Blackened Recordings
«Metallica», AKA «The Black Album», var skiva som gjorde meg til fulltids metaller den høsten i 1991, tretten år gammel. Til forskjell fra samtlige på min alder med samme smak var dette nemlig mitt aller første møte med Metallica, for selv om jeg absolutt hadde hørt om de hadde jeg aldri hadde blitt eksponert for musikken tidligere og jeg kan til og med med litt jobb stadfeste datoen jeg første gang hørte «Enter Sandman» og mitt musikalske liv aldri ble det samme igjen. Jeg mener sågar den dag i dag at dette er en av tidenes beste og viktigste heavy metal-låter. Siden den gang har jeg aldri vært så fanatisk tilhenger av et band hverken før eller etter som jeg var av nettopp Metallica der det minst må ha gått et kalenderår uten at jeg hørte på noe annet – jeg ble da også i løpet av den tid selvsagt også presentert deres tidligere materiale, som for min del sjokkerende nok var enda bedre. Jeg var solgt.
Derfor var det med stor glede, og litt sunn skepsis jeg tok i mot den store ære av å anmelde denne mastodonten hvor et lass av artister fra forskjellige genre har hyllet hver sin låt på sin egen måte og ikke overraskende nok er det «Nothing Else Matters» som har endt opp med aller flest versjoner, nemlig småpene 12 i tallet.
Det blir for mye å gå inn på hver enkelt tolkning, men jeg har vitterlig hørt på hele og velger derfor først og fremst å trekke frem de jeg mener har de beste versjonene og andre som er verdt å nevnes. Det er sjokkerende lite ræl her, men noe er det og de får nok også et par møysommelig dekkende ord påskrevet.
Jeg hadde vinneren av «Enter Sandman» klar allerede før avspilling, nemlig Ghost. Ikke bare fordi de er blant mine klart egne favoritter, men fordi de også har klart å gjøre den helt til sin egen på en utsøkt måte og gjør en fantastisk tolkning. Men ut av det blå dukker den for meg totalt ukjente Rina Sawayama opp med en helt absurd fet synthpunk-versjon som slår fullstendig knockout på alle, inkludert mine svenske helter. De som derimot tryner med et realt mageplask her er Weezer hvor de ikke engang har forsøkt på å få til gitarsoloen, den jeg lærte meg i en alder av 15-16 og fortsatt var ren trommis. Pinlig.
Jason Isbell And The 400 Unit har gjort om «Sad But True» til americana-punk som det er den naturligste ting, og det funker som gull. Her er de fleste versjonene absolutt greie, men ingen i nærheten.
Den som planker originalen mest her må sies å være Corey Taylor med sin tagning på «Holier Than Thou», men gjør det såpass fett at den må nevnes. Ellers er det absolutt ingenting i veien med versjonen til Biffy Clyro heller, og den er samtidig i det mer spesielle hjørnet i forhold til originalen så de begge stikker seg godt ut i hver sin ende av spekteret.
Det fine med å anmelde denne typen skiver er å oppdage artister man aldri ville hørt om ellers, og Ha*Ash står godt frem med sin nydelige versjon av «The Unforgiven». Jeg kunne ha sverget på at dette var Candice Night, ettersom den også har klare preg av folkemusikk, men da hun slår over til spansk mot slutten slo jeg det fra meg. En helt utrolig vakker versjon. Ellers kan vi nok la resten fare tilgivelig avgårde.
«Wherever I May Roam» har absolutt ikke fått den anerkjennelsen den fortjener, for her var det utelukkende ræl – helt frem til Jon Pardi dukker opp og redder festen, komplett med strykere og fett arr. Ganske så planke ellers i forhold til originalversjonen, men det funker. Ellers bemerkelsesverdig at det går an å lage såpass mye tull og tøys ut av en i utgangspunktet skamfet låt.
