Avantgarde metal var et begrep som fikk skikkelig fotfeste på midten av nittitallet. Oslobandet Ved Buens Ende var definitivt innovatører i den mørkere delen av sjangeren. I forbindelse med bandets gjenforeningskonsert og reutgivelse av deres eneste plate «Written In Waters» er det på sin plass å rote i hukommelsen til dette særegne ensemblet.
Tekst: Ronny Østli
Foto: Kim Sølve
– Vi var veldig inspirerte av Celtic Frost og «Into The Pandemonium» var en veldig viktig skive for oss. Det var vel den første skiva som ble kalt avantgarde og vi ville videreføre det på et vis.
Det er trommis og vokalist Carl-Michael, eller Calle blant venner, som tar ordet. Trioen ble komplettert av Yusaf Parvez AKA Vicotnik på gitar og Hugh Mingay AKA Skoll på bass. Da «Written in Waters» ble sluppet i 1995 var den unektelig forut sin tid. Var det å lage noe sært et mål i seg selv?
– I begynnelsen tror jeg ikke det var det. For min del kom det litt etter hvert da jeg ble mer bevisst på hva vi holdt på med og tenkte at dette vil jeg rendyrke, sier Calle før Yusaf overtar.
– Jeg tror vi alle ble litt overrasket over resultatet jeg. Vi visste alle at det var litt black metal, litt Voivod og litt prog rock, uten at vi hørte noe særlig på det, men det bare ble sånn. Da vi spilte inn demoen «Those Who Caress The Pale» og jeg fikk høre vokalen tenkte jeg at ok, jeg hadde aldri forestilt meg at det skulle låte slik. Jeg tror det var litt av magien. «Written In Waters» synes jeg satt litt lenger inne. Da visste vi hva vi hadde og det var ikke like lett å gjenskape den samme magien.
Yusaf hadde på den tiden, som nå, også Dødheimsgard, og jeg synes jeg kjenner igjen en del av det i black metal delen av VBE. Alt i alt ble det skrevet elleve låter og jeg aner at han sto for svartmetallen og Calle for det mer særere materialet?
– Ja kanskje. I begynnelsen var det antageligvis det, mens de låtene som ble skrevet etter demoen var vi nok mer samkjørte også på den særere biten, mener Calle å huske.
Låtene ble jobbet frem i felleskap på øving.
– Jeg kunne ha et riff som Calle ble sittende å fikle med. Og omvendt. Men jeg endte jo opp med å spille de, og da fikk det jo en liten vri og sånn sett utviklet materialet seg veldig organisk. Som åpningsriffet i «I sang For The Swans». Det er ikke jeg som har stappet inn det der, det er Calle. Det er mitt riff, men han tenkte at det kan jo passe bra inn der foran den instrumentale delen. Og sånn jobbet vi på kryss og tvers av hverandre. Vi var selvfølgelig ikke alltid enige, men skiva er resultatet av det vi ble enige om.
I Dødheimsgard er Yusaf den kreative delen og eneste originale medlem. Savner du å jobbe på denne måten?
– Jeg synes det er helt essensielt at det må jobbes sånn i Ved Buens Ende. DHG er et helt annet dyr, og der er den ensomme prosessen det jeg lengter etter. Så svaret er både ja og nei. Settingen definerer hvordan modellen bør være. Men ja, jeg savner jo det at musikken utvikler seg organisk. I en periode spilte jo Calle også i DHG, og da tok vi med oss den samarbeidsmodellen over dit.
Gitarene er tidvis monotone og svevende og bassen er gjerne den bærende delen i musikken. Hugh var en pioner, ingen hadde spilt inn en hel ekstrem metal plate med slik bassing.
