Tidligere Whitesnake-gitarist Adrian Vandenberg har vært en aktiv herremann de siste seks årene – han dro i gang sitt nye band MoonKings i 2014 etter å ha vært inaktiv i 18 år før det, og så ut til å trives som fisken i vannet. Overraskelsen var derfor stor da han i vinter annonserte at MoonKings ble lagt på is, og at han i stedet skulle starte opp en ny versjon av sitt 80-tallsband Vandenberg, med Ritchie Blackmores siste Rainbow-vokalist Ronnie Romero ved sin side, og med hjelp fra rutinerte ringrever som Rudy Sarzo og Brian Tichy. Vi slo på tråden til Nederland for å få fakta på bordet, samt historien om hvordan han nesten ble med i Thin Lizzy.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Alex Solca, Stefan Schipper
– Når begynte du å planlegge den nye retningen for din karriere? Så vidt jeg vet spilte du konserter med MoonKings helt frem til desember i 2019?
– Beslutningen om å legge MoonKings på is var en kombinasjon av flere faktorer, men først og fremst at det ble stadig vanskeligere for vår eminente vokalist Jan Hoving å fortsette med dette på det nivået vi begge ønsket. Han er egentlig bonde og driver produksjon av farmprodukter, og da er det vanskelig for ham å være hjemmefra mer enn et par dager av gangen. Det var hovedgrunnen til at vi nesten aldri spilte noe annet sted enn i Nederland, Belgia, Tyskland og Frankrike – på steder som vi kunne kjøre til og fra i løpet av en dag. Det la store begrensninger på oss i forhold til turnering, og når gårdene hans de siste par årene bare gjorde det bedre og bedre, ble det stadig vanskeligere for ham å kunne spille i MoonKings samtidig. Veldig synd, for vi hadde et knallbra band, vi trivdes godt sammen og er stadig gode venner. Ganske lignende situasjon som da jeg sluttet i mitt første band Teaser på tidlig 80-tall – og vi spilte også en form for tung bluesrock, ikke fjernt fra det jeg gjorde med MoonKings. I begge tilfellene hadde jeg denne trangen til å utvide min musikalske horisont, jeg hadde lyst til å lage musikk som var litt mer utfordrende, litt hardere. Og jeg var ikke lysten på å få inn en ny vokalist i MoonKings og endre stilen, for MoonKings hadde fått sin egen identitet.
– Og da passet det bra å dra i gang Vandenberg igjen?
– Ja, fra tid til annen fikk jeg et forslag fra plateselskap eller fra managementet at jeg kanskje skulle vurdere å gjenopplive Vandenberg-navnet, for fansen ville straks skjønne at det var mitt band, et hardrockband med mer melodisk snert enn mange andre band. Jeg begynte å tenke mer seriøst på det da problemene med MoonKings-vokalisten tårnet seg opp, og de begrensningene det la på bandet. Og for meg ville det kun gi mening om jeg fant en fantastisk vokalist og nye bandmedlemmer. Jeg ville ikke at dette skulle bli nok et av disse bandene som gjenoppstår fra graven kun av nostalgiske årsaker – det er det nok av! Det har jeg aldri vært fan av – det var noe som var den gang med de musikerne, i den tidsånden. Dette ser jeg mer på som et helt nytt band, men med et bandnavn som har en musikalsk arv å ivareta. Med det navnet vet folk hva de kan forvente. Og Ronnie Romero er jo uten tvil en av de aller beste rockevokalistene som har kommet frem det siste tiåret, så med ett ga det mening å gjøre det på denne måten. (Intervju med Ronnie Romero her!)
– Hvordan kom dere to i kontakt med hverandre?
