Fredag 20. januar 2017
Wardruna returnerte til Oslo i helgen, og denne gang var det releasekonsert for den siste skiva i Runaljod-trilogien, «Ragnarok», som sto på programmet. Etter å ha komponert deler av musikken for den svært populære serien «Vikings» har de virkelig tatt steget ut av den berømmelige undergrunnen. To utsolgte kvelder på Sentrum Scene tyder på at bandets nedslagsfelt er større og bredere enn noensinne.
Det hersker en nærmest meditativ stemning i publikum da «Tyr», åpningssporet på det nye albumet, starter kvelden. I løpet av konsertens første halvdel er vi innom mange låter fra det første albumet, og spesielt den nesten lystige «Bjarkan» skiller seg ut med litt ekstra snert. Wardruna har for anledningen med seg et barnekor på konserten. Skarvebarna fra Hol gir ekstra fylde til de mer storslagne partiene, noe som kommer spesielt godt frem under den mektige «Odal», der også Einar Selvik hadde med seg sine egne barn på scenen for å bidra vokalmessig. Et klart høydepunkt under konserten.
Dessverre var konserten skjemmet av dårlig lyd, og oppe på galleriet kunne det til tider være vanskelig å få med seg alt under de mest lavmælte partiene. Musikken klarte ikke å nå ut til alle hjørner av Sentrum Scene, uvisst av hvilken årsak. Lyssettingen var også ganske minimalistisk utført, det var stort sett frontbelysning som var gjeldende. Det hadde vært spennende med litt mer variasjon, da det er mange detaljer på scenen som forsvinner med denne typen lys. Spesielt kunne de mange forskjellige instrumentene som brukes fått mer oppmerksomhet, da det er sjelden man ser disse i bruk på en scene. Samtidig kler lyset musikken godt, så da får man heller leve med at man ikke får nysgjerrigheten sin tilfredsstilt.
Til tross for flere massive øyeblikk, som nevnte «Odal» og ikke minst avslutningslåta «Helvegen», er det en relativt neddempet konsert vi får. Wardruna er flinke til å få fremheve de forskjellige aspektene av den norrøne opplevelsen på en scene, men de mangler den siste villskapen og råskapen som hadde gjort kvelden komplett. Det er som om det ligger noe voldsomt og ulmer rett under overflaten, noe som ville rettferdiggjort den mørke stemningen over de rolige delene av konserten, men det som ligger under overflaten kommer aldri helt opp og frem i lyset. Det gjør at man sitter igjen med en fin opplevelse, men det er noe uforløst over konserten.
4/6 | Jarle Zachrisson
Foto: Arash Taheri
