Kroatiske Dino Jelusic er kanskje ikke verdens mest kjente artist her til lands, men 31-åringen har en imponerende CV likevel. Som 11-åring ble han tidenes første vinner av Eurovision Song Contest Junior, ga ut soloskive, turnerte verden og spilte festivaler. Da han kom i stemmeskiftet vendte han seg mot den tyngre delen av rocken som han hadde vokst opp med å lytte på, og dannet sitt eget prog/metalband, Animal Drive. Han har turnert med den amerikanske fenomenet Trans Siberian Orchestra, han sang på skiva til bandet Stone Leaders sammen med ex-TNT/Malmsteen-trommis John Macaluso, han ga ut en skive med George Lynch under navnet Dirty Shirley, og i 2021 ble han medlem av Whitesnake, som keyboardist og korist. Nå har han dannet Whom Gods Destroy sammen med de to Sons Of Apollo-overlevende Derek Sherinian (keyboards) og Ron «Bumblefoot» Thal (gitar).
– Mitt første inntrykk da jeg leste om Whom Gods Destroy var at det var en slags videreføring av Sons Of Apollo etter at det bandet raknet da Mike Portnoy (Intervju her!) og Billy Sheehan (Intervju her!) stakk hjem til henholdsvis Dream Theater og Mr. Big.
– Nei, ikke egentlig – det er fortsatt Bumblefoot og Derek Sherinian (Intervju her!), men det er et helt annet band, med tre nye musikere som setter sitt eget preg på musikken. Det kan ikke være noen fortsettelse uten Portnoy, Sheehan eller Jeff Scott Soto (Intervju her!) Og musikalsk er Whom Gods Destroy litt mindre rock & roll og mer metal. Jeg og Soto er påvirket av mange av de samme vokalistene, men jeg er mye mer inne i metal og prog enn det han er. Og jeg liker å eksperimentere med vokalen – på den siste singelen vår kjører jeg nesten en slags Meshuggah-vokal, noe som nesten ingen har hørt i denne sjangeren før. Og så har vi bassist Yas som er en veldig prog-orientert musiker – Billy Sheehan er en legende, han kan spille hva som helst – og trommis Bruno har spilt prog og fusion i hele sitt liv, så da blir det veldig annerledes. Portnoy er jo også en prog-trommishelt, men han er også en rocker og en metal-fyr, så jeg vil ikke si at dette er noen videreføring, det er et helt nytt band.
– Pussig nok har du også jobbet sammen med Jeff Scott Soto i Trans Siberian Orchestra.
– Ja, jeg gjorde ikke den forrige turneen, men ja, det stemmer. Vi synger begge fortsatt med TSO. Jeg satt faktisk ved siden av ham da han fikk en telefon fra Mike Portnoy med tilbud om å bli med i Sons Of Apollo, i 2016. Jeff er en god venn av meg.
– Hvordan ble du involvert? Jeg antar at det var Derek som kontaktet deg, som bandets kaptein?
– Ja, det kan man kalle ham. Han hørte noen låter med meg på Youtube og digget stemmen min, og tok kontakt pr mail og sa at han hadde lagd demoer av noen låter som han lurte på om jeg kunne synge på. Og han sendte meg en ballade, som endte opp med å ble den eneste balladen på den kommende skiva. Og så gjorde jeg en video med Bumblefoot for youtube, og da følte vi at det var en kjemi der som førte til at vi bestemte oss for å begynne å skrive låter sammen. «In The Name Of War» var faktisk den første demoen jeg fikk, helt tilbake i 2020. Og det var ganske hektisk. Jeg husker jeg var på vei til en konsert i Sveits da jeg hørte på den og tenkte: «Jøss, dette er ekstremt kompleks musikk!». Men jeg syntes det var en kul utfordring å klare å synge over slik musikk, så jeg begynte å jobbe med den låten. Og den neste låten jeg fikk var «Crawl», som blir den neste singelen. Deretter fortsatte vi å jobbe, men måtte ta en pause under min rettssak mot (det italienske plateselskapet) Frontiers mens bandet ventet på at jeg skulle bli fri fra deres kontrakt. Og da det var ordnet, signerte vi for Sony, og Whom Gods Destroy var født.
– Visste du at hvis du googler «Whom Gods Destroy», så får du opp en episode av Star Trek fra 1969?
– Jaha?! Nei, det ante jeg ikke, jeg har aldri sett Star Trek, jeg ser ikke noen TV-serier, jeg har ikke tid, og jeg digger ikke sci-fi-greier, så det må være noe Derek har kommet opp med – jeg syntes bare navnet hørtes kult ut!
– Hvordan ble de to nykommerne involvert, bassist Yas Nomura og trommis Bruno Valverde?
– Mens jeg øvde med Whitesnake i Los Angeles, så møtte jeg Yas, og vi spilte inn en låt sammen til hans prosjekt The Resonance Project. Og vi gikk ut sammen for å se Animals As Leaders i LA, og der møtte vi Bruno. Og ett år senere er vi alle tre i samme band.
– Men nå har dere bandmedlemmer som bor på tre kontinenter – to amerikanere, en japaner, en brasilianer og en kroat. Er ikke det forferdelig tungvint?
– Nei, Bruno bor i Los Angeles nå, så jeg er den eneste som ikke er i USA. Yas og Derek bor i Burbank, to minutter fra hverandre, Bruno er i Van Nuys i vestre LA, Bumblefoot bor i New Jersey og jeg bor fortsatt i Zagreb, men om det trengs, så tar jeg bare et fly, det tar ti timer, så er jeg i Los Angeles.
– Men har dere alle fem noen gang faktisk vært i samme rom og øvd og skrevet sammen?
– Jeg bodde faktisk hos Derek i hele januar 2023, og da skrev vi låter sammen og sendte ideer frem og tilbake til Ron. Og da jeg dro, så kom Yas og Bruno til Dereks studio og spilte inn sine deler. Så kom jeg tilbake i mai da vi spilte inn videoer for «In The Name Of War» og «Crawl», og så jobbet vi med den siste låten til skiva, som heter «Keeper Of The Gate», kanskje er den mest Dio/Rainbow-aktige låten. Så ja, vi samarbeider mye sammen på låtene, mest meg og Derek. Og Derek jobber med Ron. Det er vanskelig å få tidsskjemaene til alle fem til å klaffe, spesielt siden jeg bor så langt unna.
– Jeg er dypt imponert over det Yas og Bruno gjør på denne skiva, men jeg kjente ikke til dem fra før. Hva har de gjort tidligere?
– Bruno Valverde har vært trommis i Angra fra Brasil i ti år. Kjenner du til dem?
– Kjenner navnet, ja!
– Han spiller med Angra, og han spiller også med Kiko.
– Megadeth-gitaristen?
– Kiko Loureiro, ja. Og han spiller også med Richie Kotzen. Og med Smith/Kotzen! Altså Adrian Smith fra Iron Maiden og Richie Kotzen. Og han var vikar i Sepultura i fjor.
– Imponerende CV! Da har jeg jo faktisk skiver med ham i samlinga. Hva med bassist Yas Nomura?
– Yas spiller med Japans største pop/rock-metal-stjerne ved navn Hyde. Og han spiller med Mateus Asato – de er faktisk bestevenner. Og jeg tror også han har spilt med Babymetal.
– Er Whom Gods Destroy et fulltidsband som nå skal turnere og jobbe sammen frem til det er på tide å skrive nye låter og lage album nummer to, eller blir det et sideprosjekt for alle involverte?
– Jeg tror det kommer til å bli et fulltidsband, men problemet er at vi fikk ikke booket noe for i år, siden første singel ble sluppet i januar, og alt er allerede fullbooket. Derek og jeg har snakket om dette, vi skulle ha gjort en kort turné i Europa i mai, men vi får ikke logistikken til å klaffe. Vi skulle ha spilt med Brian May, som bandet hans. Med May i mai, haha.Men det kommer ikke til å skje, så nå er planen å slippe denne skiva, se hvordan den blir tatt imot, skrive og spille inn en ny skive og turnere begge skivene sammen i 2025.
– Og hva er da dine planer for 2024?
– Jeg er fullbooket med Jelusick! Skiva vår («Follow The Blind Man») kom i fjor, og den selger bra, og vi selger ut alle konserter vi spiller. Vi er til og med nominert for Årets Skive på den kroatiske musikkprisutdelingen, Kroatias svar på Grammys, og det er den eneste nominerte skiva på engelsk. Så det er hovedfokuset mitt i år, mulig jeg gjør noe med Trans Siberian Orchestra mot slutten av året, men det vet jeg ikke helt enda. Vi skal spille mest mulig med Jelusick i år.
– Du har aldri spilt i Norge?
– Vi ble kontaktet av en arrangør i Norge om et rockecruise, så vidt jeg vet, men nei, vi har aldri spilt der. Men jeg har spilt der med Whitesnake en gang, på Hamar, men det er det eneste. Sommeren 2022.
– Jeg må få spørre deg litt om Whitesnake også. Tror du det kommer til å skje noe mer der?
– Jeg tror ikke det. David har vært veldig reservert når det gjelder fremtidsplaner, så jeg vet ikke helt hva som foregår der for tiden. Bandet kommer i hvert fall ikke til å turnere, det er sikkert.
– Hvordan fikk du den jobben?
– David var på utkikk etter ett bandmedlem til for den siste turneen, og Joel (Hoekstra, gitar) anbefalte meg – vi kjenner hverandre fra Trans Siberian Orchestra, men vi har også gjort noen lockdown-jams. Han ante ikke at jeg også kan spille keyboards og bass også, og da han fortalte David dette, ble han nysgjerrig. Og de hørte min versjon av «Stormbringer», og David sa: «Hvordan skal vi bruke denne fyren? Han er jo en strålende vokalist, men det er jo jeg som er sangeren i Whitesnake!» Og Joel sa: «Ja, men han kan spille keyboard, og dekke opp en del på vokalen.» Og da var det bingo for David. Jeg ble oppringt, og David var superhyggelig mot meg. Det var i juni eller juli 2021, og i april 2022 var jeg i Los Angeles og øvde med bandet for den kommende turneen.
