Søndag 11. mai 2025
Det er ikke plass til mer enn drøyt 120 stykker inne på lille Herr Nilsen, et lokale så lite at hvis man skal på toalettet, så må man klemme seg forbi scenen, hvor det max er to meter fra midten av scenekanten til hjørnet av baren. Likevel var det ikke utsolgt, noe som er direkte trist for et band som i en rettferdig verden hadde fylt Rockefeller. Men verden er ikke rettferdig, og Tyketto slapp «Don’t Come Easy» et par måneder før Nirvana slapp «Nevermind» og endret det musikalske landskapet radikalt. Tykettos melodiøse hardrock var dermed sjanseløs, men de rakk å gi ut to skiver før vokalist Danny Vaughn takket for seg i 1995 – to skiver som i ettertid har blitt kultklassikere. Og hadde de to skivene blitt gitt ut 3-4 år tidligere, kunne Tyketto ha blitt hvor store som helst.
Vi må nevne det norske supportbandet Invasion, som vi med god hjelp av Vy dessverre klarte å miste mesteparten av et 45 minutters sett av. Men de tre låtene vi rakk, låt riktig så overbevisende, og visuelt har de det meste på plass. Invasion er et mye mer heavy metal-band enn det Tyketto er, men de fikk likevel bra respons – ikke minst takket være bandets to trumfess. Gitarist Adrian Sunde Bjerketvedt har mange allerede sett på scenen med Jørn Lande, og han er en gitarhelt fra aller øverste hylle i norsk målestokk. Og Jørgen Bergersen er like mye frontmann som vokalist, og kan alle triksene i boka – jeg fikk kraftige Sebastian Bach-vibber fra fyren. (Heldigvis er han en sykt mye triveligere fyr enn Bach.) Så joda, absolutt tøffe greier, og jeg lover herved å komme til showstart neste gang.
Men det var Tyketto de fleste var kommet for å se, og et godt voksent publikum, hvorav de fleste sikkert kjøpte «Don’t Come Easy» da den kom ut i 1991, tok vel imot Danny Vaughn (som pr idag er eneste originalmedlem) og hans muntre menn. Keyboardist Ged Rylands har vært med siden 2012, og gjør også hovedkoringene. Bassist Chris Childs er kanskje mest kjent fra Thunder, og er stødigheten selv, limt opp mot basstrommeslagene til bandets nyeste rekrutt Johnny Dee, som spilte sammen med Vaughn i Waysted på 80-tallet – og han har også spilt med Doro i noen år. I 2023, samtidig med Dee, sluttet også gitarist Harry Scott Elliott seg til bandet, og gud bedre for en gnistrende gitarist han er. Mannen ga meg nesten hakeslipp et par ganger, og han spiller både lekent og uhyre presist. Han er også bandets suverent yngste medlem – han her var en av de i lokalet som ikke kjøpte «Don’t Come Easy» da den kom ut, for å si det sånn.
Da er rollelisten presentert, og herrene skred til verket med to av sine beste og mest kjente låter – tittelsporet fra andreskiva «Strength In Numbers» og singelen «Wings» fra debuten, som begge utløste brede smil og allsang fra publikum. Danny Vaughn har blitt 63 år gammel, men holder seg sykt godt utseendemessig og kunne lett passert som 15 år yngre – men viktigere er det at han som vokalist ikke har tapt seg i det hele tatt. Han har alltid vært en formidabel sanger som får det til å høres så lett ut, og det er et mysterium på linje med Stonehenge at denne fyren aldri har blitt rekruttert til å fronte et arenaband a la Journey eller Foreigner. Han er også en pratsom og sjarmerende frontfigur som gjerne bruker et par minutter til å introdusere låtene og forklare hva de handler om. Og han utviste en engels tålmodighet ispedd noen doser irritasjon og engstelse for de godt beduggede damene som hele konserten sto i front, en halvmeter foran ham, og mistet fulle halvlitersglass og sølte såpass mye øl at de stadig måtte geleides noen desimeter bakover for å unngå ølsøl i monitor og dermed tidlig konsertslutt.
Og setlista var en fryd. Åtte låter fra «Don’t Come Easy», fire fra «Strength In Number», tre fra den forløpig nyeste «Reach» (men ny skive er ferdig innspilt og kommer på nyåret!) og en hyggelig overraskelse i «Heaven Tonight» fra Waysteds «Save Your Prayers». Ironisk nok sto halve besetningen fra den skiva på scenen, mens bare én mann her var med på innspillingen av «Don’t Come Easy». De så heller ingen grunn til å gå av scenen for å så komme tilbake for to ekstranumre – og hvorfor skulle de det når de isåfall måtte brøytet seg gjennom publikum på gulvet både fra og til scenen igjen. Avslutningen med den akustiske «The Last Sunset» og signaturlåten og debutsingelen «Forever Young» satt som en kule, og det var godt å se at Vaughn uten problemer nailet de høye tonene på slutten – og fikk det til å høres ut som han knapt anstrengte seg engang. Faen for en vokalist assa.
Lydmessig låt dette meget bra, med unntak av keyboardist Rylands som forsvant bak de andre. Men de overtok tross alt bare backlinen fra support Invasion, som ikke har keyboards, og rakk bare en kjapp linecheck foran et ventende publikum for de satte igang.
Vi må nevne spillegleden. Her var det brede glis over hele linja, dette var et band som stadig smilte mot hverandre og tydeligvis koste seg med å spille disse låtene, og dreit i at det antagelig var den minste scenen de har stått på siden de spilte på Hard Rock Cafe på Karl Johan for syv år siden. Her var det null sceneshow, null lys og produksjon, bare fem mann med gitarer, bass, keyboards og et slagverk, og et takknemlig publikum, og av og til er det nok, så lenge det blir levert med såpass innlevelse og profesjonalitet som det Tyketto leverte denne søndagskvelden. Dette var rett og slett dritfett, og en svært hyggelig start på en ny søndagstradisjon på Herr Nilsen. Ikke en eneste kjeft gikk skuffet ut herifra. 5/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Terje Dokken
