Fredag 05.april 2019
I fjor sommer annonserte de britiske legendene i UFO at deres aller siste turne var nært forestående, og at en måneds rundtur i fedrelandet skulle kulminere med en siste konsert i hjembyen London. Årsaken var visstnok at vokalist og eneste konstante bandmedlem Phil Mogg nå følte seg moden for pensjonistenes rekker – mannen fyller tross alt 71 nå i april, og de to andre fra den klassiske besetningen, keyboardist/gitarist Paul Raymond og trommis Andy Parker, har rundet henholdsvis 73 og 67 år. (Paul Raymond døde av hjertesvikt en uke etter denne konserten. RIP.)
Det var merkelig nok ikke helt utsolgt på det flotte lokalet Kentish Town Forum, med plass til 2300, men det skyldtes nok at dette var en ekstrakonsert som ble annonsert etter at konserten på Shepherds Bush kvelden i forveien ble utsolgt. Som seg hør og bør for et band som feirer sitt 50-årsjubileum med en siste turne, spente setlista over hele karrieren, men heldigvis ignorerte de de to første skivene, som i praksis er psykedelisk jam-rock, innspilt på tidlig 70-tall, før de hadde funnet sin egen stil eller fått Michael Schenker inn i rekkene.
Siden dette var ment å være siste konsert på siste turne, i hjembyen, gikk naturlig nok spekulasjonene på om bandet kanskje hadde invitert noen av sine tidligere medlemmer til en låt. Både Schenker og ex-bassist Pete Way ruver i UFO-historien, og begge to bor på sørkysten av England, en times kjøretur fra London, men dessverre var det ingen gjester på scenen denne kvelden. Men bandets «nye» (siden 2008) bassist, amerikanske Rob De Luca (ex-Sebastian Bach), gjør en solid jobb og korer bra, og gitarist Vinnie Moore har nå spilt i UFO lengre enn noen annen gitarist – siden 2003. Og Moore er en stjerne i seg selv. Han har gitt ut en rekke instrumentale soloskiver, spilte med Alice Cooper på 90-tallet, og er anerkjent som en av de mest innflytelsesrike gitarvirtuosene som kom ut av shredderbølgen på 80-tallet. (Les intervju med Vinnie Moore her.)
UFO skred til verket med klassikeren «Mother Mary», den første av hele ni låter for kvelden som vi også finner på en av tidenes beste liveskiver, «Strangers In The Night» fra 1979, og som har utgjort grunnstammen i UFOs liveset siden. Og det var tydelig at bandet var tent – de visste at dette antagelig var den siste klubbkonserten deres noensinne, og det på hjemmebane, så de var innstilt på å yte maks og gå ut med et smell. Phil Mogg har aldri vært noen virvelvind på scenen, og stemmen hans har heller aldri hatt noe spennvidde på fem oktaver, men han har en inderlighet, et særpreg og en innlevelse som de fleste andre vokalister bare kan drømme om. Og tross alderen er stemmen intakt, Mogg låter like solid og karakteristisk som alltid. Og hans noe vimsete scenepersonlighet og uforståelige prat mellom låtene er en del av sjarmen, tross at han nå for tiden har barbert hodet og går i svart dress.
Selv om det utvilsomt er Schenker-perioden fra 70-tallet som er UFOs gullalder, så inkluderte de heldigvis også låter fra de undervurderte 80-tallsutgivelsene, som andrelåta «We Belong To The Night» fra «Mechanix». Tredjelåta «Run Boy Run» fra sisteskiva «A Conspiracy Of Stars» (2015) kunne nok de fleste i salen klart seg fint uten, mens «Venus» (fra comebackskiva «Walk On Water», 1995) stadig står som en påle blant UFOs aller beste låter.
Klassikerne kom som perler på en snor – «Lights Out» fikk naturlig nok massiv respons fra London-publikummet, «Only You Can Rock Me» og «Too Hot To Handle» er kroneksempler på klassisk britisk hard 70-tallsrock, og selve kronjuvelen er ifølge undertegnede det stemningsfulle eposet «Love To Love» – gåsehuden strittet på armene allerede under den umiskjennelige pianointroen. Bare synd at lydmannen hadde skrudd gitar og bass så høyt at det druknet pianoet i starten av låta. Likevel fullstendig majestetisk – kjenner du ikke til låta, så sjekk den ut umiddelbart. De avsluttet settet på sedvanlig vis, med en 10-minutters versjon av «Rock Bottom» fra debutskiva, hvor Vinnie Moore fikk sjansen til å ta av – og det gjorde han så til de grader. Denne mannen tar fullstendig fyr når han er i slaget, og det var han i London.
Selvsagt kunne de ikke ta kveld uten ekstranummer, og først ut var det som i ettertid har vist seg å være deres største klassiker, «Doctor Doctor», og da var det tilløp til vill headbanging blant et godt voksent publikum som sikkert hadde en snittalder på 55 år. UFO takket for seg med «Shoot Shoot» før de vinket til publikum og gikk av scenen som om dette bare var en helt vanlig konsert. Men det hadde ikke publikum følt at det var.
UFO er ikke helt ferdige – de gjør festivalkonserter i sommer, og utelukker ikke en konsert her og der også i fremtiden, men lange turneer kommer de ikke til å gjøre mer – ifølge trommis Andy Parker som vi tok en øl og en prat med før konserten, og resultaten av den praten kan du lese her. 5/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Steve Ritchie
