Fredag 29.oktober 2021
Progrock-bandet Van der Graaf Generator (VDDG), anført av legenden Peter Hamill, er ikke blant de bandene som besøker kongeriket med jevne mellomrom. Forrige gang var i 1977, så når bandet pre-pandemi bekreftet at de kom til Comopolite, var interessen enorm. VDGG har aldri vært et band som appellerer til massene, men i progrock-kretser er de høyt aktet og med god grunn. De har vært et av de mest interessante og innovative bandene som har dukket opp innen sjangeren, og selv om medlemmene for lengst har passert pensjonsalder, var det et ytterst vitalt og lekent ensemble vi fikk bivåne denne fredagskvelden på Cosmopolite.
Bandets tre musikere; Peter Hammill (vokal, gitar, keyboard), Hugh Banton (orgel, bass) og Guy Evans (trommer), er et samkjørt band, der Evans komplekse trommemønstre, Bantons majestetiske orgelløp og Hammill sin umiskjennelige skrapete stemme som dramatisk spytter ut ordene, utfyller hverandre som hånd i hanske.
«Interference Patterns» fra albumet «Trisector» åpner ballet, og selv om Hammill ikke alltid henger helt med på piano, funker det for å sette stemningen for kvelden, med sine rytmiske finurligheter og dramatiske dynamikk. Deretter følger «Over the Hill» og «Nutter Alert», to nyere låter som i livetapning funker utmerket og skaper høy stemning i et entusiastisk og lydhørt publikum. «La Rossa» fra albumet «Still Life» er kveldens første klassiker, og den blir fremført med en glød og innlevelse som er rent ut sagt imponerende. Savnet av David Jacksons sax melder seg her og der, men gjennomførte omarrangeringer gjør sitt til at denne og de andre klassikerne fremstår i en ny og interessant drakt som på ingen som helst måte gjør skam på originalene. Bandet klarer i det hele tatt å bevare essensen i låtene uten å avsløre det mulig gapende tomrommet i lydbildet, og prosessen med «gjenoppfinnelse» gir gnist og et liv til låtene.
Instrumentelt sett er bandets hovedtriks å la Hammills gitar tar en mer sentral rolle enn før, ikke bare for å etterligne Jacksons treblåsere, men også for noen ganger å male med støy og lyd for å fylle ut. Når det gjelder det vokale, så merkes det at Hammill begynner å dra på åra, men de gjør lurt å fylle setlista med materiale som ikke krever at han må gi alt i de øvre registre lenger. Men dette forhindrer ikke at det vokale favner vidt og bredt, og konserten består av solide mengder av Hammills karakteristiske, hyl, knurring og halvsang.
Det blir en fin blanding av nytt og gammelt, og da den myke begynnelsen av på «Man Erg» snirkler seg ut av en kort pianoimprovisasjon og fortsetter med en versjon som øser ut drama, kontraster og storslagenhet, har bandet vunnet publikum helt over på sin side. De klappes inn igjen, og punktumet for en fantastisk aften settes med en eksepsjonelt bra versjon av «Still Life». Jeg håper bandet finner turen til Norge snart, for pr. dato er VDDG det helt klart beste av alle de gamle syttitallsbandene som fortsatt er på veien. 6/6
Tekst: Trond Gjellum
Foto: Ellen Palmeira