Danske Volbeat har blitt et fenomen som smelter sammen metal og fengende rock, og gjort at ikke-rockere synger «Still Counting» i skjønn harmoni med beinharde metalfans. Og med sin syvende plate «Rewind, Replay, Rebound» fortsetter de å utvide sitt musikalske landskap. Og de vet det vil provosere.
Tekst: Ronny Østli
Livefoto: Anne-Marie Forker
Siste fredag i juni headliner Volbeat Tons Of Rock, og vi møter gitarist Rob Caggiano over en kopp kaffe i brennhet sol. Konserten i kveld er den eneste bandet gjør i Norge denne sommeren.
– Altså, Tons Of Rock er en bra festival. Vi elsker Norge og har mange venner i Oslo. Vi kommer jo med ny plate i høst og lader opp til ny verdensturne, så det er greit å ikke overeksponere seg før det. Norge har alltid tatt bra imot oss. Også da jeg spilte i Anthrax var responsen god. Nordmenn skjønner seg virkelig på metal, så vi måtte jo innom her.
– Dere headliner over Slayer, som gjør sin siste konsert i Norge noensinne. Hvilke tanker gjør du deg om det?
– Er det virkelig deres siste konsert her? Wow! Haha, det visste jeg ikke. Alle vi i Volbeat er store Slayerfans. De er kule folk og har vært en stor inspirasjon, så dette er virkelig surrealistisk, hahaha.
«Rewind, Replay, Rebound» slippes over en måned etter denne praten, og det eneste som er gjort tilgjengelig er låta «Leviathan». En låt de naturligvis spiller senere på kvelden, og som låter mer heavy metal med twin gitarer live enn hva som kommer frem i studioversjonen. Men ok, under denne samtalen må jeg nøye meg med å spørre hva vi kan forvente oss av plata.
– Vi er veldig stolte av den og har jobbet virkelig hardt. Det er en ganske sprø plate, den er virkelig variert. Du har naturligvis tunge låter, du har melodiske låter, men det er også en del old school rock’n’roll. Og det materialet er helt sjef, det er jeg virkelig stolt av. Låtene er generelt solide og jeg tror denne plata har noe for alle.
– Og kanskje noen overraskelser?
– Ja, overraskelser vil det definitivt bli. Bandet vokser og vi liker å prøve ut nye ting. Enkelte lyttere vil garantert bli fly forbanna over en låt, mens vi har dem tilbake på den neste. Det kommer til å skje, for dette er faktisk en såpass variert plate.
– Dette er den tredje Volbeat-plata du medvirker på. Og som en «new guy» så er du også aktiv i skriveprosessen. Hvordan er det å komme opp med musikk til et band som allerede hadde etablert uttrykket sitt da du ble med?
– Vel, det er vel en grunn til at jeg sitter her og snakker med deg, haha. Og den grunnen tror jeg er at min stil og det jeg kommer med av ideer heldigvis passer veldig godt til Volbeat. Og omvendt for øvrig. Vi har god kjemi og har det veldig gøy sammen. Jeg skrev mer denne gangen enn på de to forrige, og det er jeg stolt av.
– Volbeat har kjørt på med sin særegne stil på syv plater. Variasjon, javisst, men samtidig en stil jeg synes er litt ensporet. Har det skjedd deg, at du som ny i skriveprosessen, beskjedent har påpekt at kanskje Michael (Poulsen, gitar og vokal) presenterer et parti du mener han har gjort før?
– Hahaha, jeg velger å se litt annerledes på det. I vår sjanger har vi tolv toner. I en eller annen sammenheng er disse tolv tonene blitt satt sammen likt tidligere. Enten av Michael, meg eller et annet rockeband. Uansett hvor på kloden vi vokser opp eller hvilket band vi spiller i så er det disse tolv tonene vi spiller så lenge vi er i et rockeband. Ingen finner opp hjulet på nytt, vi må bare gi det en ny stemning eller en vokalmelodi som gjør det til noe eget.
– Er det noen dypere mening bak tittelen «Rewind, Replay, Rebound»?
– Ja, det tror jeg det er. Michael kom opp med den, så det må nesten han svare på. Vi hadde noen arbeidstitler, og ut fra de alternativene som forelå er dette den absolutt beste synes jeg.
– Jeg har lest du sluttet i Anthrax for å konsentrere deg om
produsentrollen. De holder til i din hjemby New York. Så blir du med i et band
på et annet kontinent som er vel så aktive. Jeg får ikke helt den timeplanen
til å gå opp.
–
Nja, intensjonen var ikke å slutte i Anthrax for å legge gitaren på hylla. Jeg
ønsket å ta en pause og jobbe som produsent mens jeg tenkte ut mitt neste steg
som gitarist. Så jeg produserte da «Outlaw Gentlemen & Shady Ladies» og
ting skjedde kanskje litt kjappere enn tenkt, haha.
– Anthrax og Volbeat er to rimelig forskjellige band. Savner du å spille kjapp thrash metal?
– Hmmnjæh, egentlig ikke. Alle hører selvfølgelig forskjell på disse bandenes musikk, men alle i Volbeat vokste opp med klassisk metal. The Big Four, altså Metallica, Slayer, Anthrax og Megadeth er således en del av vårt DNA, og mye av det har vi tatt med oss inn i vår musikk. Men ja, bandene er forskjellige og Volbeat er mer variert og sånn sett mer tilfredsstillende for meg som gitarist. Det er mer å sette farge på her.
– Du nevner innledningsvis det foreligger turneplaner for høsten?
– Ja, vi spiller her i kveld og headliner egen konsert i Århus i morgen, med Anthrax som support. Det blir gøy. Så tar vi oss tre uker ferie før vi setter i gang med Knotfest, som er et roadshow som varer i halvannen måned. Deretter står headlinerturne i Europa for tur, med Danko Jones og Baroness som support. Så det blir travelt fremover.
– Høres ut som du fortsatt er kompis med Anthrax?
– Jaja, det finnes ikke dårlig stemning mellom oss. Vi har jo også turnert sammen tidligere, så jeg gleder meg til å se de igjen i morgen.
– Det er noen timer til dere skal på scenen. Rekker dere se noen band?
– Ja, vi skal se Mayhem, som starter om tjue minutter.
– Det skal jeg også.
– Jeg elsker det bandet. Det gjør for øvrig hele Volbeat, så vi skal alle bort og se dem. Jeg digger norsk black metal generelt, selv om noen utmerker seg mer positivt enn andre. Jeg elsker stemningen i de gamle black metal banda. «Old Star» er også knallbra (peker på min Darkthrone t-skjorte, Journ.anm). Jeg elsker «Transylvanian Hunger». Hvordan ble den mottatt her da den kom? Var det noen som skjønte den i det hele tatt?
– Skivene deres ble jo kaldere og kaldere, så det var nok et naturlig steg. Likevel var det jo en kontroversiell plate. Spesielt Norsk Arisk Black Metal skrevet bak på coveret skapte jo en viss omtale.
– Hehe, ja det kan jeg tenke meg. Har du sett ”Lords Of Chaos”?
– Nei, ikke enda. Jeg vet vel egentlig ikke om jeg tør, hehe.
– Ikke? Hehe. Jeg synes den var underholdende. Jeg skulle riktignok ønske de brukte norske skuespillere. Jeg var jo ikke der, så uansett om alt er sant eller ikke virker det mer brutalt enn jeg trodde.
– Jo, men nå er vel hendelsene en smule hollywoodisert i denne filmen?
– Så klart det er Hollywood, og det er nok forventet at det skal være litt over the top, men uansett synes jeg det er en underholdende film.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2019