Buskerud Folkehøgskole
Som vanlig når et skoleår er omme får vi karakterene fra Heimtun, Buskerud Folkehøgskole servert som lydfiler. Skolen innehar Norges eneste rock- og metallinje, og i dag slippes låtene fra fjorårets kull på de største digitale plattformene.
Det er alltid spennende med en ny plate fra Heimtun – Buskerud Folkehøgskole. Her får vi som vanlig en presentasjon av hva avgangselevene på rock og metal linjen har drevet med det siste året. Det generelle inntrykket er at det må ha vært fokus på arrangering og låtskriving. Låtene er velskrevet og i tillegg er det veldig godt håndverk av utøverne. Det lover godt for metalmiljøet at det vokser opp såpass gode musikere. Som vanlig anmelder jeg ikke dette som en plate med ordinære band. Vi vet jo at band dannet på skoler kanskje ikke forblir varige prosjekter, samtidig er det enkeltartister her som muligens har andre band og gjort dette som et prosjekt. Og jeg vil anta at enkelte musikere går igjen i flere av bandene, uten at jeg har sett noen oversikt over hvem som har medvirket på denne samleplata, som for øvrig ligger ute på digitale plattformer. På den annen siden er nivået såpass høyt at det ikke er mye negativt å si om dette heller.
Bandet Viction åpner med låta ”Darkest Debris”. Jeg får en følelse av Emperor, med de åpne chordene, uten at jeg vil kalle dette direkte black metal. Viction bidrar med totalt tre låter. «All Will Die» starter med akustisk intro og låta følger i samme stil som «Darkest Debris», men blir litt for melodiøs for min smak. Det siste bidraget heter «Dance Inside The Sun» og her sliter jeg litt med den melodiske vokalen som følger musikken. Litt som at jeg tolker at dette var den første av de tre låtene de lagde. Dog skal de ha for at låta har mange kule tekniske finesser.
Opus In Stone har mye til felles med Viction, men er mer groovy og teknisk. «Through My Own» har tyngde og groove som drar I retning Opeths ”Sorceress”. Også disse bidrar med tre spor. Av de liker jeg «Hollowed In Pain» best. Den er langt kjappere og mer brutal. Samtidig kan man spore noe melodisk som skaper en fin balanse. Det tredje bidraget heter «Katharsia» og er en instrumental og gjennomgående roligere. Likefult er den variert og ikke minst velspilt.
Vetle Jørgensen bidrar med låta «Silent Keeper». Dette er veldig riffbasert og teknisk tøff death metal. Tankene mine går i retningen Bethzaida, hvis jeg skal finne noe å referere til.
Lux Noire bidrar også kun med en låt, «Dellamorte». Her snakker vi et bidrag som skiller seg ut med sin klassiske hardrock med orgel og kvinnelig vokal. Med klassisk mener jeg ikke at dette er et typisk retroband. Det låter ganske så moderne og friskt, men basisen er altså av den gamle skolen.
Det siste bandet som bidrar med tre låter er Unlike The Fallen. Dette har et svensk tilsnitt og minner meg mye om den hardere siden til Dark Tranquillity. «Through Anger And Insanity» har melodisk vokal på refrenget, men det jeg liker er at de holder seg såpass i skinnet at det ikke går over streken og blir banalt og altfor catchy. «Ghost» starter med litt Meshuggahrytmer som går i et vers med melodisk gitarklimpring. Artig og varierende. Stilmessig er alle tre låtene jevne og bandet har jobbet seg opp en identitet i løpet av skoleåret. Jeg liker renvokalen i «Struggle», som varierer med growling.
Bolzö gir oss symfonisk black metal med et stemningsfullt synthteppe. Også dette er velspilt og melodisk. For å en pekepinn i hvilket landskap vi befinner oss i er nok Old Man’s Child en referanse som ikke er helt på jordet. Kudos for god gitarsolo.
Oskaal spiller brutal death metal, med dyp growling. Teknisk bra og også her hører man arrangering har vært i fokus. Tross sin brutalitet finnes melodi, som er en fin balanse.
Dødens Lamunger falt i smak. Også her er basisen death metal, men jeg hører mye teknisk thrash fra sent 80-tall.
Miserest spiller black metal, med mye heavy metal i riffene. Her føler jeg vi er tilbake midt på 90-tallet og Old Man’s Child er vel heller ikke her helt feil referanse. Av deres to bidrag finner jeg «In The Mist» som det beste. Pur 90-talls black metal melankoli.
Oppose The Heavens gir oss melodisk black metal som er både velspilt og variert. Også disse har med gitarsolo, som jeg noterer hos flere band. Det har vel sjelden vært det store fokuset i denne sjangeren, men så lenge de er så velspilte som her er det et herlig tilskudd i musikken.
Laakso er platas seigeste. Dette er mer dooma death metal og vokalen er en blanding av growling og sinna rop. Siste del av låta er veldig stemningsfull og jeg mistenker at bandet har en fascinasjon for engelske band fra tidlig 90-tall.
Christer Aasvik Torød stiller med to låter som soloartist. Låta ”Midnigt Child” virker forfriskende med sin klassiske bluesorienterte hardrock. Melodiøst og gitariorientert. Christer er dyktig han, selv om det kanskje er litt å utsette på det vokale. Hans andre spor, «Draugen» er rake motsetningen. Her er det stygg black metal som gjelder og ganske kul sådan. Kald 90-talls norsk svart metal, som varierer mellom kjappe og tyngre partier.
Holmen/Stensgård/Borg/Thomassen er en kvartett som gir oss et instrumentalt bidrag i «PG». Progressiv metal må det kanskje kalles. Rytmisk variert og veldig gitarorientert. Samtidig går ikke bandet av veien for å ligge å hakke på et groovy vers mellom solopartiene.
Skiva utgis kun digitalt, men du kan høre den her.
Ronny Østli
Utgivelsesdato 26.juni 2020