge kan han også, bare så det er sagt. Bandet har rukket å gi ut to skiver siden oppstarten siden 2023, og publikum fikk høre fengende melodiøs hard rock fra disse to skivene, inkludert en rekke glitrende gitarsoloer av Bjerketvedt. Han kan virkelig traktere fjøla med stil, sterkt inspirert av 80-tallets shreddere, kanskje aller mest Vinnie Moore og Joey Tafolla i mine ører. Dessverre er jeg så gammel at jeg ikke helt klarte å plassere låtene underveis, men jeg dro kjensel på flere av dem, blant annet «Streets Are Burning» og «On the Edge». Knakende fete låter. Foruten de to nevnte i bandet leverte også resten av besetningen stødig, og det verken hørtes eller syntes at de var det spotte grann nervøse. Kort og godt en meget sterk opptreden av et nytt norsk fremadstormende band. Det så også ut til at de blant publikum som fulgte med likte det de hørte, og forhåpentligvis klarte Invasion å kapre noen nye fans. Og lurer du på hva skivene deres heter så er det lett å huske, nemlig “Invasion” og “Invasion 2”, noen som hvisket Van Halen? 4/6
Så var det endelig klart for kveldens jubilanter, Wig Wam. Et ganske så variert og forventningsfullt publikum tok i mot Glam (Åge Sten Nilsen) & co med jubel, både tenningsnivået og forventningsnivået var tydeligvis skyhøyt. Men Wig Wam er mer enn Glam og glitter, de er først og fremst et drivende dyktig liveband som vet å underholde publikum. Jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri har vært blodfan av bandet, men det er ikke til å feie under teppet at gitarist Trond Holter har stått høyt i kurs hos meg siden første gangen jeg hørte ham med Dream Police i 1990. Nuvel, personlige preferanser til side. Wig Wam er et heidundranes underholdningsmaskineri som veksler mellom showfaktor og fengende musikalsk eleganse. For ja, selv om Wig Wam byr på høy allsangfaktor og fest , er dette langt vanskeligere å formidle og fremføre enn diverse musikk med russebussartister og harrytasser med trekkspill og matchende dresser. Bandet var helt tydelig heltente på å gi de fremmøtte en skikkelig jubileumsfest og man trengte ikke voksenbrus for å komme i stemning. Vi fikk servert en ganske så variert settliste bestående av låter fra hele bandets karriere og det ble en riktig så hyggelig nostalgitripp med Wig Wam.
Det var neppe noen stor overraskelse at “In My Dreams” og “Do Ya Wanna Taste It” kom på tampen av jubileumsfesten til stor jubel og engasjement i publikum. Men en aldri så liten overraskelse fikk vi også underveis i settet da bandet dro en Kiss-cover, «I Was Made For Lovin You», og selveste morroklumpen Markus Neby entret scenen. Ikke kveldens største høydepunkt, men underholdende og morsomt ble det. For min egen del var det langt mer spennende å høre låtene fra deres siste to skiver “Never Say Die” og “Out Of the Dark”, hvorav begge tittelsporene gjorde størst inntrykk og viste hvor gode låtskrivere og musikere de faktisk er.
At Åge Sten Nilsen kan synge skinnet av pølsa er det ingen tvil om, ei heller at han er bandets store showman og spilloppmaker på scenen. Men det var først og fremst kollektivet Wig Wam som ga oss en formidabel jubileumsfest, og la oss heller ikke glemme et engasjert og feststemt publikum i alle aldre som virkelig bidro.
Uten å fornærme noen så vil jeg påstå at låtene er bedre live enn på skive. Dynamikken er bedre og det låter rett og slett råere live, og som sagt var det heller ingenting å utsette på hverken energi, formidlingsevne eller utførelse. Kort og godt reinspikka melodiøs hardrock med høy underholdningsfaktor. Noen ganger er det rett og slett befriende deilig å se og høre et band med lave skuldre som har det gøy på scenen, og unorske i all sin prakt. Det er lov å være drittlei norsk melankoli og/eller hjernedød russebussmusikk, så det er godt at det også finnes andre alternativer som spruter av positiv og ukomplisert energi. Wig Wam er både et partyband og et seriøst melodiøst hardrockband, en vanskelig balansegang, men jeg synes de beviste dette nok en gang.
Det var fint lite å sette fingeren på, og stemningen var høy både i salen og på scenen. Da kan man konkludere med at det ble en verdig 20-års jubileumsfest. Så får vi se da om bandet klarer et 40-årsjubileum også. 5/6
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Johannes Andersen
