Buskerud Folkehøgskole
Metallinja på Buskerud Folkehøgskole Heimtun beviser nok en gang at det er håp for fremtiden innen norsk metal. Fjorårets kull har levert 24 spor som nå er tilgjengelig på Spotify. Som forrige gang anmelder jeg ikke dette på grunnlag av hvert enkelt bands kvaliteter, eventuelt manglende sådan. Man vet av erfaring at unge band som dannes i løpet av skoleår ofte går i oppløsning. Noen medlemmer går kanskje om hverandre i band og enkelte opererer som soloartister. Derfor setter jeg meg ned med denne samlingen for å få et samlet inntrykk av hvordan det står til med ungdommen og de som skal videreføre den norske metalarven. Det være seg om man ender opp som arenamusiker eller plateanmelder i Norway Rock Magazine.
Oskaal åpner hele samlingen med låta «Necrosis», deres første av i alt tre bidrag. Her er basisen old school death metal med både tungt groove og blastbeats. Jeg noterer meg tung og fet produksjon.
Niklas Falch har også sitt utgangspunkt i death metal, men er en tanke mer melodisk enn Oskaal. Falch bidrar med to spor som er veldig stemningsbaserte. Det veksles mellom growling og melodisk vokal og har en del småprogressive tendenser.
Victions to bidrag har et mer moderne sound. Musikken er tung og i låta «No More» er det en kraftig melodisk vokal uten å kunne kalles direkte ren. Renvokal får vi derimot i bandets andre bidrag, den langt roligere «To Be Gone, To Be Free». Den blir for meg litt langdryg, og jeg liker første låta langt bedre.
Decima bidrar kun med låta ”Penumbra”. Dette er tungt og ganske så dystert. Her er det hovedsakelig renvokal, med growling i refrenget. Vil ikke kalle det direkte svensk, men tror nok de har hørt et og annet band derfra.
Om jeg ikke skal anmelde låtene ut fra personlig smak, er det alltids noe en liker bedre enn andre ting. Sjakal er et slikt band. Deres tekniske death metal appellerer veldig til meg, og dette er teknisk uten at det blir hypermoderne og slitsomt. Litt mer ala det Atheist holdt på med for snart tretti år siden.
Bolzös bidrag heter «Hate», og her går det unna. Jeg hører litt gammel svensk black metal i dette og det er ganske så melankolsk. Samtidig har de også noen overraskende elementer, som en habil gitarsolo. De vil nok ha litt underground produksjon, men jeg kunne godt tenkt meg den klarere i akkurat dette tilfellet. Uansett liker jeg godt det jeg hører.
Philip Christensen er jammen tøft. ”Eastern Snow» er veldig teknisk death metal hvor det lekes med både tempo og rytme som gjør det vanskelig å trampe takta. Originalt og tøft som fy. Vokalen er lav i mixen, men jeg ser for meg det er musikken i fokus og at vokalen virker mer som en effekt. Nevnte spor er min favoritt, uten at det er noe feil med «Slaves Of Sentience».
//:Chronicles:\\ spiller også death metal uten direkte growling, men kanskje mer en vokal i Obliteration gata. Om bandet ikke er det mest originale eller utmerker seg med særheter synes jeg dette er veldig kult. Riffbasert og rett i trynet fungerer bra det. «The Long Journey» har en stemningsfull synth som ligger under og gjør bandet ganske originalt.
Adriklas presenterer rytmisk moderne death metal, og er en sjanger jeg ikke helt henger med i. Men bandet låtet massivt og det er absolutt ikke noe feil med «Razor Eraser».
Adrian Flamme er i det mer progressive hjørnet og ikke veldig hard sammenlignet med mange andre band. Det er instrumentalt og gitarorientert, og man skjønner det er hans hovedinstrument. Av de to sporene vil jeg trekke frem platas siste spor «Poyhymnia», som er en rolig og veldig behagelig låt.
Lasse N Mortensen spiller old school death metal med kjeller vokal. Dette er veldig bra spilt og varierer fra kjapt til tungt og drivende. Låta «Burning Thy Cross» har ren vokal, uten at jeg synes det løfter. Jeg vil anbefale og heller kjøre på med stilen vi hører i «Butchered By A Madman».
Ole-Alexander Hestetræet gir oss instrumental metal. Og der skal man trå varsomt så det ikke blir kjedelig. «Flying Fucks» er variert og har riff med en viss melodi og stemning som gjør at dette absolutt holder mål.
While We Wait For Pizza har ihvertfall et navn man legger merke til. Musikken er egentlig ganske catchy og snill og jeg tror snillere aktører innen metalcore er inspirasjonen her. Om det ikke er sjanger jeg pleier å falle for er det det både melodi og stemning her jeg liker. Av de to sporene deres liker jeg «Falling In Silence» best.
Teodor Thyvold er også et navn jeg har notert et stort Liker bak. Dette er en type punka metal som Darkthrone kunne levert, uten at det er noen direkte sammenligning. Av bidragene på plata er dette det jeg finner mest tradisjonell metal i. Punken gjenspeiler også vokalen som er mer ropende enn kvass. Tøffe saker.
Sigen Hammock bidrar kun med «Acid» som er en rolig instrumental uten full vreng på gitarene. Veldig behagelig og en låt jeg liker godt og som er en kontrast til samtlige andre spor på samlingen.
Når jeg nå har kommet meg gjennom alle låtene konkluderer jeg med at det er håp for fremtiden. Dette er variert og spenner over flere sjangere innen metalen. Det meste har sin bunn i mer ekstrem metal og jeg savner litt tradisjonell heavy metal og hardrock. Selv om det er melodiøst er det forskjell på In Flames og Iron Maiden. Uansett gir denne linja og det jeg hører en trygghet om at metalen ikke kommer til å dø med det første her til lands.
Ronny Østli