Universal
U2s planlagte konserter i Paris 14. og 15. november ble naturlig nok kansellert som følge av terrorangrepene i byen dagen før, bl.a med massakren på Bataclan under Eagles Of Death Metals konsert. Men de lovte å komme tilbake og gjennomføre konsertene så fort som mulig, og jaggu holdt de ord – tre uker senere var de igjen i Paris (to uker etter at turneen egentlig var over), og denne DVDen/BluRay’en dokumenterer den følelsesladde returkvelden.
Deres ‘iNNOCENCE + eXPERIENCE’-turne er strukturert rundt temaet hjemkomst, og veldig mange av låtene er preget av tilbakeblikk på ungdommen, ikke minst kveldens åpningslåt «The Miracle (of Joey Ramone)», om Bonos musikalske oppvåkning i punkens epoke. En enslig naken lyspære henger over bandet på hovedscenen, som er linket til en rund scene i midten av lokalet med en lang catwalk.
Etter en heidundrende versjon av «Vertigo» stuper de deretter tilbake til sine egne røtter med «I Will Follow» fra debutskiva «Boy». Etter hvert åpenbarer det seg et sceneshow som er vanskelig å beskrive, når de enorme skjermene som henger over hele catwalken våkner til liv og illustrerer tekstene, og vi oppdager snart at inne i skjermene er det gangveier som bandet bruker – vi ser dem inne i skjermene, med et visuelt show som kanskje til og med overgår Roger Waters stormannsgale produksjon på «The Wall»-turneen for et par år siden. Det blir mye autobiografisk fra Bono, da «Iris (Hold Me Close)» er en hyllest til hans mor som døde da han var 14, og «Cedarwood Road» er om gata i Dublin hvor han vokste opp. På og inni skjermen rusler den ekte Bono rundt i tegnefilmversjonen av barndomsstrøket sitt til en forbløffende effekt. Tidvis er det vanskelig å fatte hva man egentlig ser på – og det er ikke på grunn av filminga; undertegnede var tilstede på London-konserten en måned før, og effekten var like imponerende der og da.
Under klassikeren «Sunday Bloody Sunday» kommer hele bandet ut på catwalken, med bandets undervurderte og evigunge trommis Larry Mullen på en enslig tromme på militært vis, før de drar en kvinnelig fan (så klart!) opp på den runde scenen til å danse mens de gjør «Mysterious Ways», og før «Elevation» kommer en liten gjeng med hardcorefans opp og får utlevert handicams som overføres til skjermene mens bandet spiller videre, omgitt av folkehavet. Et overraskende høydepunkt kommer når The Edge setter seg ved pianoet, og gjør «Every Breaking Wave» og gode gamle «October» som en duo sammen med Bono.
Man kan alltids lure på hvorfor de insisterte på å inkludere hele seks låter fra den nyeste skiva «Songs Of Innocence» – tidligere turnerte band for å promotere skiva si og få folk til å kjøpe den, men nå har de allerede gitt den bort gratis til all verdens iTunes-brukere enten de ønsket den eller ikke, så det var vel ingen som faktisk kjøpte skiva etter disse konsertene!? Fortellende nok er det ingenting fra forrige skive, den skuffende «No Line On The Horizon».
Og som alltid når Bono er involvert, så kan det bli for mye av det gode – det er vel akkurat det som har gjort ham til en av vår tids mest omstridte, elskede og hatede artister. U2 har alltid vært et politisk band med et budskap, men det blir tidvis usmakelig med digre bilder av utbombede syriske landsbyer og druknede flyktninger på storskjermene, hvor velment det enn måtte være. “What do you want? You want us to be afraid? To look upon our fellow citizen with suspicion? To turn away our neighbors? You will not have our hatred. We choose love over fear!” kauker Bono før de går inn i “Where the Streets Have No Name,” og oppsummerer med det stemningen i Paris på senhøsten i fjor. Gåsehud!
Men uansett hva man måtte mene om Bono, U2 og musikken deres – konsertene deres er likevel alltid særdeles underholdende begivenheter – spesielt når man kan koste på seg å avslutte med gullrekka «Pride (In The Name Of Love)» og «With Or Without You» før ekstranumrene «City Of Blinding Light», «Beautiful Day», «Bad» og overjordisk vakre «One». Rockekonserter blir ikke særlig mer grandiose enn dette. Men på denne spesielle konserten i Paris har de mer på lager. Eagles Of Death Metal gjør sin aller første offentlige opptreden etter Bataclan ved å komme på scenen og fremføre Patti Smiths «People Have The Power» sammen med U2. Bono & co trekker seg deretter tilbake og overlater scenen til EODM for en aller siste låt, «I Love You All The Time».
Dette er kanskje ikke den aller, aller beste konserten med U2 som er tilgjengelig på DVD (den hedersbetegnelsen går nok til enten «Live At Red Rocks» fra 1983 eller «U2 Go Home: Live From Slane Castle» fra 2003) men U2 skuffer sjelden på scenen, og både lyd og bilde (ved den eminente Hamish Hamilton) er optimalt, så for fansen er dette nok et sikkert kjøp til samlinga.
5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato: 10.06.2016