Fredag 4. oktober 2024
Like etter klokka 20 spratt fem blidspente menn, fire av de ikledd hatt, scenen og kjørte i gang settet med den strålende låta “Gold” fra skiva “Back On Level One”, som ble sluppet i mars. Allerede ved første refreng kom første hoderist, for som forventet skulle denne gjengen vise hvordan flerstemt kor utføres. Herrefred som det kores! For å sitere sidemannen min; ‘det ståpelses!’ Hvilket det gjorde. Og det allerede bare et lite minutt ute i konserten da! Hvordan skulle dette ende? Den som har opplevd Violet Road live vet at disse gutta har en utstråling på scenen særdeles få artister har, uten forkleinelse for noen. Jeg hadde store forhåpninger om at en konsert kun med Violet Road (jeg har sett de utendørs to ganger; som oppvarming for Åge og Sambandet (Sverresborg arena 12. august 2023) og Sommerfest på festningen 15. juni 2024), der setlista er mye kortere, og publikum ikke nødvendigvis er der for de gitte artistene, vil bli en opplevelse jeg ikke glemmer så lett. Og akk, så rett jeg skulle få. Bandet inviterte til “sakte klapping”, og publikum var umiddelbart med. Trønderpublikummet kan ofte behøve noen låter før snippen løsner, men ikke denne kvelden. Jeg står som regel litt foran FOH (“Front Of House”, bua til lyd og lys), og la raskt merke til at publikum faktisk var helt med allerede fra start. På låta “Last Days In India” fikk de med seg ovennevnte Åge på plata, men de avslørte allerede backstage at nasjonalskalden ikke var med denne kvelden. Klart det hadde vært stas å få med seg Åge på scenen, men låta satt som ei kule uansett, så jeg tror ikke mange i publikum snøfta og forlot lokalet i sinne, hvilket de gjorde rett i, for når “Jericho” kom, steg stemninga enda noen hakk. Kanskje var det Halvard Rundbergs kreative bruk av mandolinen som gjorde utslaget, for det låt så absolutt ikke som en mandolin. Kreativt og frekt, og aldeles strålende eksekutert!
Setlista til Violet Road denne kvelden var virkelig godt gjennomtenkt, for med en låtkatalog av det kaliberet bandet innehar, må det være en utfordring å finne hvilke låter som skal få fylle den drøye halvannen timen en konsert som regel varer. Men når vi får låter som “Brother”, “A Whole Lot Better”, “Good Girls” og “Back On Level One” (kromatiske nedganger er kanskje noe av det kuleste jeg vet når vi snakker musikk. Bare hør på pre-choruset på denne låta) som perler på ei snor, så er det nettopp det; perler. Og de kommer som på ei snor. Det ble ‘ståpelset’ både titt og ofte, og innimellom lo vi også, for småpraten mellom låtene er også særdeles fornøyelig med gutta i Violet Road. Om de tar seg en tur med turnékonseptet “Violet Roads music and stand up”, da stiller ihvertfall jeg! Hva kan være mer underholdende enn god musikk og god humor? Ikke mye, skal jeg si deg! Når så en av mine Violet Road-favoritter, “Learning To Fly” kommer, bare nikker sidemannen og jeg til hverandre og sier ‘favoritt!’ Og når bare én enkel harmoni treffer akkurat der det kiler som mest, da er det bare å le og nyte øyeblikket. “Tequila In The Morning” er kanskje ikke å anbefale på daglig basis, men det frister når anbefalinga kommer fra scenen. Jeg kunne enkelt ha trukket fram elementer fra hver eneste låt på denne konserten, men det var dette med Violet Road og koring da. På “You Wanna Do It Too” er det så ufattelig rått at man bare rister på hodet. Alle fem i bandet synger, og de synger reint! Som i ‘Eagles-reint!’ For den som har opplevd Eagles live, vet at der synges det så ufattelig bra! Og Violet Road er faen meg ikke dårligere. Og vi må selvfølgelig innom vokalist Kjetil Solberg, for han var intet mindre enn outstanding fredag kveld! For en rekkevidde den fyren har. Og han treffer hver eneste tone.
Jeg nevnte humor, og når de kommer til “bassisten i midten”-segmentet, introduseres det ved hjelp av Harry Styles´ “As It Was” (2022), der linja “You know it´s not the same as it was” ble byttet ut med “you know it´s not the same uten bass”. La det være nevnt at partiet de spilte fra låta var strålende utført. Lurer meg på om det er noen stilarter disse gutta ikke behersker. Men nå skulle altså midterste bror Rundberg, Hogne får sine tilmålte minutter i midten. At det er mulig å ha det så trivelig på scenen at alle spreller rundt og ler mens “Twist And Shout” utføres, er bare til å la seg smitte av. Trommis Espen Høgmo var løssluppen og leken hele veien, men her slapp han løs dyret i seg, og i bassolo-partiet før “Twist And Shout” var lekenheten fullkommen, med såvel polyrytmikk og frekke fills.
Violet Road utfører musikk på et nivå det utelukkende er inspirerende å bivåne. Når keyboardist og eldstebror Rundberg, Håkon, viser strålende talenter på både saksofon og munnspill som keyboards og vokal, tyder det på musikere som har gjort en innsats for å mestre sitt virke. Live er bandet noen hakk hardere enn på plate, noe som kler kvintetten svært godt. Energinivået er høyt, og samtlige låter blir levert med overbevisning. Det levnes ingen tvil om at bandet trives sammen, og at de trives på scenen, noe som selvfølgelig smitter over på publikum. Drøyt 800 tilskuere hadde tatt turen til Tapperiet fredag kveld, men når Violet Road gjester byen, bør det bule på veggene, for dette er et band alle faktisk bør få med seg. De 800 hadde så absolutt en aldeles fortreffelig aften, for stemninga var på topp hele veien, men mot slutten kokte det faktisk. Det er en fryd å stå et stykke bak og oppleve stemning som dette, og det var nok ikke løgn da bandet uttalte at det er noe spesielt å komme til Trondheim. Når Truls Olsen og Tor Ditlevsen på henholdsvis lyd og lys også har en svært god dag på jobben, er det bare å nyte øyeblikkene. 7. desember gjester bandet Vår Frue Kirke i trønderhovedstaden i forbindelse med sin juleturné, og det aner meg at det ikke blir mange fliser ledige på harde trebenker den kvelden, for denne konserten kommer det til å gå gjetord om!
6/6 | Jan Egil Øverkil
Foto: Kjell Solstad