I 2022 er det femten år siden Type O Negative ga ut albumet «Dead Again» og det skal markeres med en nyutgivelse. Albumet skulle dessverre vise seg å bli det siste fra bandet, og i mange år var det utrolig nok forsvunnet. Vi slo av en prat med trommis Johnny Kelly om Type O Negatives tapte album.
Tekst: Glenn Knudsen
Foto: Bela Barsodi, Daniel Moss
– Er du i gang med å spille konserter igjen etter hele covid-greia?
– Jeg er godt i gang, og spiller ganske mye faktisk. Jeg begynte vel å spille igjen rundt mars og har holdt det gående siden det. Jeg spiller i Quiet Riot nå, og vi gjør noen konserter hver uke, som regel i helgene, og da flyr jeg gjerne ut på torsdag og så hjem igjen sent søndag kveld. Jeg tror jeg har kun hatt en eneste helg fri hele sommeren, så det har vært travelt.
– Og du er fornøyd med å spille i Quiet Riot?
– Jeg er veldig glad for å spille i Quiet Riot, men jeg vender meg fortsatt til all reisingen som følger med. Det er gøy å spille igjen, så absolutt.
– Over til grunnen til at vi prater sammen, fordi det er i år femten år siden Type O Negative ga ut «Dead Again» – albumet som skulle vise seg å bli bandets siste studioalbum.
– Jeg kan ikke tro at det har gått femten år. Det er sant som de sier at tiden flyr, fordi det gjør den virkelig.
– Når fikk dere ideen om å gi ut «Dead Again» igjen?
– Ideen kom da vi fikk tilbake rettighetene til albumet. Det som hendte var at selskapet som ga ut «Dead Again», SPV fra Tyskland, holdt på å gå konkurs og ble midlertidig tatt over av de som styrer med disse tingene i Tyskland. Som et resultat av det forsvant bokstavelig talt skiva fra jordens overfalte og i årevis lette vi etter den og hvem som eide rettighetene til den – uten hell. Den fantes ikke på noen strømmeplattformer og den var ikke mulig å få trykket opp på hverken CD eller vinyl. Så for rundt to år siden ringte manageren min meg å sa at vi hadde fått skiva tilbake! Han kunne ikke fortelle hvem som hadde hatt den i alle disse årene, men det viktige var at vi nå eide «Dead Again» og kunne gjøre med den som vi ville. Dette var første gang vi hadde eid rettighetene til noen av platene våre, så vi var plutselig i en helt ny situasjon. Et par plateselskaper kontaktet oss med ønske om å gi ut platen på nytt og til slutt endte vi med Nuclear Blast. Etter det gikk vi fram som om det var en helt ny skive som skulle gis ut.
– Så hvordan er følelsen nå når dere skal gi den ut på nytt? Er dere spente på mottakelsen?
– Det er vanskelig å være for optimistisk med tanke på hvordan det generelle platesalget for rockeband er. Jeg er glad for at den er tilgjengelig igjen og at den blir gitt ut på nytt og jeg håper at fansen vår er like spente som oss på denne ny-utgivelsen. Jeg er fortsatt litt i sjokk over at vi faktisk fant den etter at den var tapt i så mange år og at vi eier rettighetene til den, haha. Det samme skjedde med en DVD vi ga ut som heter «Sympathy for the Devil». Den er også blitt borte og ingen vet hvem som eier den i dag.
– Hvor involvert var dere i bandet når det kom til hele prosessen med å få albumet klart til å gis ut igjen?
– Det er et samarbeid mellom oss i bandet og plateselskapet. Vi ønsker å være tett på for å forsikre oss om at det som blir gitt ut samsvarer med våre forventinger.
– La oss prate litt om albumcoveret på «Dead Again», fordi dere valgte et bilde av Rasputin på coveret, og både bandnavnet og tittelen på skiva er skrevet med litt tøysete russiske bokstaver. Hva var tanken bak det?
