I fjor sommer annonserte de britiske rockelegendene UFO at bandets vokalist Phil Mogg var klar for å legge inn årene etter neste turné, som skulle ende i London i april 2019. Det ville vi ikke gå glipp av, og satte oss ned på backstagen sammen med en annen av bandets grunnleggere, trommis Andy Parker, en time før bandet skulle gå på scenen – for en siste gang?
Tekst: Geir Amundsen
Livefotos: Steve Ritchie, Rich Ward
– Jeg hører at du har kommet helt fra Norge for å gjøre dette intervjuet?
– Tja, da jeg hørte at UFO skulle legge ut på en aller siste turne, var jeg innstilt på å få med meg aller siste konsert, for jeg har vært fan siden jeg var fjorten. Det var jo et sjokk for fansen da dere i fjor sommer annonserte at Phil Mogg ville pensjonere seg.
– Ja, det har kanskje blitt litt misforstått. Han legger ikke opp, han orker bare ikke å turnere så mye som vi har gjort tidligere. Han slutter ikke med musikk, men som du vet er vi ikke unge lenger. Det er slitsomt å være ute på veien, og nå har vi vært ute i akkurat fem uker siden vi startet turneen. Det ødelegger søvnen din, det ødelegger matvanene dine, og det tar på i lengden! Så selv om vi nå trapper kraftig ned på turneringen, så er ikke døra helt lukket for at Phil gjør mer med UFO.
– Dere har jo allerede trappet kraftig ned, siste skive med nye låter er fire år gammel, og hele 2018 var et hvileår hvor dere ikke spilte konserter.
– Ja, og det var deilig å kunne ta det med ro og være hjemme, sove i min egen seng og tilbringe tid med min kone og hundene våre. Hjem kjære hjem! Men vi visste også at om dette skulle bli siste turne, så måtte det bli en bra en, og en lang en. Men det kommer vi altså ikke til å gjøre mer. Jeg snakket med agenten vår i går, og vi ble enige om at hvis det skulle dukke opp en mulighet til å gjøre en kortere turne på en ukes tid eller noe sånt, med grei betaling, så er det absolutt ikke uaktuelt. Det er fortsatt mye liv igjen i dette bandet, det er bare det at turneringa suger energien ut av deg.
– Og Phil Mogg har gjort dette non stop i femti år nå.
– Nettopp! Jeg har riktignok vært med fra starten, men jeg har vært litt inn og ut av bandet. Vinnie (Moore, gitar) har vært med i 15-16 år eller noe sånt.
– Ja, han har vel for lengst blitt UFOs lengst tjenestegjørende gitarist.
– Det er han nok, ja, men han er femten år yngre enn oss, og Phil har gjort dette uten stopp siden han var tenåring! Det har heller ikke gått ubemerket hen at vi har mistet mange nære venner innen bransjen i løpet av de siste årene, som Jimmy Bain, Lemmy og ikke minst Chris Tsangarides som vi akkurat hadde jobbet sammen med! Og plutselig er han borte. Det får deg til å re-evaluere livet ditt. Man tenker at ‘Vil jeg virkelig være på turne i Polen når dette skjer med meg, eller vil jeg heller være hjemme blant mine kjære?‘
– Det er sikkert et tyvetalls bandmedlemmer som har passert gjennom UFOs rekker opp gjennom årene, men så vidt jeg vet er faktisk alle fortsatt i live? (Robbie France som spilte trommer i 1984 døde i 2012, men spilte aldri på noen skive. Journ.anm.)
– Er de!? Ja, når du sier det, så tror jeg du har rett! Og det er jo i så fall helt utrolig. Mick Bolton, vår første gitarist, er i hvert fall i live, samme med Bernie Marsden, og Larry Wallis, for han snakket jeg nylig med. Michael (Schenker) holder det fortsatt gående…
– Men hvem pokker hadde trodd at Pete (Way) fortsatt skulle være oppegående i 2019?
– Pete er fortsatt med oss, han har et nytt band på gang og skal spille Sweden Rock i sommer, sammen med Clive Edwards og Laurence Archer som begge har vært innom UFO.
– Det finnes vel allerede et band som heter X-UFO eller noe sånt?
