Mandag 26. mai 2025
På plate er Ulcerate dissonerende, melodisk og hardt, men det var da jeg så dem live at jeg virkelig forstod hvor god trommis han faktisk er. Noen band har lead-gitarist, Ulcerate har lead-trommis. For min del ble Jamie MVP og han dro mye av lasset denne kvelden. Ikke at det tok noe vekk fra bassist og vokalist Paul Kelland eller gitarist Michael Hoggard sine prestasjoner. Vokalen er ufattelig fet, både på plate og live, og gitarene i Ulcerate har en gjenkjennelig klang og ble spilt med stor presisjon. Jeg merket kanskje at det manglet en andregitar her og der, men i det store og det hele var dette et ganske fyldig og tilfredsstillende lydbilde. Overraskende grei lyd var det også, til å være Blå.
Ulcerate hadde en kanskje litt for lang intro for min smak, men da de først kom i gang var det ingen nåde. Vi fikk servert låter fra både fjorårets album «Cutting the Throat of God» og «Stare Into Death and be Still» fra 2020 (pluss en gammel låt som encore som jeg ikke hadde kjennskap til). Siste albumet er helt spinnvill, så det var godt å høre at over halvparten av settet var derfra. Ulcerate klarer i stor grad å gjenskape atmosfæren, råskapen og desperasjonen som musikken formidler på plate, mye takket være nevnte trommis Jamie. Jeg tror kanskje trommene var enda klarere og tydeligere på Blå enn de er på albumet. Det er hele tiden mye som skjer i musikken og både bandet og publikum må holde tunga beint i munnen. Det er sjelden en klassisk backbeat å høre her og hvor er egentlig eneren i takten? Spiller ingen rolle, ekstremt fett var det uansett. Vokalen får også plass enda litt lenger fram i lydbildet live enn på album, noe jeg setter pris på.
Det er forholdsvis lange komposisjoner Ulcerate lager, og alle låtene de spiller i kveld er mellom 7 og 9 minutter. Heldigvis er bandet gode på å bryte ned låtene og ha roligere og dystre partier innimellom. Halvveis i settet spiller de «Dissolved Orders» – kanskje den beste låten fra «Stare into Death and Be Still». Åpner med clean gitarer og den gjenkjennelige Ulcerate-klangen og ikke minst trommer som gjør litt som de vil. På mange måter kan nok Ulcerate sin musikk sammenlignes med franske Deathspell Omega, som også har dette dissonerende, kaotiske lydbildet, men som er mer i black metal-verdenen, mens Ulcerate har beina godt plantet i death metal.
Videre får vi tittelsporet fra siste album – en absolutt kremlåt, før de avslutter med forrige skives tittelspor. Det er for øvrig først nå vokalist Paul henvender seg til publikum og takker for kvelden, før dette har det gått slag i slag, med noe drone-introer mellom låtene. Når musikken er såpass ekstrem, teknisk og kaotisk, krever det mye av lytteren og jeg kjenner at et sett på litt over en time var mer enn nok for hodet mitt etter en åtte timers arbeidsdag. Likevel fornøyd med kvelden, høydepunktet for min del var nok låten «The Dawn is Hollow» fra siste album. 4/6
Tekst: Tom Ian Klungland
Foto: Anine Desire