– Det var Peter Steele sin ting. Peter var veldig opptatt av historie og spesielt gammel europeisk historie. Han identifiserte seg med Rasputin og hele historien hans med det russiske tsar-huset. De prøvde å få ham drept flere ganger, men han ville ikke dø og Peter identifiserte seg med det gjennom hans eget liv. Rasputin ser faen meg ut som han hadde passet rett inn i Type O Negative, med det blikket hans – nesten som en femte Beatle.
– Dere hadde ikke noen betenkninger med coveret og hele den russiske greia med tanke på det som skjer i Ukraina nå?
– Nei, det hadde vi ikke. Vi snakker om kunst som ble lagd for femten år siden, og ikke en kommentar på noe verdensproblem. Det har absolutt ingenting med det som skjer mellom Russland og Ukraina å gjøre.
– La oss heller gå tilbake til da dere begynte å spille inn skiva. Det var vel i 2006 hvis jeg ikke tar helt feil?
– Ja, det stemmer det.
– Var måten dere skrev og spilte inn «Dead Again» lik som på alle de andre albumene, eller jobbet dere på en annen måte? Det hadde gått noen år siden forrige skive, og kanskje dere ønsket å gjøre ting litt annerledes?
– Denne jobbet vi med på en litt annen måte ja, hvis jeg ikke husker helt feil. Den største forskjellen var at vi for første gang skrev og spilte inn skiva inn sammen i samme rom som et band, fra start til slutt. Vanligvis ville vi øve på låtene og så lage demoer av låtene som vi tok med oss i studio for å jobbe videre med dem der. Jeg husker at vi på «Dead Again» øvde så mye på låtene at jeg til slutt følte at de nesten ble dårligere. Vi øvde i månedsvis. De ble nesten øvd i hjel, og jeg følte at vi overtenkte låtene. Peter var den som følte at mulighetene med denne skiva var uendelige og at vi burde fortsette å utforske låtene. Det var oss andre i bandet som satte foten ned og sa at låtene var det de var og at vi måtte spille dem inn. Da vi gikk i studio for å spille den inn brukte vi også veldig lang tid, husker jeg. Vi var der i timevis og opptil seks dager i uken. «Dead Again» tok en bit av livet mitt og en bit av sjelen min som jeg aldri vil få tilbake. Da den kom ut husker jeg at jeg tenkte; ‘Endelig er den ute!’. Det var hardt arbeid, for å si det mildt.
– Jeg har hørt at dette også var første gang du faktisk spiller inn trommene selv på en Type O Negative-plate, og at dere før den brukte elektroniske trommer på albumene?
– Vi brukte å sample trommene hjemme hos Josh Silver, tangentmannen vår, mens denne gangen ble alt spilt inn organisk som et band, ja. Det gir en litt annen følelse til musikken enn når man gjør det med en trommemaskin.
– Når det gjelder låtene på skiva, så er det jo noen spor som stikker seg ut. «Halloween in Heaven» ble visstnok skrevet til Dimebag fra Pantera, som ble skutt og drept et par år før dere begynte å jobbe med «Dead Again»?
– Dimebag var inspirasjonskilden for den låten ja. Dimebag ble skutt og drept i desember 2004 og det var ikke så altfor lenge etter det at vi begynte å komme med ideer til det som skulle bli «Dead Again». Peter ønsket å skrive noe for Dimebag og det ble til låten «Halloween in Heaven», som du sier. Når det er sagt så er det en del andre referanser til musikere som har gått bort i låten, men det var Dimebag som var tanken bak låten.
– For Dimebag var en venn av dere?
– Ja, vi var gode venner og vi brukte også å turnere sammen med Pantera.
– Og så har dere med det som er den lengste låten Type O Negative noen gang har gitt ut. Den heter «These Three Things» og den er også min favoritt på skiva. Hva kan du fortelle om den – som klokker seg inn på småpene 14.21?
