All Good Clean Records
Herværende Trondheims-kvartett tilvirket debutalbum godt over gjennomsnittet i 2022, og følger ventelig opp med et minst like eggende andrefonogram. Man tråkker neppe noen på tærne om man påpeker bandets retrofiksering, for dets stilistiske brohode hviler på en samspilt og melodisk dualitet av alternativ 1990-tallstungrock og psykedelisk pop fra siste halvdel av 1960-årene. Referanserammen blir således låvedørsbred, med eklatante sporkryssere i retning Queens Of The Stone Age, samt de ypperste av dagens okkult-psykedeliske fakkelbærere. Bogey Stefansdottir er bandets ledestjerne, og gestalter et vokaluttrykk som penner av boksene for tiltrengt kvalitet og personlighet, både i sonoritet og frasering. Per «Spidergawd» Borten overdrar materialet øsende drapering av modernitet og rockehistorisk sus, i den grad at lytteren stundom opplever skiva som en førsteklasses konsertoppføring. Ingen skisserte boniteter ville ha spilt noen som helst rolle dersom det rockekompositoriske ikke holdt tritt – noe det gjør i Waste A Saint-forlegningen. «Schizofriendia» fungerer som skivas prospektkort og tåler sammenligning med det beste av syredryppende stonerrock fra tre forutgående dekader. Kombinasjonen av attakkerende komp, melodisikkerhet og Stefandottirs kontante vibrato i strofeutgangene definerer Waste A Saints fortrinn i et sjikt preget av resirkulert identitetskrise. Temposterke «Sore Spot» streder nesten over i folkemusikalsk pop-punk, mens «Dryads» tenker Led Zeppelin-monstrøst og smått progressivt. Ikke én svak låt er i sikte, men skal noe først kritiseres så vedrører dette manko på uttrykksdeviasjon. Platene til Waste A Saint ville høynes ytterligere med et par kontrasterende tilslag, i form og gemytt.
4/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato: 1. mars