Asgeir Mickelson burde for de fleste være kjent for de fleste for sitt utmerkede trommespill på plater med band som Borknagar, Spiral Architect og et hav av andre, gjerne mer, ekstreme band. I Veil Of Secrets trakterer Mickelson i tillegg strengene og viser seg som en utmerket låtskriver innen doom metal.
Tekst: Ronny Østli
Foto: Petter Sandell
«Dead Poetry» er navnet på debuten som nå er ute på vinyl og CD, og anmeldes her. Forutenom multi-instrumentalist Asgeir, frontes Veil Of Secrets av samboer og tidligere Tristania-vokalist Vibeke Stene.
– Før jeg traff Vibeke i 2013 var dette et enmannsband uten så mye mål og mening. I 2002 handlet jeg inn noe enkelt utstyr til mac’en min slik at jeg kunne spille inn både V-drums og gitar, og dermed ble det veldig mye mer gitarspilling enn det hadde vært de foregående ti-tolv årene. Og det skulle strengt tatt ikke så mye til. Jeg merket ganske fort at det hadde skjedd noe med låtskrivingsnivået i gitarpausen, så derfor ble det også mye mer moro å slite plekter enn treverk og heller bruke tiden på å lage musikk. De fleste kjenner meg jo som trommis, men som jeg litt spøkefullt sier, så er jeg egentlig ikke trommis, men en passe dårlig gitarist. Jeg har vokst opp med å høre og spille thrash- og doom metal så derfor var det for det meste den typen riff jeg kom opp med, og ganske kjapt kom det som skulle bli de første låtene til Veil Of Secrets.
– En del av materialet stammer tilbake fra 1990. I anmeldelsen har jeg skrevet jeg synes en låt som «Sear The Fallen» kan høres ut som den er fra den tiden.
– Akkurat den låten ble vel skrevet i 2008, men midtpartiet, der det ikke går trommer, i «The Lie of Her Prosperity» er fra den tiden. En av låtene som ikke kom med på skiva har også riff fra samme periode, men den lot vi ligge til neste skive. På den annen side er jeg glad for at det høres «litt gammelt ut» da jeg har de to første Candlemass-skivene som de største inspirasjonskildene. I min verden finnes det bare to ekte doom-skiver, og det er nettopp «Epicus Doomicus Metallicus» og «Nightfall». Alt annet blir «liksom-doom».
– Du er jo en anerkjent trommis. CV’en sier fast
medlem av Spiral Architect og Broknagar, livetrommis for Testament og
studiotrommis for blant annet Ihsahn, Vintersorg og Sarke.
–
Ja, det har blitt en del skiver med årene, men jeg vet ikke hvor mange. Litt
over 20 tenker jeg. Siden jeg er ganske så kritisk klarer jeg ikke høre på
mange av de skivene. Man blir fort lei av å høre seg selv spille, og man blir sittende
på nåler og vente på at det spilles feil enda man VET at det meste er på stell.
Dessuten blir det sånn ’Fy faen, her spilte jeg kjedelig’ eller ’Her spilte jeg
langt over evne’.
– Fra å være en ettertraktet trommeslager, føler du det å plukke opp igjen
gitaren ga deg samme gløden og lekenheten man hadde som gryende musiker i
ungdomsårene?
– Tja, som en tilårskommen musiker har jeg definitivt gjort meg ferdig med
både å leve livet på øvingslokalet og å aldri få skikkelig tillit i
liksom-demokratiske diktatorband som bestemmer ting over hodene på de andre
medlemmene. Så i lys av dette har det vært befriende å heller grave seg sitt
eget grevlinghi og kose seg i fred og ro med å lage egen musikk. Som trommis er
det kun gøy å spille konserter, og som gitarist er det kun gøy når man skaper
ny musikk.
– Du spiller alle instrumentene. Joda, det er noe Asgeir på trommene, men
samtidig vil jeg ikke kalle dette en trommeskive.
– Nei, man har ikke skjønt mye om man ramler over trommene på en
doom-skive! Med variert hell har jeg alltid prøvd å spille det en stilart og en
låt trenger. Det handler aldri om musikeren, men om musikken, og jeg har heller
aldri hatt behov for å stikke meg frem heller. På den annen side har jeg vel
til tider litt spesiell spillestil, så noen vil helt sikkert mene noe
annet.
– Men samtidig vil jeg jo tro lysten til å leke seg kanskje melder sin ankomst.
Hvor bevisst var det å la være?
– Helt bevisst. Jeg spilte så lite fjas som mulig. Jeg blir aldri noen Neil
Peart, men jeg kan i hvert fall hente inspirasjon fra måten han spilte akkurat
det låtene trengte, for så å krydre de opp med kreative trommeoverganger som
skilte seg ut fra alle andre.
– Men var det utfordrende å tone ned trommespillet og ikke legge inn altfor mye
artige fills og sprell?
– Nei. Den største utfordringen var egentlig å gidde å spille gjennom hver
låt mer enn to ganger i studio, haha!
– Vibeke Stene er jo en høyt anerkjent vokalist. Selv om dette startet som ditt soloprosjekt er dere begge oppført som produsenter. Jeg tenker på at det faktum at når ideene stammer fra tretti år tilbake i tid, var da Vibeke brikken som endelig fikk prosjektet realisert?
