Oak Metal Club har vært åstedet for mange trivelige metalkonserter i Høland. Scenen er i garasjen til Jostein Sandaker, og en jam i lystig lag resulterte i tributebandet Under The Oak. Repertoaret er hovedsakelig thrash og speed metal fra 80-tallet. Med debutplata «Ripped Up By The Roots» utvides setlista med ti egenkomponerte låter.
Tekst: Ronny Østli
Foto: Terje Johansen
Det er sjelden jeg gleder meg enormt til en debutplate. Jeg holder på å pakke i bilen til familiens sommerferie, men i det Jostein svinger inn på gårdsplassen får pakking være pakking. Vi inntar stua og hiver skiva på anlegget. «Tribulation» er første spor og jeg tenker med en gang på Sacred Reich.
– Det er en referanse jeg ikke har tenkt på, men det er sikkert ikke feil. Jeg har hørt mye «Ignorance» og «The American Way».
– Egentlig burde jeg vel servert fyrstekake, for det tok sin tid før du ble platedebutant, Jostein.
– Jeg har alltid likt thrash og death metal. På åtti- og tidlig nittitallet spilte jeg trommer i Fury, men de ville bli enda mer melodiøse så jeg sluttet der. Jeg hadde samtidig et thrashband som het Absolution, uten at det resulterte i den store diskografien. Jeg har kjent Rune «Blasphemer» Eriksen siden han var 12, og vi kjørte i gang Testimony etter dette. I denne perioden fikk jeg en ryggskade som gjorde at jeg måtte legge vekk trommestikkene. Oak Metal Club ble på mange måter et plaster på såret. Jeg ble utfordret av Morten i Witchhammer til å synge et par låter under innvielsen av puben på Oak. Det syntes jeg var moro og ga mersmak. Så da ble det et par år med synging i dusjen, hehe. En dag kommer Bolverk på besøk med noen skiver, og han er blitt fortalt at jeg synger. Nå skal vi ikke overdrive, svarer jeg, men joda, litt i dusjen blir det jo. Han og Morten hadde et coverband som lå litt i brakk, men kanskje jeg ville være med å dra i gang noe? Jeg tok meg turen til Fredrikstad og vi prøvde oss på tre låter, av henholdvis Exodus, Slayer og S.O.D. Og det fungerte. Det låt greit og vi hadde det trivelig oss imellom. Så var det sånn at vi skulle ha en tributekveld på Oak med Dorothea og Metal Pirates. Så fikk vi med oss Marius fra Mecalimb og Steinar Hillbilly Bill fra Rövballebandet, og Under The Oak var i gang og vi gjorde vår første konsert hjemme i garasjen. Jeg har lenge drømt om å ha et tributeband som spiller thrash og speed metal, og som ikke dedikerer seg til kun et band. Det er nok av Motörhead tributeband der ute, og det er kos det, men jeg vet ikke om noen her i landet som kjører kun old school thrash og speed metal låter fra flere band.
Det blir flere konserter som tributeband.
Morten begynner å jobbe i Spania og ser seg nødt til å forlate bandet. Samtidig
dukker det opp egne ideer.
– Bolverk hadde noen idéer han og Morten hadde jobbet med tidligere og lurte på
om vi ikke skulle prøve ut det. Han hadde også noen tekstlinjer jeg fikk med
hjem og fullførte. Dette ble til «Terror & Violence» som avslutter skiva.
Dette var så gøy at det ville vi gjøre mer av. Bolverk er jo såpass kreativ at
ideene bare renner på når han setter på seg gitaren. Men låtene arrangerer vi
og ferdigstiller i fellesskap på øvingslokalet. Det er viktig at det skal være
et bandprosjekt.
Den tidligere trommisen med bakgrunn som dusjsanger er heller ikke sen om å komme med riff.
– Jeg nynner inn ideer på telefonen som jeg viser Bolverk. Som regel blir det som tenkt, bare enda fetere når han får justert og vridd det litt på sin måte.
– Det slår meg hvor progressive og velarrangerte låtene er. Det er tydelig at det ligger mye jobb i selve skrivingen.
