Nuclear Blast
Til alles glede og frustrasjon får vi nå servert nok en utgave av Rhapsody. Stridsøksen hives litt hit og dit virker det som, men nå står vel Alex Starapoli alene igjen med det som etter hvert ble Rhapsody of Fire. Jeg må si jeg var mest begeistret over første platen Turilli gjorde med Alesandro Conti på vokal, men det blir vel litt feil å klage over at Fabio Lione igjen er tatt inn i varmen. Han er tross alt selve stemmen til Rhapsody, gjennom 20 år. Det positive med alle utgaver av bandet er at de høres mer eller mindre identiske ut, så du kan umulig bli veldig skuffet eller overrasket over hva enn de leverer. Selv foretrekker jeg Turillis litt mer eksperimentelle akkordprogresjoner, og der kommer Lione også til sin rett. Spesielt de italiensk-språklige låtene er kjærkommen, da man slipper den plagsomme aksenten hans. På 20 år skulle man tro at engelsk-uttalen skulle bli litt bedre, men Lione vil for alltid være Italias svar på Klaus Meine. Platen åpner med progressive «Phoenix Rising», som ikke må forveksles med svisken fra Phenomena; selv om låten sikkert hadde kledd en småerotisk Glenn Hughes.
Jeg er vel neppe den eneste som har savnet en ny «Lamento Eroica», og jammen tror du ikke Lione kliner til med litt herlig tenorvikal i «Amata Immortale». De leker seg ellers også mye med vokal. «I Am» har et acapella-parti, unektelig inspirert av Queen, noe som passer perfekt i disse tider. Elize Ryd bidrar på et par låter, og skal også ha ros for sin allsidige stemmeprakt. De betrakter albumet som en debut, noe nok ingen vil se det som. De prøver likevel å tenke litt nytt. Jeg har aldri hørt Rhapsody så progressive. Flere låter er Dream Theater light. Sagaen og tekstene til Rhapsody har aldri fanget min interesse, men det kan virke som de har forlatt drager og sverd denne gang. Det var vel på tide å bli voksen.
5/6 | Stig Rune Robertsen
Utgivelsesdato 28.juni 2019