Fredag 23.november 2018
Trøbbel langs vinterlige, skandinaviske veinett besørget å komprimere The Zombies’ scenetid da to titaniske ensembler, med etos i hvert sitt decennium, arriverte Trondheim, under felles europeisk korstog. Det er etterhånden blitt mange The Zombies-konserter på undertegnede duo, men man synes stundom å glemme hvilket fantastisk orkester Rod Argent leder. 
I likhet med soaréens hovedattraksjon tilskrives inneværende kvaliteter et musikerlag som utrettelig har holdt faget i hevd, og som dessuten penner nesten like sterke låter i dag som for femti år siden. Mild-røstede, 73 år unge Colin Blunstone er et levende bilde på verdighet og kompetanse, og enhver apostel av raffinert, kompleks popmusikk, overdratt improviserte flater av fjetrende instrumentering, kunne vanskelig klage så lenge bandet regjerte podiet. Ekstensive oppføringer av Argent-klassikeren ”Hold Your Head Up” – kuriøst nok tolket av Uriah Heep på plate i 1989 – samt udødelige ”She’s Not There” og ”Time Of The Season” artet seg som manna fra en pop-progressiv himmelhvelving; særlig herjet Rod Argent lik en sjangeroppviglersk Keith Emerson under sistnevntes interludium. The Zombies ga en strøken, men knapp oppvisning i Trondheim. 5,5/6
En fullstendig revidering av det sceniske lydbildet indikerte med tydelighet deviasjonen mellom kveldens underholdere. Idet Mick Boxs mannskap fyrte av åpningssporet fra Uriah Heeps ferske studioalbum, lød det som en metalliskpumpende grøtmaskin. 
Dessverre skulle mange låter fosse under brua innen måtelig sonisk ekvilibrium ble opprettet, noe som betød urettmessig smertefulle oppføringer av favoritter som ”Too Scared To Run” og ”Rainbow Demon”. Siste del av settet gestaltet hitparadeglød, inkludert kanoniserte perler som ”July Morning”, ”Look At Yourself”, ”Lady In Black”, ”Sunrise” og ”Easy Livin’”, men dagens bandkonstellasjon kjemper mot større problemer enn middelmådig lyd i et relativt spartansk lokale – gitt innlemmelsen av trommeslager Russell Gilbrook og bassist Stevie Rimmer havner kvintetten i et uhellsvangert mellomsjikt av 70-tallsestetikk og 80-åras metalldogmatiske tenkning, som riktignok fungerte ypperlig da kompet ble lagt av Lee Kerslake og Trevor Bolder, men som i dag klinger fortersket og flatt. Forholdet blir ekstremt tydelig når bandet oppfører ferskt materiale i rygg med eldre komposisjoner. The Zombies har ikke antydning til samme ugreie. 3/6
Tekst: Geir Larzen
Foto: Anja Ulvær