BMG
Tiden gror vinger når man morer seg i helvete… Ufattelige førti år er passert siden kulturrevolusjonen i Iran og Sovjetunionens invasjon av Afghanistan. Om menneskeheten er blitt smartere siden den gang, skal forbli usagt – året innesto en håndfull musikalske milepæler som kan indikerer at vi som kunstutøvende rase er blitt atskillig dummere siden 1979. Pink Floyds ”The Wall”, AC/DCs ”Highway To Hell”, David Bowies ”Lodger”, Supertramps ”Breakfast In America” og Motörheads ”Overkill” avstedkom samme år som fire Newcastle-væringer endret bandnavn fra Oberon til Venom. Forgreningene som leder til gruppas klassiske trioformasjon er innfløkt, så vi påkoster oss en kjapp repetisjon, slik at du alltid er beredt å bli quiz-mester i livets store spørsmål:
I 1978 øver gitarist Jeff ”Mantas” Dunn med fire døgenikter i skolens gymsal. Kvintetten kaller seg Guillotine, og terper et klassisk rock- og metallrepertoar. Samstundes virker trommeslager Anthony ”Abaddon” Bray, vokalist Clive Archer og fullstendig umusikalske Eric Cook i hobbybandet Oberon, mens Conrad ”Cronos” Lant trakterer gitar i Album Graecum (senere DwarfStar). Et oppglødet møte under en Judas Priest-konsert i august 1979 knuser og bygger allianser: Abaddon, Mantas og Archer fronter så det nye Oberon, som snart rekrutterer rytmegitaristen Cronos. Daværende bassist, Alan Winston, vil ikke leke mer, og Cronos overtar bassrollen. I november 1979 etableres endelig Venom, med Cronos, Mantas, Abaddon og en liksminket Clive ”Jesus Christe” Archer. Eric Cook følger interessert med fra sidelinjen, og ender som bandets oppofrende manager – en yrkestittel Cook lever med under hele 1980-tallet. Bråkebøttene øver i en lokal metodistkirke – bisart nok – hvor det blir vanlig å inkorporere fyrverkeri og sprengstoff; effektene tillempes fra fabrikken Abaddon jobber ved. Cronos arkiverer et miserabelt, men historisk pregnant kassettbåndopptak av en øving i nevnte kirkehall. Innspillingen blir senere kjent som ”The Church Hall Rehearsals 1979”, og offentliggjøres førti år senere, som del av herværende luksuriøse bokssett.
Mantas har aldri lagt skjul på at Cronos’ stilling som båndoperatør, illustratør (han har blant annet tegnet den famøse tommelfingerlogoen) og altmuligmann ved Newcastle-baserte Neat Records – foretaket disponerte dessuten eget lydstudio – var hovedårsak til at den daværende spjælingen ble innkassert som bandmedlem. 29. april 1980 overtales tekniker Mickey Sweeney til å nedfelle tre Venom-låter i Impulse Studios, mot at Cronos overtar noen av dennes arbeidsforpliktelser i kommende uker. ”Demon”, Venoms første studiodemo, inneholder ”Raise The Dead”, ”Angel Dust” og ”Red Light Fever”, og refuseres momentant av Dave Wood (Neat Records’ direktør) som synes det låter grusomt, og slett ikke som sitt yndlingsband, Status Quo. Sounds-skribent Geoff Barton, derimot, elsker det han hører, og blir blant bandets tidligste flaggbærere.
10. oktober entrer kvartetten på nytt Impulse Studios, og i løpet av fire timer nedfelles de seks låtene som utgjør ”The £ 50 Demo Session” – ”Sons Of Satan”, ”In League With Satan”, ”Angel Dust”, ”Live Like An Angel”, ”Schizo” og den etter hvert mytiske ”Venom”. På et tidspunkt bes Cronos legge vokal på Mantas’ ”Live Like An Angel”, med såpass imponerende resultat at trioformatspiren sås. Archer fases ut av Venom-panoramaet. Den onde trio er født, og kirkehaller over hele Newcastle fylles av øl, spetakkel og sprengstoffholdige røyktepper. Abaddon tegner ”verdens første uleselige” logo, senere raffinert av Cronos, etter inspirasjon fra Roger Deans Yes-logo. Cronos fører an som visjonær pådriver, og akter å gjøre Venom til sonisk horrorfilm, med punkens attityde og metallens kraft. Motörhead danner et åpenbart ideal for Newcastle-trioen, som forretter sin klart mest profesjonelle demo i januar 1981 – sågar med produsent Steven Thompson i kontrollrommet. Dave Wood trøtner på kontinuerlig mas fra Venom, og aksepterer motvillig å smi to av de tre nylig innspilte låtene til singelplate. 19. april 1981 lanseres den doble A-sidesingelen ”In League With Satan”/”Live Like An Angel, Die Like A Devil”, og Wood registrerer med vantro at faenskapet ikke bare høster positiv respons, men attpåtil selger godt. Omslaget designes av Cronos, basert på avgudsikonet Baphomet, og danner mal for bandets furielignende debutalbum (slengt i fleisen på julestemte mennesker i 1981).
