Tirsdag 25. april 2023
W.A.S.P. er i gang med den noe forsinkede 40-årsjubileumsturnéen sin, og endelig har turen kommet til Norge. Et totalt utsolgt Rockefeller i kveld, med påfølgende nesten utsolgt ekstrakonsert i morgen, vitner om at det er mange som har sett frem til det. Allerede før lysene slukkes, er det allsang på «I Wanna Be Somebody» blant de fremste rekkene. Med en setliste stappet av nostalgi for gamle hardrockere, åpner Blackie Lawless og hans litt anonyme band med en medley stort sett hentet fra debutalbumet. De haster seg gjennom låter som «On Your Knees», «Inside The Electric Circus», «L.O.V.E. Machine» og «Wild Child», før det roes noen hakk ned med en skikkelig gullrekke fra konseptalbumet «The Crimson Idol». Her får gitarist Doug Blair vist seg godt frem, og får rampelyset opptil flere ganger. Stemningen i salen daler litt under denne sekvensen, men for undertegnede var det nok høydepunktet.
66 år gamle Blackie har en nesten like kraftfull stemme som han hadde for 40 år siden, med all sin særegenhet i behold. Hvordan er det mulig? Flere rundt meg lurer på om han faktisk synger live, eller om mesteparten av vokalen er på tape. Uansett hva slags hjelpemidler som blir brukt, låter det satans bra. Også lyden er upåklagelig. Der andre band fort kan drukne i sin egen miks, er lyden i kveld velbalansert og detaljrik, uten å miste trøkk eller volum.
Med unntak av nevnte gullrekke, er det kun 80-tallet det blir fokusert på i kveld. Kanskje en litt for trygg låtliste, og personlig skulle jeg gjerne også ha hørt noen nyere låter fra et band som feirer sitt 40-årsjubileum. W.A.S.P. har levert høy kvalitet på skivene sine gjennom hele karrieren, og ikke minst på de 2-3 siste. En aldri så liten «Heaven Hung In Black» fra knallskiva «Dominator» ville overbevist alle om at bandets katalog etter 1992 også er verdt å sjekke ut.
Stemningen stiger igjen når «Blind In Texas» avslutter hovedsettet etter kun 50 minutter, og publikum er selvfølgelig sultne på mer. «Animal (F*ck Like A Beast)», en låt de ikke har spilt på nærmere 20 år, får æren av å sparke i gang ekstranummerne. Dessverre kuttes den litt for kjapt, og går over i «The Real Me», The Who-låta som W.A.S.P. gjorde til sin egen på «The Headless Children». «I Wanna Be Somebody», med god hjelp fra salen, setter punktum finale.
Det var på forhånd annonsert at denne turnéen skulle ta W.A.S.P. tilbake til begynnelsen, med et sceneshow fullt av pyro, blod og gørr. Det fikk vi ikke. Noen skjermer med gamle videoopptak fra 80-tallet var det nærmeste vi kom. Godeste Blackie har nok smurt litt ekstra på for å få opp interessen for turnéen, for dette var ganske likt det vi har sett tidligere. Men vi skal ikke la det legge noen demper på opplevelsen, jeg trenger verken blod eller gørr for å nyte en konsert med W.A.S.P.
Rett i overkant av en times scenetid er kanskje litt snaut, men det betyr også at konserten var totalt blottet for dødpunkter. Full pupp fra start til slutt, med låter de aller fleste i salen hadde på ønskelisten sin. Jeg tipper de fleste forlot Rockefeller med et fornøyd glis, undertegnede inkludert.
4/6 | Terje Embla
Foto: Anne-Marie Forker
