For de som ikke kjenner til navnet Turbonecro, så er de Turboneger sånn som bandet opprinnelig var. Før imaget og sminken dukket opp, før «Apocalypse Dudes» og mens Turboneger utelukkende spilte death punk. Bandet består av eks-medlemmene Vegard Heskestad, Carlos Carrasco, Bengt Calmeyer og Harald Fossberg som alle er så gamle nå at de gir faen. Vi fikk aller nådigst utveksle noen ord med dem som vi kunne bruke i blekka vår – som de nok helt sikkert driter i.
Tekst: Glenn Knudsen
Foto: Morten Andersen, Paal Audestad
– Jævla kult at dere gadd å ta en liten prat med oss om bandet som jo selvsagt alle snakker om for tiden. Når startet dere Turbonecro og hvem var det som tok initiativ til å starte bandet?
– Vi hadde snakka løst om å ta opp tråden, men det ble plutselig veldig aktuelt da Seltzer skulle drikkes ut og Vegard sku stå for festen på kvelden. Så vi døtta sammen et kort sett med to Turbo-låter («Route Zero» / «Erection») og to gamle coverfavoritter som Turbo også hadde gjort (Rude Kids: “Raggare is a bunch of Motherfuckers” og Lädernunnan: “Prime Mover”). På en times tid var de inne, så vi ga jernet. Så balla det på seg. Noen filma og la ut på FB. Plutselig raste tilbudene inn. Vi bestemte oss for å gjøre fem gigs. 2-3 år seinere har det blitt 15-20 og tilbud om turné i Spania, Frankrike, Tyskland og Russland.
– Hva var motivasjonen for å sparke bandet i gang? Jeg har vært fan av Turboneger i en evighet nå, men jeg føler jo at med siste skiva og de siste års konserter, så har ting endret seg en del og ikke utelukkende til det positive. Deathpunken er mer eller mindre fraværende på «Rock and Roll Machine» og på konsertene serveres vi opptil flere høyst unødvendige coverlåter. I tillegg spilles få av de gode gamle låtene fra tiden før ”Apocalypse Dudes”. Er dette noe som kanskje påvirket dere til å vise fansen hva Turbo egentlig handlet om? Litt sånn at «Nå er det faen meg nok!»?
– Vi skjønte at vi bar på det samme hatet, så da tok vi skrittet til og øvde til en hel gig et par måneder etter. Og så kom det en del rare tilbud. De fleste sa vi nei til – vi er så gamle og sure at vi gidder ikke late som lenger.
– Spiller dere foreløpig stort sett kun pre-”Apocalypse Dudes” Turbonegerlåter på konsertene? Vet dere kjørte en Brainbombs låt på Rockefeller.
– KUN pre-Apocalypse, siden vi holder oss til låter vi har deltatt på da vi var i Turbo. Og en og annen låt med band vi liker – eller låter vi liker. GG Allin, Brainbombs, Lädernunnan, Anal Babes, Drunks with Guns … sånne ting …
– Hvorfor tok dere navnet Turbonecro? Nazi-Penis var vel et navn som var vurdert som bandnavn før valget falt på Turboneger, så var dere inne på tanken på å børste støv av noen av de gamle navnene … eller kanskje Stierkampf?
– Det var så lettvint: Bare å endre én bokstav haha. Handler vel også om at vi alle er eks-medlemmer, altså «døde» – og at vi bare spiller de mest nekro låtene.
– Som stor fan av det dere har vært med på så vet jeg naturligvis mye, men for de som ikke kjenner bandhistoriene deres, kunne dere tatt en liten oppsummering på hver av dere? F. eks når var dere i Turbo, før Turbo, etter Turbo, hvordan havnet dere i bandet og hvordan endte tiden dere hadde i bandet. Dette er jo et solid stykke norsk rockehistorie!
Vegard: – Jeg spilte med Thomas Seltzer, David Gurrik og Jacob Straume i De Dype. Et analfiksert skrangleorkester som stort sett mista strømmen etter 2-3 låter. Etter at vi skilte lag dro Jacob og seilte, David starta Anal Babes, Thomas spilte i flere band. Det hele begynte med at jeg og Rune Grønn jamma litt i en okkupert gård i Alnafet Gate. Pål Bøttger Kjærnes og TK Jensen joina inn, og etter hvert Thomas og Pål Erik Carlin. Dette var vel sommeren 89. Senere på høsten spilte vi den aller første konserten på ungdomshuset i København med Nemmelig Hemmelig. Det satt som et skudd og vi var i gang. Etter den famøse første USA-turnéen var stemninga rimelig dårlig. Da vokalist Pål Erik blei sparka mens jeg var i Guinea Bissau 1990/91, sa jeg takk for meg. Jeg kjørte taxi et par år, kjøpte meg en Defender og kjørte ned til Cape Town, og hadde ikke tatt i en gitar før vi øvde inn de fire låtene til Thomas’ utdrikningslag.
Carlos: – Jeg var med på Turboloid, som kunne vært bedre: Måtte spille inn trommene etter klikk. Det skulle være punk, så alt skulle inn på 1.take, men dét gikk ikke. Så da ble det 2.take, som heller ikke satt helt, men da var det nok. Det skulle være Punk! Som sagt, kunne vært bedre. Høydare var de to turene til Trondheim: Første gang på Uffa med hasj og himkok. Koselig. Geir fra Russian Am Car Club kjørte oss i van den gangen. Det var en av tingene som gjorde turen kul. Motorpsycho varma opp. Deres første konsert. Det var rått. Vi fikk de til Oslo etterpå, og spilte sammen på Chateau Neuf. Der brukte vi ”Also sprach Zarathustra” som intro. Da den var over, skulle vi begynne med et brak, men Bøttger begynte å stemme gitaren istedenfor … Andre gang var i Trondheim var på Samfunnet med Fire Fæle Fyrer. Lite folk fordi det var Melodi Grand Prix samme kveld. Forpulte studenter. Etter hvert ble jeg kicka ut, og ble en lykkelig Anal Babe.