Jeg har et relativt anstrengt forhold til Volbeat (slapp helt av, jeg hata de lenge før det ble populært), men må bare innse at de har den klart beste versjonen av «Don’t Tread On Me» og har også gjort den helt til sin egen. Her finner vi også hele pakkas definitive bunnpunkt – nemlig Portugal The Man’s forsøk på musikk. De prøver seg sågar på Metallicas lett symfoniske intro, men tryner på en såpass hard måte der de ikke treffer en eneste opprinnelig tone at jeg ikke kan fatte at opphavsmennene faktisk har hørt den og godkjent den. De bør herved søke løyve hver gang de skal gi ut musikk og få et Rødtsk «Nei!» i retur fra her og til evig tid. Terningkast «legg opp».
Hadde jeg tenkt på egen kredibilitet ville jeg ha trukket frem The HUs versjon av «Through The Never» som både er bra og viser frem bandet godt, men de må nok se seg slått av den fantastiske elektropop-versjonen til Tomi Owò. Hva nå i alle dager hun derimot holder på med på slutten da bandet brått prøver seg på metall og ikke får det til overhodet er derimot ikke godt å si. Totalt unødvendig.
Men så kommer sjokket, helt uventet rett i fleisen fra Hannah Montana selv – Miley Cyrus har ikke bare den klart beste versjonen av «Nothing Else Matters» med god hjelp av Elton John, WATT (Ozzys studio-gitarist) og Metallica-bassist Robert Trujillo – hun knocker samtlige andre versjoner på hele skiva rett hjem. Soleklart best, og ikke bare best – men Karsten Warholm-best. Jeg klarer bare ikke å gå videre uten å ha denne minst fire ganger på repeat. Dette har da gått ut over Depeche Mode-legende Dave Gahan sin langt mer nedstrippede synthversjon som kommer rett etter, for den er det heller ikke noe i veien med – men i forhold spiser Miley legenden til frokost og vel så det. De siste 10 versjonene? Helt greie, men man blir nok litt mett etterhvert ja.
I motsetning til de tosifrede antall versjonene av den nylige nevnte er «Of Wolf And Man» avspist med kun én – nemlig Goodnight, Texas sin tolkning. Heldigvis er denne også meget sterk, og kunne glidd fint inn i «Sons Of Anarchy» – for øvrig en sammenligning jeg bruker alt for ofte, men det soundtracket er det eneste eksemplet på mørk countrybasert americana jeg virkelig er stor fan av så da blir det fort sånn.
«The God That Failed» ror Imelda May i land uten problemer, men er nok ikke det sporet som kommer til å sitte igjen lenge i etterkant så vi hopper kjapt til neste.
For Izia har ikke stor konkurranse om «My Friend Of Misery» heller, men hadde nok vunnet selv om det var fler om benet med sin lettbente poppønk. Et lite trekk for å skippe den ikoniske bassintroen, men de retter mye opp med opptakten til synthsoloen mot slutten. Rett fra 80-tallet and I like it! Frijazz-versjonen til Kamasi Washington kunne jeg derimot fint ha levd et helt liv uten å ha hørt, men for de som liker sånt vil jeg tro den faller på plass.
De som kjenner til skiva, og det bør være de fleste som fortsatt henger med såpass langt ute i anmeldelsen, vet godt at det da bare gjenstår ett spor – nemlig «The Struggle Within». Her også finnes det kun én tolkning, nemlig Rodrigo y Gabriela som klinker til med en ren mariachi-versjon som funker på det meste av låta – kanskje bortsett fra på versene hvor det blir litt vel simpelt. Uansett en gøyal og artig versjon og en finfin avslutter på helheten.
Alt i alt er «The Metallica Blacklist» en verdig hyllest til et ikonisk album som kommer til å stå igjen som en av de virkelig viktigste skivene ikke bare i metall (der det er det viktigste), men i rock generelt (så saksøk meg da, gubbjævler!) igjennom alle tider. Veldig mye bra, noe ræl og kun to-tre spor jeg ikke klarer å komme meg igjennom er rett og slett imponerende, spesielt når man tenker på avspillingstiden som nesten bikker fem – 5 – timer. Nå skal jeg sette meg ned med originalen igjen for første gang siden LuLu ble utgitt. Skål!
PS; Legger ved et lite tips til Miley om å legge poppen på hylla, dra frem gitaren og bli verdens største rockestjerne – akkurat som i TV-serien. Og vet du hva Miley? I den verden kan du gjøre akkurat som du vil uten at noen dømmer deg!
5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 10.september 2021