– Det er litt artig. For fire-fem år siden bestemte jo Ritchie Blackmore seg for å gjøre noen konserter med Rainbow igjen, med en helt ny bandbesetning, og jeg leste om denne stakkaren som skulle prøve å fylle skoene til Ronnie James Dio – og Dio-perioden av Rainbow er uten tvil min favoritt! Litt senere så jeg et opptak på youtube fra en av disse konsertene, og jeg ble fullstendig blåst i bakken av denne ukjente, korthåra fyren som fullstendig tok kontroll på scenen foran 20-30.000 mennesker. Helt spontant sendte jeg ham en melding via Facebook og sa at jeg syntes han sang dritbra, og ga ham mine beste lykkeønskninger. Jeg fikk straks en melding tilbake hvor han sa tusen takk, han fortalte at han hadde vært stor fan av min musikk i årevis, og håpet at vi kanskje ville møtes på turné eller på en festival et sted en gang. Da jeg noen år senere skulle finne en vokalist til det nye bandet, kom jeg til å tenke på Ronnie, og sendte ham en mail for å høre om han var travelt opptatt i tiden fremover, eller om det kunne være interessant at jeg kom en tur til Madrid hvor han bodde da, for å diskutere et eventuelt samarbeid og bli litt bedre kjent med hverandre. Han svarte igjen med en gang, og sa at han hadde bare noen få konserter med Rainbow, og ellers gjorde han bare studiojobbing med diverse prosjekter, så han var absolutt interessert. Jeg fløy til Madrid, og vi fant øyeblikkelig tonen sammen. Vi tenkte ganske likt, fant vi ut, og hadde mye felles musikksmak. Så jeg fløy hjem til Nederland igjen og begynte straks å skrive låter for Ronnies røst og kapabilitet – og den er jo nærmest grenseløs.
– Når var dette?
– I fjor høst. På neste besøk i Madrid spilte vi inn noen demoer av låtene på iPaden min, og vi begynte å legge planer for fremtiden. I februar dro vi til Los Angeles og spilte inn skiva som du har hørt, og den slippes nå i mai.
– Det er to låter på den nye skiva (som anmeldes her) som minner meg om Rainbow-låter som ”Gates Of Babylon” og ”Stargazer”. Fikk Ronnies Rainbow-forbindelse deg til å skrive låter i den stilen?
– Tja, jeg har egentlig alltid vært fan, på 80-tallet var jeg veldig inspirert av band som Rainbow, Purple og Zeppelin. Jeg prøvde å lage låter i den retninga, med noen klassiske harmonier, som for eksempel ”Waiting For The Night” og ”This Is War”. Men det er kanskje mer tydelig nå, siden Ronnies stemme har mye av den samme klangen som det Dio hadde. Vokalisten i Vandenberg, Bert Heerink, hadde en helt annen type stemme, og da låt låtene også annerledes. Jeg har jo lært litt som låtskriver opp gjennom årene – da jeg var i Whitesnake, visste jeg at de nye låtene måtte være noenlunde i samme stil som det fansen forventer seg fra Whitesnake. I Vandenberg hadde jeg ikke slike begrensninger, der kunne jeg la alle mine inspirasjonskilder komme frem til overflaten. Jeg hadde jo en tolv års pause fra all musikk, og da jeg endelig kom i gang igjen og begynte å skrive låter for meg selv igjen, lot jeg det bare flyte fritt. Jeg starter alltid med høye gitarer, og det som skjer, det skjer.
– Sist gang du og jeg snakka, for 3-4 år siden, spurte jeg deg hvorfor du ikke bare kalte MoonKings for Vandenberg i stedet for å begynne helt fra bunnen av med et nytt bandnavn. Og du svarte fordi du ikke ville føle deg forpliktet til å spille de gamle Vandenberg-låtene. (Les det intervjuet her!)
– Hehe, joda, det var den gang, en annen tid. Jeg ville ikke være forutsigbar. Nå er situasjonen en annen, fordi jeg har helt andre musikere, andre eksterne påvirkninger, og musikken vi lager nå er mer oppdatert kontra de første Vandenberg-skivene – det er tross alt 35 år siden!
– Kommer de gamle låtene til å stå på setlista under kommende konserter da?
