Prog rock og science fiction blandet med thrash metal har vært Voivods varemerke gjennom førti år. De kjørte sitt løp mens folk flest ville ha grunge eller industriell metal. På sitt femtende album «Synchro Anarchy» viser canadierne at standhaftighet lønner seg, og er mer populære enn noensinne.
Tekst: Ronny Østli
Foto: Catherine Deslauriers
Vi ringer opp trommeslager og grunnlegger Michel «Away» Langevin den dagen tittelkuttet «Synchro Anarchy» slippes som singel. Min første tanke er pandemien. Det er kaotisk og ukontrollert, samtidig er det likt for alle, og på en knytter alle på hele planeten.
– Det avviker ikke stort fra vår versjon. Tittelen kan nok referere til ganske mange scenarioer, gjerne en kjedereaksjon av hendelser som gjenspeiler planeten vår per i dag. Da vi kom hjem fra Europaturnéen med GWAR høsten 2019 tok vi en pause. Feiret jul og slappet av. På nyåret møttes vi på lokalet for å jamme litt idéer vi hadde. Vi var ferdige med økten, og jeg knyttet på meg skoa da jeg fikk et innfall om en rytme hvor jeg kutter ut det sekstende slaget. Jeg går mot settet og dermed snubler jeg i skolissa og holder på å tryne over settet, haha. Vi kuttet ikke bare et slag, vi kuttet et helt steg, haha. Uansett, jeg spilte takta og Chewy (gitar) gjorde opptak av den, og ga den navnet «Aways Shoelace Incident». Chewy kom opp med riff og Snake kom opp med vokal. På dette stadiet var tittelen kuttet ned til «Shoelace». Dette ble litt tema i låten. Du stopper opp for å knyte skoa, og de sekundene det tar er nok til at du i neste øyeblikk blir påkjørt av en bil eller andre ting som gjør at du er ferdig. I denne teksten fantes ordene «Synchro Anarchy» og jeg tenkte at, wow, dette er jo en perfekt låttittel. Dette var i samme perioden pandemien brøt ut og det ble full nedstenging. Dermed ble hver og en av oss sittende hjemme med alle disse snuttene og idéene vi hadde spilt inn på øving, og det hele var som et gigantisk puslespill. Vi er vant til å øve mye, og da vi endelig kunne gå i studio i juni i fjor, var vi langt i fra klare med alt materialet. Så vi skrev og spilte inn underveis, og vi var rimelig utslitte da dette puslespillet omsider ble ferdig. Da vi skulle finne en tittel på plata, syntes vi «Synchro Anarchy» beskrev godt situasjonen vi var i, på måten vi måtte bygge plata og spille den, som igjen er et resultat av situasjonen i verden. Så det er en kjede av hendelser som utgjør «Synchro Anarchy» (som anmeldes her!).
– Med andre ord er Voivod et band av den gamle skolen, som lager låter sammen på øvingslokalet.
– Vi elsker å jamme frem idéer. Og alle disse improvisasjonene spiller vi inn for å ta de med hjem og høre på hver for oss. Så møtes vi igjen for å jobbe videre med det vi mener er de beste idéene. Og dette grunnlaget hadde vi riktignok med oss da vi gikk i studio denne gangen også. Chewy og Rocky haddenoen riff, men jegsendte dem også noen programmerte trommespor uten musikk for å se hva de kunne komme opp med. Dette er spor med mye tam-trommer, akkurat som gammelt Killing Joke, så det er en del av det på plata. Jeg koste meg med dette arbeidet, men det var likevel tøft å ikke kunne møtes fysisk for å voivodisere disse idéene sammen. Restriksjonene gjorde jo at vi ikke kunne gå i studio, men da sa Snake at han ville bygge et improvisert studio hjemme. Da ett av rommene var isolert og klargjort for dette, ble restriksjonene enda strengere og man hadde forbud mot å besøke folk. Denne tiden med isolasjon kommer tydelig frem i tekstene og vokalen. Jeg virkelig føler frustrasjonen i vokalen hans over å være i isolasjon. På bursdagen hans i august 2020, hvor man kunne være sammen hvis man kunne holde to meter avstand, begynte vi å gjøre online konserter. Vi spilte jo et par av de gamle skivene på disse kveldene, og vi var glade for å være i det samme rommet igjen. I fjor åpnet det jo litt opp, og vi gjorde noen festivaler i helgene og jobbet i studio på ukedagene. Akkurat som Deep Purple og Black Sabbath i gamle dager. Det hele var så intenst og vi var totalt utslåtte da prosessen var ferdig. Det var vanskelig å ta det steget tilbake for å bedømme om dette var godt nok. Målet var at lyden i det minste skulle være like bra, om ikke bedre, enn forrige plate, «The Wake». Nå er vi sjeleglad for at de to første singlene har blitt godt mottatt, så nå slapper vi litt mer av.
