Mascot
Det er ganske nøyaktig 35 år siden siden sist det ble gitt ut en skive under navnet Vandenberg, og den gang var det et fullstendig nederlandsk band med fire ubeskrevne blad. Siden den gang har gitarist, låtskriver og hovedmann Adrian Vandenberg gått videre til heder og berømmelse som en av David Coverdales mest betrodde i Whitesnake på 80-og 90-tallet, mens de andre tre har svunnet hen i glemselens tåke. Nå har derimot Vandenberg (mannen) funnet ut at det er på tide for Vandenberg (bandet) å vende tilbake, men han har oppgradert personellet rundt seg betraktelig. Først og fremst er det inkluderingen av vokalist Ronnie Romero, sist observert ved Ritchie Blackmore’s høyre side på Rainbow’s «gjenforeningskonserter» de siste årene, som har skjerpet appetitten. Vandenbergs gamle Whitesnake-kolleger Rudy Sarzo (ex-Dio, Quiet Riot m.m.) på bass og Brian Tichy (ex-Foreigner, Billy Idol m.m.) har bidratt på skiva, men det er en nederlandsk rytmeseksjon som skal backe Vandenberg og Romero på kommende konserter, når enn det skal vise seg å være mulig.
Adrian Vandenberg har aldri lagt skjul på at han er stor fan av Jimi Hendrix og band som Led Zeppelin og Rainbow, og inspirasjonen fra spesielt sistnevnte band kommer enda tydeligere frem nå som han har skrevet låtene spesielt for en Rainbow-vokalist. Det kan også virke som om han har hørt intensivt på låter som «Gates Of Babylon» og «Stargazer», for det er to av låtene her som er snublende nær. Vi snakker om «Hell Or High Water» og «Ride Like The Wind» – beintøffe låter, men du kan nærmest synge melodilinja til «Gates Of Babylon» over hele «Ride Like The Wind».
Skiva åpner derimot med førstesingelen «Shadows Of The Night», en kjapp rocker som er ment å sparke ræv – men låten i seg selv er ikke sterk nok til å imponere. Derimot sitter midtempolåta «Let It Rain» som en kule, med et fengende refreng som klistrer seg på hjernen, og som viser melodikeren Adrian Vandenberg på sitt beste. De har også sett seg nødt til å gjøre en nyinnspillingen av balladen «Burning Heart», som var en hit i 1983. Og visst er Ronnie Romero en sykt mye bedre og sterkere vokalist enn det Bert Heerink var, men om låta har blitt nevneverdig forbedret i den nye versjonen, er jeg mer usikker på. Det er noe med å ikke klusse med det som var nær perfekt i utgangspunktet.
Det er også lett å pirke på tekstene når de ikke er skrevet av en engelskspråklig person – her står klisjeene i kø, med fraser og titler som du har hørt tusen ganger før, og spesielt «Shout» stikker seg ut med vendinger som ‘Stand up and shout, let your voice be heard loud and proud‘. Men det kan man alltids leve med om låtene er sterke nok, og skiva ender på en höjdare med tøffe «Skyfall».
«Vandenberg 2020» har mye bra, men det skal innrømmes at vi hadde håpet på en sterkere skive enn dette, spesielt med tanke på den uhyre sterke bandbesetningen – Ronnie Romero synger fantastisk bra, og Adrian Vandenberg leverer fortsatt noen av de mest minneverdige og melodiøse gitarsoloene i bransjen. Det er godt å ha Vandenberg tilbake i manesjen, og vi krysser fingrene for at det skal bli mulig å se dette bandet på en scene snart. (Og ja, selvsagt har vi intervju med Adrian Vandenberg her. Du kan jo også lese dette fra comebacket i 2014.)
4/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 29.mai 2020