Independent
Du verden så vanskelig det er å følge med på dette bandet; Etter å ha fått en ganske god fot ved mitt første møte “Fumar Mata” for en del år siden steppet sjefsveislakter René Undem tilbake fra mikrofonen for å fokusere på gitar ved neste møte “Sandnes Undergrunn Circus & Cabaret” og hyret inn en ny vokalist i Kenneth Mydland – en skive jeg fikk skikkelig god fot av. Nå er imidlertid Mydland sendt avgårde, og Undem har tatt plass bak mikrofonen atter en gang. Bestem deg da, menneske.
Nuvel, tilbake til musikken. “Dræbe” starter med øspønkeren “Dypt Vann” og viser umiddelbart hvilket land de hører hjemme i musikalsk, hvis noen ikke skulle ha fått det med seg. Nytt for året er engelske tekster, som i Turbonegro-hyllesten “Sonic Reducer” – et skummelt grep for et band som fra før av hadde relativt mange TRBNGR-referanser som det var allerede. Men en artig låt lell skal sies. En dæsj mer metall i like engelske “We Don’t Wanna” – der refrenget ironisk nok lyder “We don’t wanna sing in motherfucking english”. God humor, og jeg humret ihvertfall i skjegget. Det er forresten uvant å faktisk forstå hva de synger om, da hardcore/punk-metall på ravende rogalandsk fort kan bli litt labbelensk for utenforstående.
Iron Maiden starter “Karma” og vi er igjen tilbake til morsmålet. Om jeg kan gi bandet et lite tips her er å ikke blåkopiere heltene. Nå finnes det godt med andre referanser i sporet, men det blir litt vel likt opphavsmennene til tider. Når vi så kommer til mellomverset som faktisk er Maiden lurer jeg på om de prøver å få frem et poeng her, men ettersom jeg ikke forstår et ord av hva de synger er det vanskelig å vite. Dessverre vil jeg også si at vokalen til Undem er vesentlig mer slitsom enn Mydland – noe som også var litt av problemet mitt på “Fumar Mata”. Men allikevel kler det den hyperaktive punken deres på en sær måte og, så hva vet vel jeg.
Jeg synes de leverte et langt mer gjennomført produkt ved forrige slipp, og klarte på et vis å skaffe seg litt egenart – men den er langt på vei borte på “Dræbe”. Mer Turbonegro i “Veran & Harka”, enda en dæsj øspønk i “Harald” og “Haua Rock City” før det heler rundes av med den absurd lange “Svart Metall” som ikke har så mye med sort metall å gjøre, men heller enda mer Turbo krydret med en dæsj blastbeats (Kvelertak, noen?). Jeg har overhodet ikke noe mot lange låter, ei heller under punkfanen – men i denne settingen blir den alt for lang for min smak og derfor ulidelig ensformig.
Ellers er det summa summarium omtrent som mitt første møte med bandet, altså “Fumar Mata” – artig og grei øs man har hørt en hel del ganger før men som tross alt er vel utført av gjengen.
3.5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 08.mai 2020