– Jeg synes spesielt gitarlyden er enorm denne gangen. Det er crunch, men likevel tørr og tydelig.
– Da vi gjorde disse online konsertene av «Nothingface» og «Dimension Hatröss» fant lydmannen vår, Francis, som vi har brukt i studio siden «Post Society»-EP’en, en rå og kraftig lyd, som var crispy, men likevel tydelig. Nå synes jeg hver og en låter utmerket på dette albumet, og det er virkelig skiva jeg liker best lydmessig så langt. Selv brukte jeg et stort Gretch trommesett jeg fikk av Jason Newsted i 2003, da han var bassist i bandet. Det er massivt, det låter som en tanks. Jeg hører alle detaljer på det. Bassen låter massivt og Snake synger fett. Det er ikke mye pålegg, men effektene er på de riktige stedene. Du finner biter fra hele Voivods karriere blandet med en ny fusion metal vri som jeg digger. Det er svært utfordrende som trommis, men jeg elsker det. Back-To-Prog-mode.
– Ja, for dere spiller en type musikk hvor dere lett kunne gått i fella og hentet inn for mye effekter og tatt det hele litt for langt, så det ble for mye av det gode.
– Ja, jeg skjønner hva du mener. Det er alltid gøy å eksperimentere, men plata må være tjent med det. På «The Wake» fant Chewy rom for å skrive inn et parti for strykere, og på EP’en «The End Of Dormancy» var det rom for en blåsekvintett. De spilte også live med oss på Montreal Jazzfest. Med blåserne føltes det som om jeg spilte i Magma, det var storslagent. Det kan være gøy med mange lag med musikk, men akkurat på denne plata stoppet det seg litt selv. Men jeg synes situasjonen gjorde at skiva låter mer spontan og energisk.
– Men hvordan i all verden havnet dere på Montreal Jazzfest?
– En av arrangørene er en gammel venn og stor fan av Voivod. Han har stadig kommet på konsertene våre, og har hatt en våt drøm om å ha oss på plakaten. Han har jo også hatt band som Van Der Graf Generator, som er en stor inspirasjon for oss. Når vi så fikk muligheten, ville vi gjøre noe ekstraordinært, som det å ha med oss blåserekka.
– Jeg har sett Voivod spille «Dimension Hatröss» live på Roadburn, men «Nothingface» var det første gang ble spilt i sin helhet på disse strømmekonsertene. Her er det materiale Rocky og Chewy ikke har spilt live tidligere, og som de måtte øve inn på egenhånd.
– Det var utfordrende. Det er låter her jeg ikke kan huske å ha spilt live selv en gang. Det betyr at forrige gang jeg spilte dette var i Victor Studio i Montreal i 1989, hehe. Det var så mye arbeid at det tok en del fokus vekk fra den nye skiva, men samtidig tror jeg disse kveldene inspirerte til noe av musikken på nye skiva. Samtidig fant vi jo her lyden vi tok med oss i studioet, så det var absolutt en god opplevelse. Vi har planlagt en verdensturné i kjølvannet av skiva, men datoene i Europa denne våren er allerede flyttet til høsten. Vi håper sommerdatoene blir noe av, men blir det flere utsettelser, kommer vi nok til å gjøre mer av disse platestrømmingene. Kanskje spille «Angel Rat» eller «The Outher Limits». «Killing Technology” er jo 35 år i år, så det ville jo være en kul anledning til å feire den. Eller kanskje til og med spille hele nye skiva?
– Jeg har alltid vært fascinert over de sære
gitarkordene i Voivod. Originalgitarist Piggy døde i 2005, og tre år senere var
nåværende gitarist Chewy på plass.
–
Jeg tror faktisk ikke det var så vanskelig for Chewy å komme inn i denne
stilen. Du finner jo denne typen korder i hans gamle band Martyr også, og både
han og Rocky er gamle Voivodfans. Det er nok også derfor man kan finne
referanser til eldre plater selv etter deres inntreden, selvsagt kombinert med
en futuristisk vri. I tillegg til å være fan av Piggy, hører han på gitarister
som eksempelvis Alan Holdsworth, så han bringer inn nye sider som er vel så
episke som Piggy sine, og dette har vært et viktig bidrag for oss til å holde
spiriten oppe, så ja, Chewy og Voivod ble en perfekt match.
– «The Wake» entret salgslistene, og Voivod ble et prisvinnende band. I tillegg
spilte dere på nevnte Montreal Jazzfest. Jeg antar det er lettere å være dette
annerledesbandet i dag sammenlignet med midten av åttitallet?