– Jeg har snakket med Ronnie om det, og publikum kommer selvsagt til å forvente at vi gjør det. Og jeg er jo stolt over mange av de låtene. Svært mange av de vil passe Ronnies vokalstil helt ypperlig, spesielt låtene fra andreskiva. (”Heading For A Storm” fra 1983.) Så joda, det blir nok noen gamle låter, men vi kommer nok til å spille de litt hardere enn plateversjonen, for det er slik vi høres ut i dag – og slik ville antagelig Vandenberg hørtes ut selv om jeg hadde holdt bandet i live hele tiden. Man skal jo utvikle seg som musiker, og man lærer jo fortløpende, som det å klare å fange den musikalske idéen du hører i hodet ditt, utforme den og fremføre den og spille den inn.
– Når var sist gang du spilte gamle Vandenberg-låter på en scene?
– Med MoonKings gjorde vi alltid ”Burning Heart”, det finner du sikkert på youtube. Og jeg likte virkelig måten Jan sang den på, for han har mye av David Coverdale-klangen i stemmen sin. Det er artig med Ronnie Romero – han har David Coverdale som sitt store forbilde, men han har mye av klangen fra Ronnie James Dio, så dermed får vi det beste fra hver verden. I enkelte land, som i Japan og Nederland, var ”Different Worlds” en større hit enn ”Burning Heart”, så det ville være naturlig at vi tar inn den. Og låter som jeg nevnte som ”Waiting For The Night” og ”This Is War”. Kanskje til og med ”Friday Night” selv om den er ganske poppa.
– Og dere må bare ta inn ”Wait”! Elsker den!
– Ja, absolutt, helt enig! Vår trommis Koen sa det samme på vår første øving sammen: ’Åh kan vi vær så snill å spille ”Wait”?? Vær så snill?’. Det er en låt som det alltid var gøy å spille i engelsktalende land som England eller USA, når vi så fansen synge av full hals på setninga ’Wait till the shit hits the fan’. På den tida kunne de ikke spille den låta på radio siden teksten inneholdt ordet ’shit’. Det er en av grunnene til at vi har en låt på den nye skiva som heter ”Shitstorm” – på grunn av folk som hyler at ’Oooh, du kan ikke si det på radioen!’. Her i Nederland, og i Norge også antar jeg, kan du si hva du vil, men i USA er de så kunstig høflige og kan ikke bruke ord som nesten alle bruker i dagligtale uansett.
– Du har jo et par gjester med på denne skiva, som begge to har spilt i Whitesnake i likhet med deg selv – Rudy Sarzo på bass og Brian Tichy på trommer.
– Jeg og Rudy har vært gode venner lenge, faktisk før Whitesnake-tida, da Quiet Riot var support for Vandenberg på noen konserter. Etter Whitesnake dannet vi Manic Eden sammen med Tommy Aldridge og spilte inn en skive, og vi har holdt kontakten jevnlig siden. Det falt meg helt naturlig å invitere ham til å spille på et par låter siden vi uansett var i Los Angeles for å spille inn skiva, og han gjorde det med glede. Brian ble jeg kjent med de gangene jeg har vært gjest på diverse Whitesnake-konserter mens han var med i bandet, og han er en av mine absolutte favoritt-trommiser. Så jeg ringte ham bare og spurte, og han sa også ja med en gang.
– Men de er bare med på et par låter? Du har en nederlandsk rytmeseksjon nå?
– Ja, og nesten ingen klarer å høre forskjell på de låtene Brian spiller på, og de som Koen Herfst spiller på.
– Hvor fant du ham?
– Det er litt pussig. Jeg har egentlig ikke fulgt så nøye med på hva som skjer i nederlandsk musikk, fordi det er så sjelden jeg hører noe jeg synes er virkelig bra, innenfor rocken i hvert fall. Men da jeg begynte å lete etter ny trommis, tittet jeg i et nederlandsk trommemagasin, som årlig har en avstemming over de ti beste trommisene her til lands. Og det viste seg at Koen hadde blitt kåret til nummer en i Nederland i syv år på rad – og jeg kjente ikke til ham! Jeg sjekka ham ut på youtube og hørte jo straks at denne fyren var helt utrolig, og var målløs over at han ikke var verdensberømt allerede. Jeg tok kontakt, og han var øyeblikkelig entusiastisk, og han viste seg å være en veldig trivelig fyr også. Han og jeg og Ronnie delte en leilighet i Los Angeles da vi dro til California for å spille inn skiva.