– Jeg tenker at i vår sjanger startet dette med «Life Eternal» fra «De Mysteriis Dom Sathanas», sier Yusaf. Jeg gikk helt i fistel av å høre den bassgangen der. Herregud så genialt å bruke bassen på den måten. Jeg tror det var startpunktet for mange andre også i forhold til å tenke at bass trenger du ikke bare gi til han som ikke er så god på gitar, og den trenger ikke bare å følge gitaren. Så utvikler det seg gjerne videre derfra, du begynner å høre på Rush og King Crimson hvor bassen har en mer fremtredende rolle. Det var i hvert fall en aha opplevelse for meg å høre black metal med en bassgang. Ikke bare var den annerledes enn gitaren, den var selve hovedretten. Ting var i emmingen, og Hugh tok dette videre til et annet nivå, eksempelvis på første Ulver. Men han trengte plassen, og hva er da bedre enn i en trio?
Hugh er langt mer beskjeden da jeg spør om hvordan han kom opp med disse bassgangene.
– Jeg veit da faen jeg, jeg bare spilte det som kom opp i huet på meg. Men det er gitarene som er grunnlaget for bassingen, selv om det kanskje ikke er så tydelig. Prog hørte jeg ikke på. Jeg startet med hardrock og gikk videre over til thrash og hardere ting.
Hugh spilte da, som nå, også i Arcturus og innrømmer at bassingen hans har inspirert mange.
– joda, det hender jo rett som det er når vi er ute og spiller at det kommer en og annen bassist og sier det, hehe, og det er jo kult.
Allerede da Ved Buens Ende startet hadde Carl-Michael kjørt i gang Aura Noir, og jeg mener det verserer historier om at det var låtideer som gikk litt om hverandre i disse bandene.
– Helt i begynnelsen var Aura Noir et soloprosjekt jeg hadde og den første låta jeg skrev låt nok mer som Ved Buens Ende. Vi fant først soundet vårt da jeg og Ole (Apollyon) begynte å samarbeide.
Det ble kun demoen «Those Who Caress The Pale” og plata «Written In Waters” før bandet ble til historie.
– Nei altså, jeg vet ikke, vi ble bare opptatt med andre ting. Jeg hadde jo Aura Noir og Infernö, mens Yusaf fikk mer å gjøre med Dødheimsgard og andre prosjekter.
Et tiår senere ville duoen gjøre et nytt forsøk, denne gangen med rytmeseksjonen til Virus.
– Jeg hadde ligget lenge på sykehus og hadde et veldig behov for å skrive og ha full kontroll på alt. Det å skrive en hel plate var et mål for meg og jeg hadde veldig mye på hjertet. Dette fungerte ikke som Ved Buens Ende. Det jeg skrev ble til «The Black Flux» med Virus og «Hades Rise» med Aura Noir.
Ved siden av Aura Noir har Calle hatt nå nedlagte Virus som også er unektelig spesielt, men å si det var en videreføring av Ved Buens Ende mener han er feil.
– Mange sier det, men jeg mener Virus er en helt annen greie. Virus hadde jo en bassist og trommis med helt egne signaturer og jeg prøvde å lage musikk som korresponderte med dem. Men selvfølgelig er det likhetstrekk, du kan jo høre det er meg, men at det er en videreføring er jeg ikke enig i.
“Written in Waters” ble utgitt på engelske Misanthropy, et ganske vågalt selskap med mye spesiell musikk. Noen år senere ble den utgitt på Candlelight med nytt cover. Soulseller Records har denne gangen utgitt plata med sitt originale cover. At Ved Buens Ende ikke var for allmennheten gjenspeilet mange av anmeldelsene, erindrer Calle.
– Responsen fra media var veldig skuffende for oss, vi hadde håpet på litt mer annerkjennelse. Derimot fikk plata raskt kultstatus, og en stor andel av de som var fans da er det den dag i dag. Men anmeldelsene var dårlige, og det skuffet oss.
Hvordan er det for gutta å høre på «Written In Waters» i dag? Calle begynner.
– Før jeg plukket den frem foran denne konserten er det mange år siden jeg hørte på den. Jeg er overrasket over hvor stemningsfullt det er. Det er mye stemning der jeg oppdaget på nytt nå. Det er også tidvis overraskende komplisert og vanskelig å plukke, mens andre ting er overraskende enkelt. Dette var jo tidlig i karrieren og vi hadde ingen tydelig signatur enda, så det er overraskende hva vi fikk oss til å lage.