– Ja, med Danny Peyronel som spilte keyboard med oss rundt 1975! Så ja, det er helt utrolig at alle som har vært innom bandet fortsatt vandrer blant oss, så bank i bordet! La oss ikke utfordre skjebnen med å prate mer om det, hahaha! (Ironisk nok, åtte dager etter at dette intervjuet ble gjort, dør plutselig gitarist/keyboardist Paul Raymond av hjertesvikt, 73 år gammel…journ.anm.)
– Ja, det er jo andre band fra deres epoke som er helt utradert nå, som Motörhead og The Ramones.
– Stemmer. Jeg pratet med en kar her om dagen som fortalte at han spilte i Humble Pie, og jeg svarte at ‘Hvordan kan det være et Humble Pie når Steve er borte, Greg er borte, Jerry er i live men han kan ikke spille lenger på grunn av gikta?‘ Det er en gjeng med musikere som har kapra bandnavnet og turnerer med det.
– Men faen heller Andy, der røyk alle spørsmålene jeg hadde på blokka om «Siste konsert, hva nå?». Og det var mange!
– Haha, beklager! Men i kveld kan meget godt være siste konserten på en full UFO-turne. Det er veldig sannsynlig faktisk. Men vi skal jo gjøre to kortere runder med festivalkonserter i sommer, blant annet Sweden Rock og Wacken.
– Det er jo passende at dere avslutter hjemme i London. Var det viktig for dere?
– Jeg vet ikke om det var planlagt eller om det var tilfeldig, men ja, det var fint!
– Slik som Black Sabbath avsluttet sin karriere med dobbeltkonsert hjemme i Birmingham.
– Ja, riktig! Kveldens konsert (på Forum Kentish Town) er jo en ekstrakonsert etter at gårdagens konsert på Shepherds Bush ble utsolgt, så det var jo ergerlig at vi måtte skifte lokale, for Shepherds Bush var allerede booket for i kveld. Kjedelig for crewet vårt og! Innen jeg dro fra Shepherds Bush i går kveld, hadde de allerede endret navnet på skiltene utenfor.
– Så du drar hjem til USA i morgen?
– Ja, ved lunchtider i morgen drar jeg til Heathrow og setter meg på et fly til Texas.
– Men da ses vi kanskje på Heathrow!
– Ah, kult! Jeg og Rob (De Luca, bass) og lydmannen vår drar cirka samtidig.
– Du har bodd i USA siden 80-tallet?
– Enda tidligere. Jeg bodde i Los Angeles fra 1975 til 1994, men jeg sluttet jo i UFO i 1983.
– Og da var du med i Waysted i omtrent tjue minutter?
– Riktig, vi gjorde en EP og det var det, det føltes aldri som min greie. Som sagt, jeg elsker Pete Way, han er en herlig fyr, men det ble for kaotisk. Etterpå var jeg involvert i et studio, men flyttet tilbake til England i 1994, akkurat da UFO fikk tilbud om å komme sammen med den klassiske 70-tallsbesetningen for å lage «Walk On Water».
– Knallskive!
– Ja, vi gjorde den med Michael Schenker, og Ron Nevison produserte som i gamle dager. Men jeg sluttet igjen fordi jeg ikke ville turnere, og fordi det var dårlig stemning i bandet – Phil og Michael har aldri helt kommet overens, det har alltid vært friksjon mellom de to. Jeg flyttet tilbake til USA og startet et nytt liv i Texas i 2005, like før jeg ble med i bandet igjen. Og siden har jeg spilt i UFO.
– I de årene du var ute, holdt du kontakten med Phil, og sjekket du spent ut nye skiver som ”Misdemeanor” og ”Sharks” og ”Covenant”?
– Nei, jeg gjorde ikke det. Livet mitt handlet om helt andre ting mens jeg ikke var i bandet, jeg startet opp en familiebedrift innen blikk og metall. Jeg hørte jo noe om UFO ved tilfelle nå og da, men hva de gjorde uten meg interesserte meg ikke så mye. Det var ikke før Paul Raymond ringte meg helt ut av det blå og fortalte meg at Jason Bonham hadde sluttet, og de hadde en stor konsert i Spania snart, og om jeg kunne tenke meg å steppe inn – og jeg svarte Joda, hvorfor ikke? Da vi først gjorde det, skjønte jeg straks at stemningen i bandet var noe helt annet med Vinnie. Det var ikke noe kjefting og krangling, alle smilte og var avslappa og hygget seg. Så da de deretter spurte meg om jeg kunne tenke meg å komme tilbake på permanent basis, takket jeg ja. Nå er det gøy. Og det minner meg om hvordan det var på 70-tallet. Utover 80-tallet var det ikke gøy lenger. Da var det problemer på alle kanter.