– Å ja, absolutt. Jeg tror nok vi åpnet litt dører for band som igjen åpnet
dører for andre band. Du finner en fin linje fra King Crimson til Voivod til
Fear Factory til Meshuggah til Gojira. Jeg har ingen anelse om Gojira har hørt
på Voivod, men jeg tør påstå de har hørt på band som har vært inspirert av
Voivod. Det var mange som ikke skjønte en dritt på 80-tallet og tidlig ‘90 da
vi gjorde thrashturnéer med vår psykedeliske tekniske progressive metal.
Spesielt da alle begynte å høre på grunge. De skivene vi ga ut da gikk under
enhver radar. I dag derimot er det mange som forguder disse platene, «Angel
Rat» og «The Outer Limits». Vi gjorde bare vår egen greie, og da vi ga ut
«Phobos» var det mye techno og industrielt som gjaldt, så også den var litt på
siden av hva folk flest ville ha. Men jeg tror det er nettopp det at vi gjorde
vår greie vi nyter godt av nå, siden vi er mer populære enn noensinne.
– Tross dette var «Angel Rat» en streitere plate og mer melodiøs, og jeg husker
den fikk lunken mottagelse da den kom. Men når jeg hører på den nå, er det jo
et riktig så bra album.
– Jeg kjenner meg igjen der. Det er flere tilfeller hvor jeg har ignorert
en plate, og etterhvert som årene går og bandet gir ut mer musikk, plukker jeg
opp den snodige plata og finner den riktig så bra. «Point Of Entry» med Judas
Priest er en sånn plate. Og den kom jo i en periode hvor band begynte å bli
tyngre, som Venom. Vi begynte jo å høre på det i stedet, men når jeg hører på
«Point Of Entry» nå, så er det jo et klassisk Priest album. Og jeg ser ikke
bort fra at de som plukker frem igjen «Angel Rat» fra hylla i dag vil synes at
dette låter klassisk Voivod.
– Du er også grafisk designer og har hatt utstillinger og gitt ut kunsten i
bokform. Jeg antar pandemien ga mer tid til denne kunstformen?
– Det stemmer. Jeg opprettet nettsiden awayartpress.com for å gjøre
produktene mine lettere tilgjengelig, og det har holdt meg opptatt gjennom
pandemien. Jeg sender bøker til alle verdenshjørner flere ganger i uka. Dette
har hjulpet meg økonomisk siden vi ikke kunne turnere. Jeg har alltid vært en
outsider, men har jo etter hvert klart å leve av kunsten. Voivod har jo en
imponerende katalog, selv om den ikke kan kalles mainstream. Jeg gjør jo
grafikken for andre band også, og jobber for tiden med en ny bok som vil bli
tilgjengelig fra nettbutikken. Den tar for seg årene 2008, da vi ble
gjenforent, til 2019, da vi turnerte med GWAR.
– Du har tydeligvis klart deg greit økonomisk som artist i pandemien, hvordan
er det med dine musikalske kollegaer i Canada?
– Hvis du ikke tjener over et visst beløp gjennom dine kontrakter får du
økonomisk hjelp fra det offentlige. Her er jo alle scenene stengt, og selv om
det ser positivt ut med at de åpner opp snart, så kommer det vel an på
kapasiteten på sykehusene. Men vi er nok blant de heldigere landene når det
kommer til økonomisk hjelp til utøvende kunstnere. Men ikke bare det, det
oppfordres jo til å holde seg hjemme, og kan man ikke jobbe hjemmefra får man
også der en viss støtte.
Away har vært en del av bandet Tau Cross, som blir ledet av tidligere Amebix frontmann Rob Miller. Bandets tredje plate «Messengers Of Deception» ble trukket tilbake like før utgivelse, siden Miller takker Holocaustfornekter Gerard Menuhin. Dette resulterer i at alle unntatt Miller trekker seg fra bandet.
– Huff… Det hele var svært tragisk. Vi visste ikke om dette, og ut fra situasjonen valgte vi å trekke oss ut. Det var trist, for det var et kult prosjekt. Men hverken jeg eller de andre medlemmene ønsket å møte hetsen som muligens ventet, da valgte vi heller å gå videre og fokusere på noe positivt. Kjedelig sak, utover det er det vel ikke så mye å tilføye.
– Miller har i etterkant spilt inn plata på nytt med nye medlemmer.
– Jeg har ingen ønsker om å høre den versjonen, siden det vil bringe frem en del triste minner. Bandet var populært og vi gjorde noen fete turnéer. Det var faktisk dagen etter vi spilte Montral Jazzfest i 2019 jeg fikk melding fra Relapse Records om situasjonen og at plata, som er ferdig trykket, ikke blir utgitt. Så da gikk det fra fugl til fisk på sekundet. Men heldigvis har jeg Voivod, som jeg kunne vie full, og positiv, oppmerksomhet.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2022