– Noe av dette har sittet i beinmargen siden vi sluttet å spille det, sier Yusaf. Vi spiller noe feil, og noen av demolåtene går litt kjappere og det ble litt stress. Jeg ble også overrasket over det tekniske nivået. Også er det fett at de enkle tinga har funket så bra. Jeg trodde enkelte ting skulle være vanskeligere enn det er, og det ga meg en aha opplevelse i forhold til annen musikk jeg lager, at man har gravd seg ned i det at man hele tiden må overgå seg selv. Det er en lås man må låse opp der, at man kan gå tilbake til utgangspunktet og lage ting som låter fett fremfor å tenke på det tekniske. Nå er jo ikke jeg noen objektiv part, men jeg synes skiva har tålt tidens tann. Men jeg ser jo også at den bærer preg av tiden, med fargebruken på omslaget. Dette er jo blitt frisket opp på nysluppede versjonen på Soulseller, og den har fått en hvit kant rundt og ser veldig up to date og smakfull ut. Musikalsk det er jo en pretensiøs skive, men herregud, vi har 17-18 år gamle og det må jo være lov å være litt pretensiøs da. I hvert fall når du lager såpass innovativ musikk.
Sistemann i trioen er også stolt av gamle synder.
– Jeg synes den er dritbra. Det var ikke gjort på et par dager å plukke det, men det er kjempemorsomme låter å spille. Jeg satt akkurat og hørte på «I Sang For The Swans» live fra i går da du ringte. Jeg hadde bare kommet halvveis i låta, faen at du ikke ringte fem minutter senere, hehe.
Dette er bandet tredje konsert. I tiden rundt plateslippet spilte de en konsert i Tyskland, og en i London. Egentlig skulle det være to konserter i England.
– Vi reiste til England og ble innlosjert hos en dealer. Vi merket med en gang at dette var en kriminell. Han fikk til og med bank da vi var der. Sikkert av noen han skyldte penger. Det var generelt mye folk inn og ut der. Han skulle også ordne transport til oss. Og det andre bandet kom og hentet oss, men vanen stinket drivstoff. Det var lekkasjer og den rikket ikke på seg. Jeg sa at hvis vi blir sittende i denne bilen noe særlig lenger nå så dør vi, så jeg nektet å reise videre, hehe. Så jeg gikk ut av bilen og inn i kåken og beordret de til å fikse bedre transport. Allerede da en diva tydeligvis, hehe. Og det ble jo litt småampert siden det ikke ble noen konsert. Senere på dagen fikk Calle skikkelig omgangssyke. Og jeg fulgte etter. Vi var skikkelig syke og bokstavelig talt dritglade for at vi ikke var stucked i en van som ikke kom seg noe sted. Vi hadde uansett aldri klart å spille den konserten. Et par dager senere co-headlinet vi med Impaled Nazarene på London Astoria, så du kan jo si det veide seg opp. Det mest interessant med den kvelden er at Opeth varmet opp. I hvert fall med tanke på hvor de er i dag. De hadde jo akkurat sluppet «Orchid», så det er jo litt morsomt å ha på CV’en.
Konserten det har vært snakk om denne gangen er bursdagen til Priscilla som driver Proxy Management og har sørget for mange kule konserter i Oslo. Dette var et privat arrangement og en ypperlig anledning til å lodde kjemien som liveband. Dette ga mersmak og neste steg på veien er å komme i kontakt med festivalarrangører for flere konserter. I tillegg til den originale trioen består bandet live av Simen Hestnæs på vokal, som også sang på bandets to konserter for tjue år siden og trommeslager Øyvind Myrvoll fra Nidingr. Noen ny skive mener Calle det er liten vits i å vente på.
– Nei vi starter ikke der. Nå vil vi spille de gamle låtene, for det var veldig kult å spille de igjen og gjenoppleve kvaliteten i det gamle materialet. Så får vi eventuelt se hva som skjer videre.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2019