”Welcome To Hell”, tidenes mest bråkete, festlige og degenererte rock’n roll-inferno, eksekveres på 72 timer i august måned. Samme dag som trioen ramler inn dørene til Impulse Studios, i troen på å gjøre flere demoer, presenterer Dave Wood hyggelig kontrabeskjed (han må formodentlig ha følt innvollene slå knute): ”Dersom dere besitter tilstrekkelig materiale, og får jobben gjort jævlig kjapt, gir jeg grønt lys for et helt Venom-album”. Noen av debutplatas låter – eksempelvis tittelsporet – pennes i hui og hast, på stedet, og buntet med de tre Steven Thompson-innspillingene, som unektelig klinger langt bedre enn det øvrige stoffet, kompletteres ”Welcome To Hell” med blodstenkt adrenalin. Såkalt produsent Keith Nichol, som bandet vedvarer å benytte i hele velmaktsperioden, fyller ingen annen rolle enn den basalt konsolltekniske – de klassiske Venom-skivene kan ikke sies å være produsert, på noe tenkelig vis. Heri hviler mye av gruppas kompromissløse forse, paret med ubendig arroganse, original interaksjon, og – faktisk – talent for fengende låter. Intet annet Venom-album anskueliggjør skisserte forhold bedre enn debuten, som er lastet til båtripen med sortsmusset, skittent røvergull. Lynkjappe, etter datidens målestokk, ”Sons Of Satan” og ”Witching Hour” baner unektelig vei for speed- og thrashmetallbølgen, mens ”One Thousand Days In Sodom” tilkjennegir Venoms divergens og måtelige omgang med tanke-prosessert materiale – bass-soloen sogner fremdeles til bandets mest imponerende enkeltøyeblikk. Et mer ugjennomtrengelig støyende, ubehøvlet og fandenivoldsk crescendo enn ”Red Light Fever” kan dessuten ingen be om; takraset som følger etter gitarraseringssekvensen – hvor de tre bråkebøttene befinner seg på hver sin side av taktstreken – plasserer punktum for et fonogram som sjokkerte, fascinerte og konsternerte allmennheten. Med et slikt verdensblikk går det ikke å tape, om man så kåres til verdens dårligste band år etter år…
Omtalte debutskrell ligger trygt forvaltet i den overdådige bursdagskolossen ”In Nomine Satanas – 40 Years In Sodom”, som også rommer studioplatene ”Black Metal”, ”At War With Satan” og ”Possessed”, samt det gullbeslåtte, doble konsertdokumentet ”Eine Kleine Nachtmusik” (i sann Venom-ånd plukkes tittelen fra Mozart, mens nyttet intonasjon i realiteten skriver seg fra Vivaldi – sånt pjatt spiller man ikke tiden på om man disponerer røde støvletter og forlanger kvinner, lær og helvete).”Codex Gigas” gir videre en glanset, innbundet praktbok, lastet med historikk, rikholdig billedarkiv og retrospektive betraktninger fra de tre antagonistene (med gjesteopptegnelser fra Voivods Away og Mayhems Jørn ”Necrobutcher” Stubberud), og innestår en kompendiumsfest for øyne og intellekt. Underslås skal heller ikke det farlig fikse, utskårete vinylopptrykket av ”Bloodlust”, Venoms andre, og klart beste, singelplate, opprinnelig lansert fredag den 13. august 1982. Bokssettet toppes med faksimileopptrykk av konsertprogrammet fra 1985, den ikoniske ”Seven Dates Of Hell”-posteren, bredrygget Venoms Legions-tøymerke, samt selve huggtanna i giftkjertelkaka, dobbeltalbumet ”Sons Of Satan – Rare And Unreleased”. Sistnevntes tiltreden eleverer konsortiet, betraktet fra typisk skeiv, Venom-patriotisk vinkel, til investeringspliktig nivå, for her buntes høydepunktene fra nevnte kirkehallsopptak med de to demoene ”The £ 50 Demo Session” og ”Demon” i uavkortet tapning (to av de seks låtene fra oktober 1980-sesjonen tilfaller cd-versjonen av ”The Neat Anthology”), samt ”At War With Satan”-demoen. Hva angår kassettopptaket fra 1979, hjelper det lytteren å ha håndteringserfaring med bedervete Venom-bootlegs, da dette påminner døende sagbruk. Bolkens mest interessante forekomst er en strukturkomplett oppføring av ”Buried Alive”, som først finner veien til offentligheten tre år senere. Lydkvaliteten forøker med ”The £ 50 Demo Session” – faktisk holder herværende seks innspillinger renere lyd enn debutalbumet. ”Sons Of Satan”, denne lykkens pamfilius, svinger i relativt saktegående modus, og man kommer ikke fra at Venom, med Archer i front, lyder som et hvilket som helst engelsk kjellerband anno 1980. Det er gøy å kollasjonere demo- og albumversjonene i et slags taktilt ”silkepapir versus helvetes vrede”-perspektiv, men i rettferdighetens navn: Archer har både tekst og fraseringer på plass i oktober 1980; han mangler bare tyngde i uttrykket, personlighet og instrumentell ryggdekning.