– Hva har han gjort tidligere da, som vi kanskje har hørt om?
– Mest kjent er kanskje Bobby Kimball fra Toto, og han har jobbet med Doro og med Epica, blant annet. Og på bass har vi fått med oss Randy van der Elst, som har spilt med engelske Tank i flere år. Så dette kommer til å bli et kanon liveband – vi skulle jo egentlig debutert i slutten av mai, men med all denne Corona-dritten blir nok det utsatt til høsten, regner jeg med.
– Hvor mange låter har dere øvd inn til konsertene?
– Ingen foreløpig! Vi skulle begynne øvingene over påske, men pr nå er det litt meningsløst å øve uten å ha noe å øve frem mot! Så vi øver bare hver for oss hjemme inntil videre. Men vi har en kjemi mellom oss som gjør at jeg vet at dette kommer til å låte kanonbra! Du kan sette sammen noen av verdens beste musikere og kalle det en supergruppe, men er det ingen kjemi, så låter det uansett ikke bra. Det er som i fotball – her i Nederland er Ajax det største og rikeste laget som kan kjøpe inn stjernespillere, men de gjør det ikke spesielt bra likevel, for alle bare spiller for seg selv, og ikke for laget. Og Norge hadde vel et meget bra lag for noen år siden, uten å ha en eneste stjernespiller – men de funka bra sammen, ikke sant? Men de fleste såkalte supergrupper lever ikke opp til forventningene, med et par unntak. Sons Of Apollo synes jeg er fantastiske, The Winery Dogs likeså.
– Hva med Black Country Communion?
– De synes jeg er et kremeksempel på akkurat det jeg snakket om – band med fantastiske musikere som ikke har noen kjemi sammen! Mulig du er uenig, men da jeg så de, virket de ganske distanserte, de ga meg ikke noe. Joe Bonamassa er jo en utrolig gitarist, men han er mest vant til å gjøre sin egen greie. De har mange bra låter, forstå meg rett, men jeg fikk ikke noen bandfølelse fra de folka. Og det er muligens derfor de ikke spiller sammen lenger.
Bilde hentet fra Whitesnakes Facebook-side.
– Da Doug Aldrich slutta i Whitesnake for 5-6 år siden, var det mange som hadde trodd at du skulle returnere, for du og David Coverdale har tilsynelatende alltid hatt et godt forhold, og han snakker stadig varmt om deg. Var det aktuelt?
– Nei, jeg og David har hele tiden holdt kontakten, men på det tidspunktet var jeg tent på MoonKings, som jeg akkurat hadde dratt i gang. David gjør sin greie, og får alltid de best egnede musikerne. Så nei, vi diskuterte ikke det, siden vi begge var opptatte på hver vår kant. Man vet jo aldri hva som skjer i fremtiden, men nå er jeg ekstremt fornøyd med det nye Vandenberg-bandet, jeg kunne ikke drømt om at det skulle bli så bra. Du som har hørt skiva har vel også oppfattet bandkjemien og hvilket driv det er i bandet. Jeg er alltid tent på utfordringen med å gjøre noe nytt, og disse nye karene er så ivrige i henhold til dette bandet og skiva vår. Jeg har aldri noensinne vært drevet av finansielle motiver – jeg tenker at hvis du lager bra nok musikk, så bør du også kunne tjene bra nok til å leve av det. Det burde ikke være omvendt, og jeg akter ikke å selge sjela mi. Det var riktignok aldri slik med Whitesnake, for da jeg ble med der, var David opp over ørene i gjeld til plateselskapet sitt, mer enn to millioner dollar. Han ba meg bli med i Whitesnake, men sa på forhånd at han ikke kunne betale meg noe særlig med det første. Jeg ga blanke i det økonomiske fordi skiva var knallbra og jeg hadde virkelig lyst til å spille disse låtene, så vi ble enige om å bare ta det som det kommer – og det gikk jo greit. Vi fikk som fortjent!