– Med nevnte Candlemass som stor inspirasjonskilde var det naturlig å tenke en Messiah-type vokal på dette, så jeg mailet med han tidlig 2013 for å overtale han til å bli med på laget. Svaret jeg fikk var at han rett og slett ikke hadde tid siden han skulle ut med soloskive den høsten. Det prosjektet svant etter hvert ut i intet og samarbeidspartnerne hans, Michael Denner og Hank Shermann, endte nok opp med å bruke materialet i sine nye band. På denne tiden hadde jeg også begynt innspillingen av God Of Atheists-prosjektet mitt og fikk med Vibeke til å legge noen strofer på det. Hun ble nysgjerrig på doomlåtene mine og spurte om å samarbeide. Da hjernen min hadde fått justert seg fra å forvente Messiah-vokal til Vibeke-vokal så kan jeg trygt si at den viktigste brikken hadde falt på plass. Jeg hadde hatt litt låtskrivertørke en stund, men med ny vigør og energi kom låtene «The Last Attempt» og «Entirety» kjapt på plass. Hun har løftet låtene til noe jeg aldri hadde vært kapabel til å klare selv.
– Jeg ser det finnes en egen Tristaniagruppe på Facebook kun for Vibeke Stene-perioden, samt Vibeke Brasil, og da ganske sikkert flere til. Er dere kjent med disse, og hvordan oppleves det?
– Ja, vi er klare over disse, men synes det blir litt vel kleint å melde seg inn i sånne grupper så har ingen anelse hva det er som foregår der. Men all fan-aktivitet er jo bra. Vibeke har veldig mange fans i Latin-Amerika så vi må nok legge opp til en turné der når situasjonen tillater det.
– Hvis dette føles urettferdig kan jeg sikkert opprette en Asgeir-fans Årnes profil?
– Kjør på! Jeg trenger for øvrig veldig mye hjelp på min egen Facebookside for å ta igjen Vibeke med sine 21000 tilhengere.
– Vibeke er jo en klassisk skolert vokalist, som vi metalhoder kjenner fra den tyngre sjangeren. Hvordan er det med lysten til å være med deg i andre band i andre sjangere? Kjenner jeg deg rett er neppe Veil Of Secrets det eneste du bruker tid på?
– Jeg kan ha noen raptuser i blant hvor jeg fantaserer om å lage en sånn skive og en sånn skive, men siden jeg virkelig IKKE ønsker å øve så dropper jeg å bli med i andre band eller starte noe nytt. Dessuten er det full konsentrasjon på Veil Of Secrets. Vi har bygd nytt studio og begynner nå arbeidet med ny skive. Ellers må jeg få ferdig ekstrem metal-skiva til God of Atheists. Har også nok låter til en 80-talls thrash-skive jeg vil gi ut, men doom’en har førsteprioritet for oss begge.
– Jeg vil gjerne vite litt om hvordan Vibeke jobber kreativt. Jeg ser for meg den typiske klassiske vokalist er litt låst til et noteark uten å tenke spesielt kreativt. Er dette veldig snevert syn på disse sangerne?
– Ja, det var ganske snevert. Dessuten får hun ikke overlevert partitur fra en som bare så vidt husker å ha lært gå- og løpenoter i barneskolen. Vibeke har notekunnskap og trent gehør som gjør det lettere i arrangementsarbeidet, men hun hører først og fremst mye på låtene slik at vokalmelodiene etter hvert utvikles.
– I tillegg til dere medvirker Erling Malm på growling og Sareeta på fele på «Dead Poetry».
– Erling er vel mer å regne som en side-kick, men Sareeta har vært medlem fra første stund. Veil Of Secrets kommer alltid til å være frontet av Vibeke og meg, men Sareetas felespilling er en svært viktig del av det uttrykket vi har. Dessuten er hun veldig glad for å slippe fotosessions, intervjuer og alt annet som fører med det å drive et band.
– Når du sier dere bør legge ut på turne til Latin-Amerika tolker jeg det som at Veil Of Secrets ikke skal forbli kun et studioprosjekt?
– Det blir absolutt live-spilling! Det er full satsing på Veil of Secrets, og vi vil booke konserter så langt det er mulig. Både Sareeta og Erling er med på laget. I disse koronatider er det ikke akkurat noe hast å komplettere besetningen, så det gjenstår å se hvem som utfyller de resterende plassene.
– I løpet av disse tretti årene ideene har surret i hodet har du ikke bare spilt trommer, du har designet et hav av covere. Hvor lenge har du hatt coveret på «Dead Poetry» ferdig designet i hodet?
– Det eneste jeg ønsket var at coveret måtte «se» doom metal ut, og at jeg IKKE skulle lage grafikk og logo siden jeg er like lei av eget design som å høre meg selv spille trommer. For noen år tilbake så vi maleren Kjell Åge Melands utstilling på Inferno-festivalen og tok etter hvert kontakt med han for å sjekke stemningen for et samarbeid. Det viste seg at doom metal er hans favorittsjanger. Mannen er helt fantastisk og har en egen evne til å leve seg inn i temaet og fange feelingen til det han skal male for. Vi har allerede diskutert idéer og motiver for neste album så han blir definitivt en fast del av våre utgivelser.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2021