Bengt: – Jeg spilte sammen med Seltzer i Black&Decker, som han i et intervju med en belgisk fanzine beskreiv som «notorious low-quality drug-metal trio». Da de sparka bassisten i Turbo for å ha vinka til en dame i publikum under en konsert blei jeg mer eller mindre shanghaia inn i bandet. Var med i fem år med frustrasjoner over manglende platesalg, kjipe turnéer og generelt dårlig stemning, det var dritbra! Uten tvil noe av det mest kreative jeg har vært med på. Tida mi i Turbo endte med en telefonsamtale mellom meg og Thomas rundt juletider -95. Etter turné i USA var vi som hund og katt og jævlig mye tid gikk med til krangling oss imellom. Jeg sleit noe jævlig med psyken, selvmedisinerte med alt jeg kom over, og hadde rett og slett ikke noe særlig å bidra med lenger. Ikke var jeg helt innforstått med den musikalske retninga bandet tok, heller. Thomas hadde ødelagt hånda under turnéen så da han foreslo at han skulle ta over bassen, var jeg helt innforstått med det. Vi er venner, men på den tida hadde vi ikke så mye pent å si om hverandre.
Harald: – Vokalist Pål Erik Carlin slutta og en felles venn, Geir «Bulle» Underdal, foreslo meg som erstatter til Seltzer. Bulle og jeg hadde spilt sammen i det relativt utagerende bandet Siste Dagers Hellige og ramponert scener og skaffet oss uvenner over det ganske land før vi imploderte, og senere spilte jeg i litt mer nedpå Spacelings. Hadde sett et par Turbo-gigs og likte det jeg så: Det var tre gitarister og lagde en helvetes lydvegg. Pål Erik bælskreik og hadde ikke stemme igjen etter to låter, men det gjorde ikkeno, låt fett åkkesom. Første øvingen var i Storgata, studioet til Strype. Vi lagde låta “Kiss the Knife” da, etterpå gikk vi på Elm Street Rock Café for å feire. Tok fire sekunder etter at vi kom inn døra før det brøt ut slagsmål. Tenkte at det passet med de dårlige vibbene vi tok med oss fra øvinga. Den svarte skya fulgte oss gjennom flere år… Jeg slutta i bandet etter en relativt kaotisk Tysklands-turné, var blitt pappa for andre gang og ville heller se kidsa vokse opp enn å sulte på gulvet i usle kollektiv uten vann og strøm rundt om i verden. Fikk jo også privilegiet å utse erstatteren min: Hertis, som jeg kjente fra Radiorakel, kvinnenes egen nærradio i Norge… Avskjedsgiggen var på Sentrum Scene natt til 1. april 1993, og scenesjefen holdt på å spy da han så meg – han hatet meg intenst etter en tidligere gigg samme sted der ølflasker og mikrofoner fløy veggimellom …
– Uten å kødde så er dette noe av det beste jeg har hørt og burde vært skolepensum. Det hadde økt interessen for skole blant kidsa. Dette spørsmålet går litt i ett med det forrige, men jeg lurer litt på hvordan dere fire kjenner hverandre og om dere har holdt kontakten og vært venner helt siden 90-tallet – dere spilte jo parvis sammen i Turbo, men ikke samtidig alle fire så vidt jeg vet.
Harald: – Vi har vanka i samme kretser, men alle har aldri vært sammensveisa før nå. Men nå er kjemien i bandet upåklagelig; vi er like bitre, kjipe og mistenksomme. Det hjelper når vi må møte utenforstående – generelt sett misliker vi mennesker spesielt.
Carlos: – Jeg har vært ute av sirkulasjon i lange perioder, men noen folk har det ikke noe å si om man ikke har sett på evigheter. Ingenting forandret.
Vegard: – Det Harald og Carlos sa.
– Dere har spilt live noen ganger nå og ryktene har begynt å gå. Hvordan har dere blitt mottatt så langt når dere spiller?
– Noen elsker det, noen blir vettskremte – vi er tross alt ikke et trivelig hæla-i-taket coverorkester, men sure gubber uten empati og med manglende impulskontroll. Giggene varer ikke lenger enn 50 minutter – en time. Folk er helt utkjørt etter en halvtime, så resten går på pur vilje.
– Nå ble jo 2020 ødelagt på grunn av viruset – et år som dere helt sikkert hadde store planer for? Hva var det som gikk i vasken for deres del?
– Vi hadde pakka kofferten og skulle til Spania da flyene ble satt på bakken. Ellers har vi hatt spontangigger på Kafe Hærverk når hugen har tatt oss og smittevernet har tillatt det.
– Jeg håper så sinnssykt at dere har store planer om å gjøre et lass med konserter når viruset er under kontroll og ting er tilbake til normalen igjen? Jeg holder til i Stavanger og jeg håper dere har tenkt dere denne veien igjen snart?
– Generelt sett liker vi oss ingen steder. Når det gjelder Stavanger, har de et rævva uteliv bortsett fra Cementen, Korvetten og den bula som ligger nede ved ferjehavna (Piren Pub). Et rævva fotballag og masse rævva styrtrike oljenisser som flyr rundt, gaper og skaper seg. Men så er det jo folka i Noxagt, Golden Oriole, Burning Axis, Haggis, