Under ledelse av vokallegenden David Coverdale kommer de tidligere engelske, nå amerikanske, rockerne i Whitesnake i disse dager ut med sitt ellevte studioalbum under tittelen «Forevermore», med både Oslo og Sweden Rock på turnelista for sommeren 2011. Vi lot selvsagt ikke muligheten til en prat med sir David of Coverdale gå ifra oss, og en kald onsdag aften i februar ringte telefonen.
Tekst Geir Amundsen | Foto Arash Taheri
– Hei Gier, dette er David Coverdale! Hvordan uttaler du navnet ditt?
– Hei David, står til og god kveld, eller det er kanskje morgen der du er? Og navnet mitt kan du bare glemme å uttale med mindre du er født og oppvokst i Norge…
– Haha, greit, da kaller jeg deg the G-man! Det er 10:30 på morgenen, og jeg er hjemme i Lake Tahoe. Jeg sitter med en kaffe og en fantastisk utsikt og kommer rett fra massasjebordet, så jeg har det alldeles strålende.
– Det høres digg ut! Gratulerer med ny skive, jeg har hørt mye på den de siste ukene og jeg er i fyr og flamme over den!
– Takk takk, det er jeg og!
– Whitesnake er forøvrig bandet som fikk meg inn i rock’n’roll i utgangspunktet, da jeg hørte «Saints An’ Sinners» på tidlig 80-tall.
– Åh, så du skal gi meg skylden for hvordan du endte opp? Din mor kommer aldri til å snakke til meg igjen!
– Denne nye skiva, ved navn «Forevermore», høres ut som klassisk Whitesnake , men med moderne og kredibel lyd. Det virker som dere fortsetter i sporet som «Good To Be Bad»-skiva staket ut i 2008.
– Ja det kan du si, vi har tatt det videre til neste nivå. Jeg tror meg selv, Doug Aldrich (gitar) og medprodusent Michael McIntyre var tryggere på hva vi holdt på med etter suksessen med «Good To Be Bad», og det høres nok både i låtmaterialet og på produksjonen. Og samarbeidet mellom Doug og meg som komponister var definitivt styrket etter måten «Good To Be Bad» ble mottatt på.
– Ja, selv om stilen er den samme, og jeg likte «Good To Be Bad» veldig godt, synes jeg låtmaterialet her er hakket sterkere. Tittelsporet er et monster, en av de aller beste Whitesnakelåtene noensinne, som fikk meg ned i knestående med et salig smil første gang jeg hørte den.
– Ah, velsigne deg! Og bare for å ha det nevnt; vi har spilt inn «Forevermore» i en helakkustisk versjon med bare kassegitar og koringer som er alldeles nydelig. Det er en låt jeg er veldig stolt over, som omhandler et kjærlighetsforhold, eller en kjærlighet som strekker seg over en persons livsløp, men det er også en låt til publikum om vårt sterke forhold til hverandre. Jeg har snart holdt på med dette i 40 år, men det er fortsatt folk der ute i publikum som har fulgt meg hele veien, helt siden Deep Purple-tida, som fortsatt kommer på Whitesnake-konserter, og det er helt forbløffende, det er en evighet for meg.
– Jeg antar at denne låta kommer til å bli fremført på den kommende turneen også?
– Ja, vi må bare bestemme oss for om vi skal gjøre den episke Whitesnakeversjonen, eller den mer intime akkustiske versjonen. Hele bandet mitt nå er faktisk glimrende sangere og gitarister. Hahaha, til og med trommisen vår er en god gitarist! Og jeg tror dette kan gi en helt ny dimensjon til Whitesnake i konsertformat. I noen år nå har det vært tradisjon på konsertene våre at folk har ropt ut en eller annen låttittel, og jeg har plutselig blitt en slags menneskelig jukeboks og begynt å synge den aktuelle låten spontant, jeg har sunget acapellaversjoner av «Soldier Of Fortune» eller noe sånt. I mellomtiden satt bandet bak scenen og drakk te! Så jo mer jeg kan involvere dem, jo bedre. På forrige turne gjorde Doug og meg akkustiske versjoner av «Ain’t Gonna Cry No More» eller «The Deeper The Love», og det er en fantastisk rørende opplevelse å ha den intimiteten med et rockepublikum, hvor det det ene øyeblikket spiller luftgitar og headbanger, og i det neste kan du høre en knappenål falle idet de synger lavmælt med sammen med deg.
– Ja, jeg vet, jeg så dere to ganger i 2008, og det var alltid gåsehudøyeblikket på konsertene…
– Ja, helt enig, og det er noe som alle bidrar på å skape sammen.
– Doug Aldrich har jeg alltid sett på som en solid og kompetent gitarist, men på denne skiva overbeviser han stort.
– Ja ikke sant! Han er en av de aller beste gitaristene jeg noensinne har jobbet med, og jeg har jo spilt med noen av rockens legender…
– Som Ritchie Blackmore, Jimmy Page, Steve Vai og John Sykes. Apropos nye musikere; du har to nye karer ombord nå.
– Stemmer!
– Og trommis Brian Tichy (ex-Pride & Glory, Foreigner, Lynch Mob, Billy Idol) later til å gli rett inn, han er en av de beste i bransjen.
– Ja, Brian er fantastisk. Faktisk var Brian Tichy ment å være den nye trommisen allerede i 2003 da jeg satte Whitesnake sammen igjen.
– Virkelig??
– Ja, han sto øverst på lista. Det vil si, jeg hadde ikke snakket med han selv, men min assistent Michael hadde forhørt seg med Brian, og han var klar som en stut. Vi var på nippet til å gi han jobben, da Marco Mendoza, vår daværende bassist, nevnte at han hadde jobbet med Tommy Aldridge i forskjellige sammenhenger i flere år. Og Marco overbrakte meg en hilsen fra Tommy og sa at hvis jeg trengte han, så sto han parat. Da ble jeg selvsagt interessert, for jeg var på utkikk etter en Tommy-type trommis.Og som du vet er det viktig å ha en rytmeseksjon som fungerer sammen og trives sammen. Men hvis du kjenner Whitesnakes historie, så vet du at jeg sjelden går bakover. Å jobbe med musikere er for meg som å lese en god bok, og når du har lest ut boka og kommet til veis ende, så leser du den ikke en gang til, da begynner du heller på en ny bok. Tommy Aldridge er således den eneste musikeren som har vært medlem av Whitesnake i to perioder. Og jeg og Tommy hadde tre fine år sammen, men jeg er tilsvarende henrykt over at jeg og Brian omsider, syv år senere, får muligheten til å jobbe sammen.
– Ja personlig synes jeg Tichy passer bedre inn i Whitesnake enn det Aldridge noensinne gjorde, Tommy gjorde det mer metal. Og den nye bassisten, Michael Devin?
– Michael er en absolutt kjernekar. Du vet, G-man, vi gjør så mye forarbeid når vi leter etter nye musikere, at som oftest aner ikke kanditatene at vi har sjekket dem ut engang.Og vi hadde kuttet det ned til tre aktuelle bassister som vi fløy inn til Lake Tahoe for audition. Og Michael var den som i størst grad klikket med resten av bandet og klarte å formidle sin energi. Han er en glimrende sanger med en spesiell stemme, og en dyktig bassist. Og et enormt plusspoeng for min del var at han hadde jobbet med Brian Tichy før og de var svært gode venner.
– Ja, de spilte samme i Lynch Mob?
– Riktig. Et av usikkerhetspunktene med å ha et band er tryggheten mellom rytmeseksjonen; bassisten og trommeslageren. Hvis disse to er fremmede for hverandre, så tar det ofte litt tid for dem å bli samkjørte. De skal tross alt danne grunnmuren som gitaren og vokalen bygger huset videre på. Men dette føltes fantastisk fra første låt vi spilte sammen, det var som om vi hadde spilt sammen i årevis. Vi gjorde nylig en videoinnspilling og en fotosession her i Lake Tahoe, hvor jeg leide et hus hvor bare bandet hang sammen i en periode for å se om det var noen som falt utenfor sosialt.Men heldigvis kom alle sammen strålende overens! Du vet, hvis du skal slippe mennesker tett inn på livet ditt i en lengre periode; første gang du møter dem så viser alltid folk seg fra sin beste side. De sier alltid at ‘Nei slik er ikke jeg og slikt gjør ikke jeg‘, men når man først har knyttet seg til hverandre, så kommer ofte andre sider frem. Så denne gangen har jeg virkelig tatt mine forholdsregler og fått testet ut de menneskelige relasjonene!
– Så det musikalske og det sosiale er de viktigste kriteriene når dere leter etter nye medlemmer? Prøver dere også å finne litt staute kjekkaser som kan dra damer til konsertene?
– Det er ikke det viktigste, men ja, selvsagt har det visuelle aspektet også betydning. Det har alltid vært mange kvinner på Whitesnakes konserter…
– Jojo, men det var vel ikke så mange hysteriske tenåringer som kastet undertøy på Micky Moody og Colin «Bomber» Hodginson? Det var et fenomen som startet for alvor på 1987-turneen?
– Hahaha, ja det kan du forsåvidt ha rett i!
– Fra mitt synspunkt fremstår Whitesnake nå mer som et ekte Band enn dere har gjort siden 80-tallet, ikke bare som David Coverdale og en gjeng innleide studiomusikere.
– Ja, du som kjenner til bandet vil nok høre forskjellen på denne kontra forrige skive, hvor det stort sett var Doug og meg selv som sto for det meste, mens det denne gangen er samarbeidsprosjekt mellom fem mennesker. Og Reb (Beach, gitar) spesielt briljerer virkelig på denne skiva.
– Åh, han har fått litt mer spillerom og soloer denne gang? Jeg så live-DVDen fra 2004 heromdagen, «Live In The Still Of The Night», og der virket det som om Doug er den store gitarhelten som spiller 90% av soloene mens Reb ble stilt litt i bakgrunnen.
– Ikke bare spiller han soloer, men han er veldig involvert og synger på samtlige låter. En av tingene som jeg angrer litt på er at Timothy (Drury, keyboards) og jeg gjorde alle koringene på «Good To Be Bad», men på konsertene fikk jeg plutselig en wow-opplevelse da jeg hørte koringene til Reb. Han gir deg kanskje ikke inntrykk av at han har selvtillitten til å kore på plate, og derfor holdt jeg meg til Timothy. Denne gangen ga jeg han demoene med beskjed om å lære seg koringene også, ikke bare gitarene. Og han leverte virkelig, jeg hører stemmen hans klart og tydelig på skiva. Så han og Michael har virkelig brakt en ny dimensjon til bandet vokalmessig som jeg gleder meg til å utforske fra scenen. De har sterke stemmer begge to, og med det trøkket som det i utgangspunktet er i dette bandet, så er det ikke lett å gjøre stemmen sin hørt på toppen av det igjen. Men når du hører på band som Journey eller Foreigner som har massive koringer, så er ikke fundamentet der så veldig rocka, det er i grunnen ganske lett. Derfor hører du vokalen forholdsvis enkelt. Men det er ikke et kompromiss som jeg er villig til å gjøre, for jeg liker digre jævla trommer, og jeg liker fete jævla gitarer. Og det at disse karene kan synge så bra, er bare en fantastisk bonus for meg.
– Jeg så ikke bare på 2004-DVDen heromdagen, etterpå satte jeg på en gammal bootleg fra 1984 med John Sykes, Neil Murray og Cozy Powell, og kontrasten i koringene er enorme.
– Jaha, var det noe greier fra Sør-Amerika?
– Nei, det var live i Japan.
– Ah! Superrock! Vet du, da jeg begynte å jobbe sammen med John (Sykes), så sang han nesten ikke i det hele tatt. Jeg hadde leid en diger villa i sørlige Frankrike hvor vi begynte å jobbe med låtene for det som etterhvert skulle bli 1987-skiva. Det var en slik middelhavsvilla med høyt tak og fin akustikk! Og jeg hørte at han gikk rundt i korridorene og sang for seg selv, og jeg sa til ham at ‘Du har en knallbra stemme, du burde synge mer!‘. Han ville først ikke det, men jeg insisterte, og som du vet, ble han etterhvert sin egen vokalist.
– Ja, han imponerte meg virkelig da Blue Murder-skiva kom ut.
– Den har jeg ikke hørt, du vet…
– Så hvordan holder du stemmen din ved like? Jeg mener, du synger jaggu bedre i 2011 enn du gjorde i 1994.
– Det er interessant å høre, G-man, men jeg er ikke i posisjon til å sammenligne. Jeg har som du vet holdt på med dette i mange, mange år, men det gir deg ikke nødvendigvis peiling på hva som er perfekt for stemmen din. Og hva angår rockesangeren David Coverdale, så tror jeg at vi omsider har funnet alle ingrediensene som får ut det beste av sangeren David, i en rocka sammenheng. Og jeg er som sagt veldig tent på disse låtene, og elsker jo å synge, og når jeg i tillegg har det perfekte bandet i ryggen, ligger alt til rette for meg.
– Det virker også som om du holder stemmen din veldig eksklusiv for Whitesnake og dine soloprosjekter. Jeg mener, folk som Glenn Hughes og Joe Lynn Turner har til sammenligning sunget på utallige skiver i utallige sammenhenger med utallige band og prosjekter. Hvert år. Du har vel knapt noensinne bidratt på noe annet enn dine egne greier, med unntak av soundtracket til «Days Of Thunder». Og soloskiva til Tony Franklin.
– Meget bra, G-man, du har gjort hjemmeleksa di, skjønner jeg! Nei, det stemmer, og det er mest fordi jeg ikke har tid! Folk spør meg stadig hvorfor jeg ikke lager ei skive med den eller den personen, men min tid er veldig dyrebar for meg. Hvis jeg har noe tid til overs, så ønsker jeg å tilbringe den med familien min. Jeg har et fantastisk ekteskap og en like fantastisk 14-årig sønn. Og jeg er blitt bestefar nå, jeg har to vakre barnebarn, min datter bor dessverre for meg i München i Tyskland, så vi ser bare hverandre kanskje to ganger i året. Men Whitesnake gir meg alt det kreative utløpet jeg trenger, og selv om jeg skulle ha tid til overs, så er dette bandet en bedrift som krever min oppmerksomhet bortimot 24 timer i døgnet. Michael McIntire og meg driver dette som et forretningsselskap og har utallige ansatte og advokater. Så når folk tror at jeg har ferie, så jobber jeg vanligvis. Det er kanskje lett å tro at det kun er å spille inn plater og turnere, men tro meg, Whitesnake krever sykt mye jobb utenom det!
– Så du slapper nesten aldri av, du har ikke tid til noen hobbyer?
– Jo for all del, men musikk er jo min fremste hobby! For min del er det avslapning å skrive låter og synge! Jeg har det knallmoro med det! Men ellers elsker jeg å lese, jeg er en frenetisk lesehest. Flere ganger om dagen stikker jeg meg bort med min iPad og leser, det er en ypperlig avkobling. Og de siste månedene har jeg vært opptatt med å anmelde filmer, jeg er medlem av panelet i BAFTA, som deler ut de britiske Oscar-prisene.
– Jaha???!
– Ja, jeg får tilsendt alle de nye britiske filmene, og jeg har en liten kinosal i hjemmet mitt, så nesten hver kveld sitter jeg og min kone og ser på filmer fra hele verden og gir terningkast og kommenterer etterpå. Så tro meg, jeg har et fullt liv!
– Du nevnte din sønn, Jasper. Han bidrar på skiva, hører jeg?
– Ja, han er med på koret på «Steal Your Heart Away» etter gitarsoloen, og han spiller litt percussion på «Whipping Boy Blues».
– Did his «father starting crying when he saw what he had done»?
– Haha, good one! Jasper har vel vært med på nesten alt jeg har spilt inn siden han var 4 år gammel, for alt jeg gjør er innspilt i studioet mitt hjemme. Han er med i videoen til den nye singelen vår også…
– Og det er «Love Will Set You Free»?
– Ja, vi prøvde å få den ut til Valentines Day, men jeg tror vi endte opp med å kun gi den ut digitalt.
– Det er forresten en veldig funky låt til Whitesnake å være. Jeg kan nesten forestille meg Stevie Wonder på vokal på den!
– Vet du, det er pussig du sier det, for jeg sa til Doug da vi hadde avsluttet innspillingen at det er et par låter her som med sin blanding av rock og funk tar meg tilbake til «Stormbringer». Låtene ligner ikke, men de har de samme elementene som Glenn Hughes og jeg hadde med oss til Purple. Men vent til du får se videoen, Brian Tichy peiser på som en syk jævel, jeg kaller han Tordenguden Tor, for det er nærmest det han bidrar med her. Jeg føler jeg har digre kanoner som går av bak meg når Tichy spiller trommer med oss. Men det er likevel umiskjennelig Whitesnake, den har et strålende refreng, og jeg ble veldig glad da plateselskapet foreslo at «Love Will Set You Free» burde bli første låt ut. Vi la ut en 90-sekunders smakebit på hjemmesida vår og fikk over 600.000 treff på to dager. Utrolig.
– Ja, jeg ville tippet at plateselskapet (Frontiers) ville plukket en mer radiovennlig låt som f.eks. «Easier Said Than Done» eller «One Of These Days»…
– Jo, det er nok planen etterhvert, men nå er heldigvis Frontiers et veldig rocka selskap. Og som du vet har vi en stor prosentdel kvinner i publikum. Men det morsomme er jo at her kan du høre de tøffa mannfolka i publikum synge med på låter som «Is This Love» mens jentene brøler med på heavyrockere som «Bad Boys» eller «Still Of The Night». Jeg tror Whitesnakefans generelt er uhelbredelige romantikere, men det passer meg bra, det er jeg også.
– Jeg nevnte «One Of These Days» fra kommende skive, og den minner meg veldig om en Eagles-låt, og ikke bare på grunn av tittelen. Og jeg registrerer at keyboardist og tidligere Eagles-medlem Timothy Drury nå har forlatt Whitesnake, etter å ha bidratt på skiva. Har dere fått noen erstatter på plass her?
– Timothy var med oss i syv gode år og var en svært god samarbeidspartner, men han var lysten på å følge sine drømmer, og bli både soloartist og fotograf. Og jeg vil aldri stå i veien for noe slikt. Vi er i gang med prosessen med å finne en keyboardist til turneen, men har foreløbig ikke bestemt oss for rette mann. Timothy var invovert i begge de to låtene du nevnte, så det er mulig han har farget av på «One Of These Days». Vi har også lagd video til «Easier Said Than Done», og har en akkustisk versjon av den også liggende klar.
– Videoen til «Love Will Set You Free» ser også ut som en klassisk Whitesnake-video.
– Ja, jeg tror Whitesnakefans vil bli veldig fornøyd med den, for vi har begynt å ta dette alvorlig igjen. Og den er definitivt i tråd med teksten, som handler om starten på mitt forhold til min kone Cindy. Jeg mener, første gang vi holdt hender fikk jeg bortimot elektrisk støt og tenkte ‘Jesus, hva i all verden er det som skjer nå???’ Da jeg møtte henne gikk jeg igjennom en ganske stygg skilsmisse (med 1987-baben Tawny Kitaen) og jeg var nok veldig forsiktig og hadde på meg en solid emosjonell rustning for å unngå å bli såret igjen. Og Cindy befridde meg fra den rustningen bare ved å være den hun er. Så det er hva kjærligheten vil sette deg fri («Love Will Set You Free») fra, det gjorde det ihvertfall for meg. Og jeg tror svært mange vil kunne identifisere seg med det.
– Men Whitesnake kommer med flere skiver i år!
– Ja, «Live At Donington 1990»!
– Der var jeg!
– Var du?? Da kan du begynne å glede deg, bare vent til du får se dette materialet!
– «Se»? Er det DVD på gang også??
– Ja, det er DVD og dobbel CD. Det er en lang dokumentar, det er masse bilder du aldri har sett før. Vi fant en fotograf som hadde tatt utallige bilder fra den bandepoken, og vi kjøpte hele pakken, vi har ikke hatt tid til å gå igjennom alt enda. Men det som er virkelig kult, er at vi har miksa dette fra perspektivet til en som er midt i publikumshavet. Så du er bokstavelig talt omringet av både fansen og musikken. Dette ble filmet analogt på tape, så det er absolutt ikke HD-bilder, men det er mer enn livat nok til at det fikk Adrian Vandenberg til å hoppe ut av stolen og søle rødvin utover halve møblementet mitt! Dokumentaren som heter «The Making Of Slip Of The Tongue» er også fantastisk, vi har opptak helt fra bokstavelig talt den dagen jeg og Adrian satte oss ned for å skrive låtene til skiva, og frem til den siste konserten, på Budokan i Japan, den siste konserten på verdensturneen.
– Hva tenker du selv om Vai-epoken per idag? Jeg mener, Steve Vai er utvilsomt en fenomenal gitarist, men i ettertid betraktes han vel som helt feil mann for Whitesnakes engelske og bluesbaserte rock.
– Steve Vai gjorde en fantastisk jobb som du sier, og når du ser denne konserten, ser du en intenst berusende høyoktan opptreden. Det kommer til å riste litt i folks oppfatning av denne epoken av Whitesnake, som antagelig var den mest glam-inspirerte utgaven av bandet noensinne. Men det ble kompensert med noen intense konserter med gnistrende musikere. Muligens ble essensen av enkelte Whitesnakelåter kompromissert, men fytte helvete, det var et band med et trøkk fra en annen verden. Folk skal få se på DVDen og gjøre seg opp sin egen mening, men Adrian ble så gira av å se dette at han kommer antagelig til å begynne å lage musikk igjen istedet for å bare male. Det var en åpenbaring for han å bevitne hvor bra vi var. Så ja, jeg er veldig tent på å få denne konserten ut til fansen, planen er å ha den ute innen juni eller juli.
– Godt å høre om Adrian, jeg er veldig fan av både Vandenberg-skivene og av Manic Eden. Det kommer også en annen dokumentar film på markedet i år, om Deep Purple Mark IV. Har du hatt noen innvirking på denne?
– Nei, vet du, jeg hadde i utgangspunktet ikke noe som helst med denne å gjøre. Men for et par år siden hørte jeg at Deep Purples siste, gjenlevende manager var veldig syk, så jeg sendte han en hyggelig e-mail og ønsket god bedring. Da hadde vi ikke hatt kontakt på flere og og han kunne ikke snakke for han hadde strupekreft.Men vi fikk en lang og fin dialog pr mail, hvor han ba meg om å bidra til denne dokumentaren som skulle hete «Gettin’ Tighter». Og Kevin Shirley skulle remixe «Come Taste The Band»..
– Og det gjorde han med et fabelaktig resultat. «Come Taste The Band» har alltid vært en av mine Purple-favoritter, men nå låter den faenmeg helt killer!
– Jeg er enig, en av de beste skivene under Purple-navnet! Men som jeg har sagt er tiden veldig dyrebar for meg, og jeg er ikke interessert i å gjøre intervjuer med mindre jeg har noe engasjerende å snakke om. I utgangspunktet hadde jeg tatt fri hele fjoråret og skulle ikke gjøre noen intervjuer, men jeg gjorde dette for ham. Og jeg gjorde et med Classic Rock Magazine, og ett for selveste vin-bibelen, for vi lanserte vår egen Whitesnake-vin i fjor.
– Ja, stemmer, jeg har hørt om det. Du får ikke kjøpt den på de norske vinutsalgene derimot!
– Nei, men jeg hadde en bestilling på tusen kasser til det skandinaviske markedet. Og vi kommer ut med en egen Merlot-vin i år. Forhåpentligvis vil hele Whitesnake-opplevelsen i år starte med et glass Whitesnake vin!
– Ja, det bør jo være det ultimate merchandiseproduktet på konsertene deres i år!
– Vel, jeg vet ikke det, for jeg har ingen skjenkebevilgning! Og uansett, kostnadene med frakt og importskatter og moms og skit ble så høye for Europa, at disse vinflaskene ville blitt alt for dyre for den gjengse Whitesnakefan. I USA kan vi lett selge den for 30 dollar, men i Europa ville prisen kommet opp i det tredobbelte, og noe slikt har jeg ikke samvittighet til å tilby våre supportere. Det er riktignok en fin vin, men aldri at den er verdt 80-90 dollar. En ting jeg alltid har satt pris på, er støtten fra mitt publikum, og jeg ville aldri prøve å utnytte den hengivenheten jeg blir vist, jeg prøver alltid å gi så mye valuta for pengene som mulig.
– Sånn apropos det, du har blitt kjent for å ha mye direkte kontakt med fansen via Whitesnakes hjemmeside.
– Ja, whitesnake.com hadde nylig 10-årsjubileum, i november. Og det er en ypperlig mulighet til å høre direkte fra våre supportere over hele verden, hva de liker, hva de ønsker…de er ganske krevende! Men deres etterspørsler var en inspirasjon til å endelig ta tak i Donington 1990-showet.
– Det må være vanskelig å plukke låter til setlista for konsertene nå? Blir du ikke lei av å spille de samme gamle låtene? Hva med noen av de mer obskure, som «Blindman», eller en av sololåtene dine som f.eks. «Only My Soul» eller «River Song»?
– Det er fryktelig vanskelig når man har så mange sanger å plukke fra. Jeg prøver å sette sammen en fin miks, og enkelte er jeg naturlig nok litt lei av. Noen folk vil høre mest mulig fra Purple-katalogen, noen vil høre hitlåtene. Jeg vil ikke bruke for mye tid på å se bakover og begrave meg i fortiden sålenge vi har så mange knallåter fra de nyere skivene heller, men det er noen klassikere som vi ikke kan la være å spille. Låter som «River Song» kunne selvsagt vært morsomt å spille, men for store deler av publikum ville det være forholdsvis ukjent materiale. Men vi plukker nok frem noen overraskelser, låter vi ikke har spilt på lenge. Doug har mast på at vi skal kjøre «Lonely Days, Lonely Nights» fra «Come An’ Get It», eller «Gambler» fra «Slide It In», men vi har ikke bestemt noe enda, vi får se hva som fungerer! I disse dager hvor halve publikum har printet ut setlisten fra internet på forhånd, er det uansett umulig å overraske noen lenger!
– Har du noen hilsen til det norske publikummet ditt, som du treffer i juni?
– Ja, jeg gleder meg til å møte det norske vikingpublikummet igjen, det er alltid et helvetes liv i dere! Kommer du over til Sweden Rock, forresten?
– Nei, har ingen konkrete planer om det foreløpig, men har billett til Sentrum Scene 8. juni.
– Da får vi forhåpentligvis treffes over en cocktail!
– Glimrende! Takk for praten!
– Nei, takk skal DU ha for praten!
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2011