Hva gjelder gigantboksens øvrige vinylskiver skal publisistene roses for å inkludere (nesten) alt av originale vedlegg; særlig posteraddendumene til ”Welcome To Hell”, ”Black Metal” og ”Possessed” gleder. Hva man derimot kunne spares for er de redselsfulle fargesprayskivene – her burde man i stedet kjøre renskåret sort, mørkeblått, purpur, mørkegrønt og grått over hele fjøla, for å ære diskografihistorikken.
”Black Metal”, en teknisk forbedring fra ”Welcome To Hell”, utkom 1. november 1982, men maktet aldri å tangere potensen, attityden eller synergien fra debuten. Evinnelige favoritter herfra favner ”Buried Alive”, humoristisk glimrende ”Teacher’s Pet” (inklusive Venoms sagnomsuste leksjon i ”hvordan spille blues”) og ”Countess Bathory”, mens det vinylsidelange tittelsporet fra ”At War With Satan” (april 1984) fortsatt rager som bandets mest ambisiøse forsøk, og et glimtvis dugelig sådan. Vi kan videre enes om at rockehistorien neppe har sett bedre låttitulering enn ”Women, Leather And Hell”, og at tredjeskivas funky, hoppe-på-pianoet-og-kauke-om-svette-armhuler-finale burde dundres over anlegg på enhver sportsarena. ”At War With Satan” vendte fordums Venom-championer fra media mot bandet, uten at det hindret skiva fra å entre de nasjonale salgslistene.
Mens kommunikasjon og mellommenneskelig tilsagn nådde et internt lavmål, red Cronos og Abaddon kjepphøyt på respektive rockestjernehester. Utskjelte ”Possessed”, utgitt 1. april 1985 – hvilket lykketreff av en dato – ble initiert mens Mantas ønsket seg fri fra hele greia, Abaddon ga blaffen (han ble uansett ikke lengre kreditert som bidragsyter på låtskriversiden), og Cronos konsentrerte seg om å etterleve det mytologiske bilde han selv og media hadde skapt av en grim, arrogant skittstøvel – en gestaltning som krasjet med Mantas’ sensible natur. Til innspillingen av ”plata uten sjel”, som Abaddon ynder å si, hyret bandet fasjonabelt herskapshus. Førsteklasses kokker ble flydd inn fra Frankrike, som oppvartet haute cuisine døgnet rundt. Til frokost vanket kaviar og sigarer, og følte man det brant for Def Leppard i peisen, ble det slengt dyrekjøpte Brandy-flasker i ildstedet. Verden er snytt tidenes plateinnspillingsdokumentar herom…
”Possessed” nærmest traumatiserer Dave Wood og deler av bandet. Skiva selger bedrøvelig, og utmerker seg først og fremst med sin forserte, humørløse og generelt mistilpassete aura. Tittelsporet utmaler albumets forfatning med spissfindighet: Låten falbyr bandets kuleste anslag noensinne, reiser seriøst lovende takter, men revner midtveis, som et missilskutt propellfly, og ender i en grøt av rabiat gallesyre. Man må bare elske ”Possesssed”; ting blir ikke drøyere… For øvrig holder albumet kjærkomment stoff som ”Satanachist” og forstyrrende strukturerte ”Mystique” – sistnevnte byr på Jeff ”Mantas” Dunns ypperste solo som Venom-gitarist.
I 1986 kunngjør Mantas sin Venom-sorti, og på tampen av året utstedtes det doble livealbumet ”Eine Kleine Nachtmusik”, som gir et adekvat bilde på trioens sceniske beskaffenheter. Det eneste som uteblir fra ”40 Years In Sodom” er en singelkompilasjon på nivå med ”The Seven Gates Of Hell: The Singles”, skjønt da hadde jeg kanskje ikke vært kapabel å løfte herligheten fra gulvet. ”The Neat Anthology” (dobbel-LP, dobbel-CD) fungerer suppletiv i så måte, men du trenger begge versjonene fordi digitalvarianten – som nyter av større boltreplass – innlemmer umistelige kuriositeter som ”Woman”, ”Dead Of The Nite”, ”Snots Shit”, ”Senile Decay”, ”Aaaaaarrghh”, ”Bitch Witch” og tidenes heftigste, mest studiokreative Venom-forekomst, ”Fuck Off And Die”. En verden unndratt Venom ville åpenbart være mulig å leve i, men i uanstendighetens navn, så himmelvidt mye kjedeligere alt hadde vært.
Geir Venom Larzen
Utgivelsesdato 31.mai 2019