– Har du lest Pete Ways bok? (”A Fast Ride Out Of Here” fra 2016.)
– Nei, jeg har ikke det, jeg vet jeg burde, men av prinsipp gidder jeg ikke betale 25 pund for å lese om det livet jeg selv har levd, haha! Flere har spurt meg om denne boka, og mange sier den er ganske dyster. Har du lest den?
– Ja. Det er mye fokus på dop. Han er kanskje ærlig, men han fremstår som en drittsekk som jeg ikke vil ha i livet mitt.
– Jeg skjønner, og dessverre for Pete tar han det nærmest som en hedersomtale. Av alt han har opplevd i sitt liv, så velger han å fokusere på heroinmisbruket som om han er stolt over det. Han var fortsatt i bandet da jeg kom tilbake, og det var det som fortsatt plagde meg. Han burde gå foran med et godt eksempel, i stedet for å nærmest skryte av hvor mye dop han har brukt. Jeg burde nesten ikke si dette, men i går snakket jeg med Clive Edwards, som er trommisen i Pete’s nye band, og han sa ’Alle låtene handler om dop! Til og med de få coverlåtene vi gjør, handler om dop! Jeg har tryglet Pete om vi ikke værsåsnill kan gjøre bare én låt om ikke handler om dop!’. Jeg elsker Pete som en bror, men det ble bare for vanskelig å beholde ham i bandet. Han har hatt nok av muligheter til å endre livsstil, men jeg har ikke noen tro på at han skal gjøre det nå.
– Jeg skulle gjerne lest en ekte UFO-biografi, for jeg vet at dere har en interessant historie og utallige gode anekdoter å fortelle, men det finnes ikke. Jeg har lest Neil Daniels sin, og den var ganske tørr. Og er det noe dette bandet ikke er, så er det tørt.
– Martin Popoff har også skrevet en, men den er mer som en journal enn en biografi. Og den har masse feilinformasjon, han har bare lest noe om oss, og gjengitt det som om det er fakta. Det var en kar som het Todd Smith som har skrevet en bok om Free og Bad Company, og han skulle visstnok skrive en bok om UFO også, men jeg har ikke hørt noe mer om det på en stund – og det er flere år siden. De vil gjerne ha alle detaljer, men noe av dette har jeg rett og slett ikke lyst til å snakke om – kanskje hvis jeg skriver en bok selv en dag! Mye av det er veldig personlig. En journalistvenn av meg sa at Pete’s bok hadde vært mye bedre om det hadde vært bidrag fra andre fra bandet.
– Men det er det ikke, men i stedet fra folk som Joe Elliott, Fast Eddie Clarke, Ross Halfin og Geddy Lee. Merkelig.
– For å være ærlig, så snakket jeg med Pete for noen år siden, og han nevnte at han skrev en bok for tiden. Jeg spurte ’Jaha, hva handler den om?’ og han svarte at ’Jeg vet ikke helt, for jeg skriver den egentlig ikke selv, det er en annen kar som skriver den for meg, og det er mulig han ringer deg!’. Jeg sa det var greit, og noen uker senere får jeg en email fra denne fyren, med side opp og side ned med hundrevis av spørsmål. Det var så mye at jeg gadd rett og slett ikke begynne, det ville tatt meg timesvis, og det var for pokker ikke jeg som skulle skrive boken om Petes liv! Dermed kokte det bort, jeg hørte aldri noe mer fra ham, og så kom boken ut. Så jeg vet da faen.
På dette tidspunktet stikker UFOs turnémanager Peter hodet inn på backstagerommet og sier at Andy må snart gjøre seg klar til å gå på scenen. Vi setter opp tempoet.
– Hvilken av UFOs skiver ønsker du mest å bli husket for?
– Den er vanskelig, men hvis vi her snakker favorittskive, så må jeg nok si ”Strangers In The Night”. Selv om UFO har gitt ut mange knallbra studioskiver, så har jeg alltid ment at hvis du skal skjønne hva UFO handler om, så må du se de på scenen.