– Dette har nok falt seg sånn mer naturlig enn at vi har tenkt spesifikt på det. Vi har jo alle hørt mye på heavy metal, og det er mye melodi så vel som energi som gjør at dette blir som det blir. Bolverk har jo skrevet black metal for Ragnarok de siste ti årene, samt tungrock for Black Currant. Marius har spilt i et Metallica tributeband og Steinar liker Rammstein, så erfaringen og den brede musikksmaken vår gjenspeiler nok låtskrivingen. Jeg tror dette er en plate for folk som liker heavy metal og kanskje tidlig Helloween, like mye som fans av thrash metal.
– Det at dere holder dere til thrash og speed som tributeband, er det med å skape begrensninger når det kommer til å skrive eget materiale?
– Vi tenker ikke spesielt på sjanger når vi lager låter, riff kommer og det som fungerer beholder vi. Jeg synes det er mye klassisk heavy metal i det vi lager. «Total Human Destruction» har mye black metal i seg, mens «Butterflies & Unicorn» har et rytmisk driv som kanskje får folk til å tenke på Pantera. Du sier du hører Sacred Reich, mens andre hører Judas Priest, så nei, det med sjanger tenker vi ikke på.
– I tillegg til de ti egne låtene får vi også to coverlåter på CD-utgaven. «Solitude» av Candlemass og «Pounding Metal» av Exciter.
– Candlemass er mitt absolutte favorittband, noe som kanskje skinner litt gjennom i bandnavnet, hehe. Det var selskapet vårt, Wormhole Death, som ønsket vi skulle gjøre noen låter som skilte seg litt ut fra vårt eget materiale.
– Under The Oak er altså et tributeband og et band med eget materiale. Ser dere for dere fremtidige konserter som en kombinasjon eller enten eller?
– I hovedsak ser vi på oss som et party og tributeband som spiller covere, men kjører litt eget innimellom. Men vi har også fått en forespørsel fra en festival om å spille covere ene dagen og eget materiale den andre. Vi har ikke spilt veldig mange konserter, så vi må jo jobbe oss opp et navn. Nå satte riktignok Covid19 en stopper for et par jobber, men om noen ønsker seg et tributeband eller et supportband så spiller vi det folk ønsker, selv om en selvplukket setliste består av mest covere. Vi har rundt tjue låter som vi holder på bytte litt på. Det har gått mye i amerikansk, men nå snuser vi litt på tysk thrash også. Men det skal sies at selv om vi er et tributeband så er vi seriøse og har satset hardt på plata vår. Den er jo spilt inn hos Devo i Endarker studio i Sverige. Det er ikke noe trigging eller mye pålegg. Plata skal gjenspeile livefølelsen og soundet fra thrashmetalens glansdager. Vi sa vi ville ha god lyd, men ikke moderne lyd. Devo er jo også en godt voksen mann, som vokste opp med de samme banda som oss, så vi ble fort enige om lydbildet.
– Ikke minst er det gjort godt forarbeid. Det meste av vokalen er first take.
– Ja, det ble vel fem låter i ett strekk før jeg stoppet og ville prøve noe annet på et refreng. Jeg fikk for meg at det kunne vært kult med en annen tone på slutten, men vi har øvd veldig mye. Dette var faktisk første gangen jeg hørte min egen vokal i noe annet enn en scenemonitor. Det var jo litt moro det også, hehe.
Jostein har nå solgt Oak garasjen, men klubben legges ikke på hylla.
– Det å bo på Oak når en ikke er i form til enhver tid ble for mye. Det er jo sånn at det var banda som henvendte seg til oss og sjelden omvendt, så det ble mye korrespondanse og jobb. Det er en scene der jeg bor nå også, men det blir uansett i mindre skala fremover. Kanskje en årlig festival med større band eller noe, men ikke fire konserter årlig som det har vært. Mange av banda har likt den private følelsen vi har hatt, siden det er hjemme hos meg. Mange har spilt der på en fridag på turneen og nærmest sett på det som et besøk. Traileren med utstyret er sendt til neste by og bandet har spilt på Oak med vår backline og sovet i senger hos meg. Morgenen etter er det egg og bacon rundt kjøkkenbordet. Så det står litt mellom om vi skal fortsette med det, eller bruke et friluftsområde i nærheten.