– Jeg husker at vi kalte den for «War of the Worlds» mens vi jobbet med den, som en referanse til filmen med samme navn. Det var på grunn av at i starten på låten kan du høre disse mekaniske drønnene som vi syntes hørtes ut som disse robotene i filmen. Det var faktisk en låt som gled ganske lett, selv om den endte opp med å bli nesten et kvarter lang. Det var en låt som vi hele tiden følte måtte tas med i flere retninger, selv om låten allerede var ganske lang. Vi kunne komme til et visst punkt, men så følte vi at låten trengte noe mer. Sånn ble låten bygd lag for lag til den ble så lang som den ble. Det var aldri en konseptlåt der vi hadde en plan vi måtte følge, den bare ble sånn av at vi hele tiden følte at låten trengte noe mer. Hvis jeg ikke husker feil, så kuttet vi den litt faktisk.
– Da den ble gitt ut i 2007 ble den positivt mottatt og debuterte høyere opp på albumlistene enn noe annet Type O Negative album.
– Ja faen, det har du helt rett i! Det hadde jeg helt glemt, haha. Når det er sagt, så forandret det ikke noen ting egentlig. For mange år siden betydde det noe, fordi da påvirket albumlistene hvor ofte du ble spilt på radioen. Mens når «Dead Again» kom ut i 2007 betydde egentlig ikke lengre albumlistene noe – ikke at jeg tror radioen hadde spilt «These Three Things» uansett, haha.
– Når du ser tilbake på albumet i dag, er du fornøyd med hvordan det til slutt ble?
– Ja, det er jeg. Jeg er veldig stolt av «Dead Again». Du må huske at bandet hadde sine opp og nedturer og til tider visste vi ikke hva som ville skje fra en dag til den neste. Peter hadde det ikke bra med sine rusproblemer, og det føltes av og til som at hjulene var i ferd med å falle av hele greia. Så det faktum at vi faktisk klarte å spille inn en ny skive å få den gitt var ganske sjokkerende. Det var mye krangling, mye drama og folk som havnet i fengsel.
– Fengsel?
– Joda, Peter ble bura inne mens vi jobbet med skiva! Han ble arrestert for brudd på prøvetiden sin.
– «Dead Again» skulle vise seg og bli siste studioalbumet fra Type O Negative, og med alt det du nettopp har fortalt om innspillingen og utgivelsen av skiva, så kan man jo trygt si at det var et verdig punktum?
– Så absolutt, men ingen visste jo at det ville bli vårt siste album da det kom ut i 2007. Det er tragisk, fordi Peter er en av de mest talentfulle personene jeg har møtt, om ikke den mest talentfulle. Til og med i sine mørkeste og tyngste perioder kunne han skrive gode låter. Han hadde den evnen – uansett hva som skjedde rundt han ellers i livet.
– Du er jo inne på at det var tunge tider i bandet mens dere spilte inn og ga ut «Dead Again», så tror du at dere hadde klart å lage fler album om ikke Peter Steele hadde gått bort i 2010?
– Hvem vet? Det som gjorde dødsfallet hans ekstra trist er at før han døde hadde klart å bli edru og tenkte klart igjen. Han var spent på hva fremtiden ville bringe og han gledet seg til å finne det ut. Han sa til meg en gang at han gledet seg til å se hva han kunne klare å få til med låtskrivingen sin nå som han tenkte klart. Jeg har derfor alltid tenkt at han enda hadde mer å gi, men det får vi aldri vite svaret på.
– Hvordan var han som person?
– Ikke alle vet dette, men han var en veldig morsom fyr. Sarkasmen og humoren hans blir ofte oversett når det kommer til musikken han lagde. Folk tenker ofte om oss at vi er så alvorlige og seriøse, men det kunne ikke ha vært lengre unna sannheten og nettopp det er noe av det jeg elsker mest med Type O Negative.
Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2022