Frontiers
Amerikanske Unruly Child hadde maksimalt dårlig timing da de ga ut sin 1992-debut akkurat i det grungen eksploderte og endret det musikalske landskapet radikalt. Som et resultat droppet plateselskapet bandet bare et par uker etter utgivelsen, og skiva sank som en stein. I ettertid har den derimot blitt en kultklassiker blant AOR-fansen, en som bandet aldri helt har klart å tangere. Daværende frontmann Mark Free gjennomførte en kjønnsskifteoperasjon og ble soloartisten Marcie Free, mens bandet etter noen års pause lagde en oppfølger med nåværende Foreigner-vokalist Kelly Hansen ved mikrofonen. Men i 2010 var Marcie tilbake, og «Big Blue World» er den tredje skiva etter gjenforeningen – og det er én mer enn antall konserter de har spilt siden.
Pr 2019 er i praksis Unruly Child en trio – gitarist Bruce Gowdy og keyboardist Guy Allison skriver og spiller inn all musikk før Marcie Feee legger på vokalen. Og de fortsetter akkurat der de slapp med 2017’s «Can’t Go Home» – forøvrig det korteste oppholdet mellom to skiver de noengang har hatt. Gowdy og Allison er hyperprofesjonelle, de vet akkurat hva de gjør, og Free synger like bra som den gang hun var han og debuterte på King Kobras første skive. Lydmessig blir dette derimot for pinglete, skiva hadde tjent mye på å ha atskillig mer muskuløs produksjon med trøkk i bass og trommer. Men det er kanskje resultatet av å ikke ha en trommis eller bassist med seg i studio.
Låtmaterialet er denne gang ikke mer enn ok. Samtlige låter, med ett unntak, er bra, men ingen av de er fantastiske, og ikke en eneste ville hevdet seg på min egen Unruly Child Topp-10-liste. Det er behagelig, midt-tempo AOR som ikke skiller seg spesielt ut i en sjanger som svenskene nå har kuppa som sin egen hjemmebane. Malurten i begeret her er den kvalmende sukkersøte balladen «Beneath A Steady Rain» som kunne vært henta fra en Disney-film eller Broadway. Da låter det bedre på de litt røffere låtene som «Down And Dirty», selv om også den er silkebelagt.
Konklusjonen er nok at dette er Unruly Childs svakeste studioskive, (muligens med unntak av «UCIII» fra 2003) men likevel så solid og proft lagd at fans av sjangeren nok likevel vil finne noe gangbart her. Har du de første skivene, så har du vel plass til denne også – men har du ikke de første skivene, så gå heller på jakt etter den nå utgåtte debuten på ebay.
3,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 09.august 2019