– Og det er på denne skiva at dere virkelig har fanget essensen av UFO på sitt beste.
– Nettopp. Jeg er stolt av alle skivene våre, spesielt blant de nyere, men jeg ender nok opp med å svare ”Strangers…”.
– Er det noen skiver du ikke synes er bra nok?
– Mnei, som jeg nevnte gikk lufta litt ut av ballongen på 80-tallet, og det ble litt intern konkurranse i bandet med tanke på låtkrediteringen for å dermed få mest mulig inntekter fra platesalget. Og det førte til at ikke alle i bandet fikk den anerkjennelsen de burde fått for sine bidrag til å lage en låt. Folk ble grådige, uten å nevne navn. Noen kom med to akkorder, som etter en måned med felles innsats ble omformet til en ferdig låt, og likevel skulle bare en person krediteres for å lage musikken. Det ble helt latterlig. Så nei, jeg synes alle skivene våre er bra på hver sin måte, noen var vanskeligere å lage enn andre.
– Noen skiver du føler er urettmessig oversett av både fans og kritikere?
– Ja, egentlig alle skivene fra og med ”No Place To Run” (1980, første skive uten Michael Schenker), det var da vi begynte å miste støtten fra plateselskapet. Vi ga fortsatt ut skiver, men selskapet hadde fokus på andre artister, og promoterte ikke våre skiver bra lenger. Vi hadde dårlig management, det var mye stoffmisbruk i bandet, vi var slitne, og likevel turnerte vi hele tiden. Og var vi ikke på turné, så var vi i studio. Det var da ting begynte å komme ut av kontroll, det var mørke tider for oss, så da bandet gikk i oppløsning i 1983 var jeg klar for å komme meg vekk uansett. Chrysalis var et bra plateselskap, men de ble store på band som Jethro Tull og Ten Years After, og etterhvert hadde de mer fokus på Blondie og Spandau Ballet. Vi havnet litt utenfor gjerdet deres, og fikk ikke den oppfølgingen vi burde hatt.
– En skive som ”The Wild The Willing & The Innocent” fra 1981 er likevel blant mine absolutte UFO-favoritter!
– Ja, den er bra, men den solgte ikke stort, så den ble regnet som en fiasko selv om det er noen glimrende låter på den.
– Jeg er fornøyd med at dere spiller et par låter fra denne undervurderte epoken på årets turné. Fansen får gjenhør med både ”We Belong To The Night” og ”Makin Moves”.
– Ja, det der er en evig diskusjon. Noen spør hvorfor vi ikke spiller flere låter fra Chapman-æraen, og andre spør hvorfor vi i det hele tatt gidder spille låter fra Chapman-æraen! Vi har tidligere hatt ”Long Gone” i settet, men da dabber publikum av og går i baren i stedet. Men de to vi spiller nå er litt kjappere, og det later til at folk kjenner de og liker de – og det er gøy å spille de. Chrysalis er i ferd med å gi ut en samleskive med låter fra ”Phenomenon” til ”Misdemeanor”, og rett før vi begynte denne turneen fikk jeg et testeksemplar. Og det var nesten et sjokk å høre, for jeg hadde nesten glemt halvparten av låtene der. Og det var rart å høre hvordan Phils stemme har forandret seg. Jeg elsker stemmen hans, og jeg synes han bare har blitt bedre med årene, men den var veldig annerledes på 70-tallet. Men vi har jo gitt ut mange skiver, over tyve, og det er rundt ti låter på hver, så mange har gått helt i glemmeboken. Mange ble bare spilt inn og utgitt, men aldri fremført på konserter.
– Er det noen gang høylytte diskusjoner om hvilke låter dere skal spille?
– Nei. Phil styrer stort sett det der, for det viktigste er hvilke låter han er komfortabel med å synge – vi andre kan stort sett spille hva som helst. Jeg slår kanskje ikke like hardt som jeg gjorde før, men det funker. En vokalist har ikke muligheten til å stemme ned, så vi må heller tilpasse oss det som funker for ham. Vi kommer nok til å endre på setlista fra i går siden det er vår andre konsert i London, og antagelig kommer mange som så oss i går – da er det greit at de ikke får en ren reprise. (Men det fikk de – akkurat samme setliste. Anmeldelse her.)
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2019