– Da jeg hørte at du var blitt en del av bandet, antok jeg at du kanskje skulle ta vokalen på en låt eller to mens Coverdale tok seg en pust i bakken på bakrommet, i stedet for alle de timinutters gitarsoloene og trommesoloene og bassoloene som tok opp stadig større del av Whitesnake konserter. Var det noen gang aktuelt?
– Det vet jeg ikke. Jeg ble aldri spurt om noe slikt, men jeg sang mye på konsertene. Vi delte vokalen på «Slide It In», jeg sang deler av «Burn» med ham, og jeg gjorde forrefrenget på «Hey You (You Make Me Rock)». Men det er David som er frontmannen, han er Whitesnake, og det ville vært meningsløst at jeg skulle vært i front sammen med ham. Sånn føler i hvert fall jeg det. Og jeg er stor Whitesnake-fan.
– På wikipedia-siden din står det at du vokste opp med å høre på band som Whitesnake og Dream Theater, så kan du beskrive hvordan det føles for deg å plutselig stå på scenen med folk fra disse bandene, som en likemann?
– Fullstendig galskap! Dette er jo mine store helter! Jeg gjorde nylig en konsert med Robert Plant, da han sang «Stairway To Heaven» for første gang på 16 år. Han måtte ha med seg et ark med teksten på, og han annonserte at dette var antagelig siste gang han kom til å gjøre «Stairway To Heaven». Jeg har et eget videoopptak hvor vi synger «Stairway To Heaven» sammen, hvor han sier til meg at «På den siste delen, la oss ta annenhver linje». Så vi prøvde det, og han sa: «Jeg må ta et alvorsord med deg, unge mann, du kan ikke synge på denne måten!» mens vi begge lo godt. Det var et fantastisk øyeblikk for meg. Meg, Plant, Andy Taylor fra Duran Duran, som jeg er massiv fan av, Guy Pratt fra Pink Floyd på bass, David Palmer fra Rod Stewarts band… det var en veldedighetskonsert for Cancer Awareness Trust i regi av Andy Taylor, som fikk prostatakreft i 2018, og å spille med disse legendene var helt surrealistisk. Å spille med Coverdale var surrealistisk, å spille inn låter med Jordan Rudess og Mike Portnoy var surrealistisk… Jeg sang med Paul Rodgers for 7-8 år siden, det var ganske surrealistisk for en 23-åring. Jeg har vært heldig å få oppleve menge slike drømmeøyeblikk. Det er helt unaturlig for meg, men jeg verdsetter de minnene så utrolig mye, jeg tenker stadig tilbake og tenker «Wow!» Om jeg skulle dø i morgen, har jeg likevel opplevd mer enn de fleste mennesker bare kan drømme om.
– Den første skiva jeg hadde med deg på vokal, var Dirty Shirley (Anmeldt her!) som du gjorde med George Lynch i 2020. Gjorde dere noen gang noe, spilte dere konserter?
– Nei. Jeg har spilt noen av de låtene live med mitt band – vi har spilt «Here Comes The King», «Dirty Blues», «Higher» og «Cold». Så det var mer et prosjekt. Jeg tror Dirty Shirley kommer til å gi ut en ny skive i år, men da med en annen sanger.
– Hvorfor? George har jo åtte band, og det er sangeren som utgjør den største forskjellen.
– Ja, det er en Frontiers-greie, de elsker å gi ut en eller to skiver med kortlivede prosjekter som aldri gjør konserter. Og så kommer man i krangel med dem, og så er det samme greia om og om igjen. Jeg er ferdig med Frontiers, og det er en bok jeg aldri kommer til å åpne igjen. De var bra i starten, de gjorde en kanon jobb med Animal Drive, og Dirty Shirley gjorde det bra, men aldri mer.
– Nei, der har du label som har saget av greina de sitter på. Jeg pleide å glede meg til de nye Frontiers-slippene, men nå gir de nesten bare ut identisk lydende generiske skiver med samme produsent, samme låtskrivere, samme musikere…
– Ja, jeg vet, det har vært sånn i årevis.
– Da får vi runde av – håper vi ser deg her til lands til neste år da, om det ikke skjer noe i år.
– Det kan være at vi kommer til Norge med Jelusick til vinteren, jeg vet at booking manageren har fått en forespørsel derifra. Jeg har veldig lyst til å spille masse konserter i Skandinavia. Med unntak av Whitesnake-konsertene i København, Stockholm, Göteborg og Hamar, så har jeg aldri spilt der.
– Ja, og Hamar er en liten by flere timers kjøring fra Oslo, så dere må komme til hovedstaden også.
– Er Hamar en liten by?! Den hallen vi spilte i, var den største vi spilte på den turneen, tror jeg. Den var enorm! Vet du hvilken jeg mener?
– Ja, Vikingskipet på Hamar, det ble bygget som en ishall til OL på Lillehammer i 1994, og tar vel 20 000 tilskuere på konserter.
– Åh, så kult! Da er det fett å ha spilt der! Da får vi satse på Oslo og Bergen neste gang!
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Greg Vorobiov
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2024