– Et siste spørsmål. Jeg trodde jeg hadde veldig god oversikt over din karriere, men da jeg sjekke din nederlandske Wikipedia-side, fant jeg info jeg aldri hadde lest før. Det sto at du var på audition for Thin Lizzy i London i en ukes tid i 1981. Er det riktig?
– Ja! Jeg fikk en telefon mens jeg bodde hjemme hos mine foreldre en periode – egentlig bodde jeg på et studenthjem i Arnhem, men det brant ned, så jeg måtte flytte hjem for noen måneder. Dette var mens jeg studerte på kunsthøyskolen. En morgen fortalte min mor at det hadde ringt en engelsktalende mann midt på natta og snakket om et band ved navn Lizzy. Da han ringte igjen utpå ettermiddagen, viste det seg å være Thin Lizzys manager, som lurte på om jeg kunne tenke meg å komme over til London og prøvespille med Thin Lizzy og se hvordan det fungerte.
– Var dette da Snowy White slutta i Lizzy?
– Ja, det må det ha vært. Jeg hoppet jo selvsagt i taket, Lizzy var ett av mine favorittband. Han ordnet meg flybillett og hotell, og jeg bodde hos ham en periode og var mye sammen med Phil Lynott. Problemet var at Phil som kjent var dypt nede i flaska, og det var ingen hemmelighet at han brukte mye dop. Og det gjorde ikke jeg, jeg drakk ikke alkohol engang, så det føltes veldig rart for min del. Jeg hadde et veldig godt forhold til min far, så jeg ringte ham fra London og fortalte ham akkurat hvordan ståa var, og ba om hans råd. Og han konkluderte med at hvis han var meg, ville han heller satsa på å gjøre ferdig utdannelsen på kunsthøyskolen. Og jeg tenkte at det ville jeg også sagt om jeg var i min fars situasjon, men jeg var samtidig lidenskapelig opptatt av musikken, så jeg ble i London i noen dager til. Prøvespillinga gikk veldig bra, jeg og Scott Gorham fant tonen musikalsk selv om han også var tungt på kjøret. Da jeg dro hjem etter en ukes tid, sa manageren til meg at han skulle ringe meg neste dag for en prat. Vi hadde sikkert en times lang telefonsamtale, og han sa at han hadde observert hvordan jeg spilte og hvordan jeg var som person. Han spådde at ting kom ikke til å bli noe bedre med Phil og Thin Lizzy i tida fremover, men at jobben var min hvis jeg fortsatt ville ha den – han ba meg likevel vurdere om det ikke heller var smartere å avslutte utdannelsen min, for han ante ikke hvor lenge Thin Lizzy kunne holde det gående på denne måten. Og når manageren sier det slik, var det antagelig verre enn jeg hadde fått inntrykk av, så jeg kom frem til at det kanskje var på tide å være smart for en gangs skyld.
– Og da fikk vel John Sykes den jobben i stedet? Og fem-seks år senere overtok du hans jobb i Whitesnake? Det er en liten verden!
– Ja, det er virkelig pussig! Og enda rarere er at jeg har aldri møtt John! Fantastisk gitarist, men våre veier har aldri krysset. Jeg skjønner at jeg må sjekke min egen Wikipedia-side og se om alt stemmer, for der kan vel hvem som helst oppdatere informasjonen?
– Da er vår tid ute, Adrian, du skal ha takk for praten.
– Takk sjøl, og så satser jeg på at vi ses på en konsert et sted, regner med at vi kommer til Skandinavia, for det har allerede vært mye interesse fra konsertarrangører rundt dette bandet! (I skrivende stund er John Dee i Oslo planlagt for 19.mars 2021!)
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2020