Søndag 01.september 2019
Det var duket for en kveld med nostalgi og ungdommelig energi på hyggelige Krøsset. På plakaten stod kultlegendene innen glamrock, nemlig Vain, men også vårt eget norske fyrverkeri av et band, Suicide Bombers.
«Take no prisoners!» må være mottoet til Suicide Bombers. Fra første anslag var det full pupp og selvmordsbomberne så ut til å være nærmest besatt. På en positiv måte. Undertegnede har sett de ved et par andre anledninger, men kan ikke huske at de var så bra. Mye av årsaken skyldtes nok i hovedsak en nesten optimal lyd inne på Krøsset, og panelet fikk virkelig kjørt seg i likhet med øregangene. Skjending på høyt nivå vil jeg kalle det. For det var høyt, og det funka som juling. Frontfigur Chris Damian Doll anførte sine tropper gjennom ca 45 minutter hvor «Bladerunner (Tokyo Nights)» toppet seansen for undertegnedes del. For de som ikke har kjennskap til bandet kan de best beskrives som en real dynamittkubbe av et hardrockband. For selv om de blir puttet i sleaze-båsen vil jeg understreke at de har vel så mye elementer fra klassisk hard rock og metal i seg, noe som er lett å høre om du er litt over gjennomsnittet bevandret innen musikk. Nok om det. Det sparket kort sagt skikkelig ræv! Det er det viktigste, og selv om undertegnede ikke er blodfan er det umulig å ikke la seg engasjere og sjarmere av et band som til de grader gir alt og mer til. Det er dette musikk handler om. 5/6
Så var det klart for en liten reise i tidsmaskinen. Selv om Davy Vain har blitt noen kilo tyngre, skinnbuksene har blitt fyldigere, manken tynnere så har han fortsatt sin karakteristiske stemme inntakt. Bandet startet med min personlige favoritt «Secrets», og derfra og ut ble det heldigvis en ganske så opplagt settliste med en rekke kjente låter, og da i hovedsak fra klassikeren «No Respect» som slo ned som en liten bombe i 1989. Det var ingen stor overraskelse at låtene «Who’s Watching You» og «Beat the Bullet» var de som engasjerte publikum mest, men en god håndfull var over gjennomsnittet engasjert settet igjennom. Og det fortjente Davy Vain & Co. Jeg skal ærlig innrømme at det tok litt tid å lande etter selvmordsbomberne sin energiske opptreden, men det er vanskelig å ikke la seg rive med av låter som surret og gikk på gutterommet gjennom en sliten Hitachi kassettspiller av simpleste sort på slutten av 80-tallet. Det er smått litt utrolig at et band som høstet så mange lovord og var forside på blant annet Kerrang!, dro inn en 154. plass på Billboard og ikke minst var på turne med Skid Row i deres glansdager, ikke ble større enn de ble og at siste stopp i Norge noensinne ble på et gatehjørne i Tigerstaden. Men heldigvis uten en sliten pappkopp. Det så tilsynelatende ut som om Vain var fornøyd med responsen, og Davy Vain selv proklamerte at det var morsommere å spille foran ca 60 stykker på Krøsset enn det hadde vært kvelden før i Sheffield hvor det hadde vært 3000 stykk. Vi får bare stole på at det ikke var jug og at han kommer til å huske norske fans til siste åndedrag. Men sannsynligvis er det dessverre svensken på første rad han kommer til å huske best. Ikke på grunn av den imponerende Joey Ramone-manken, men fordi svensken allerede etter første låt ropte ut til hele Krøsset at han hadde bursdag. Noe de fleste ga fullstendig faen i og sannsynligvis Davy også selv om han høflig gratulerte den oppmerksomhetskåte svensken så mye med dagen. Uansett ble det et verdig farvel her på norsk jord med et særegent band som hadde fortjent en enda mer suksessrik skjebne. Det klarte selv ikke en svenske å ødelegge, men til hans forsvar så var han helt åpenbart blodfan. 4.5/6
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Anine Desire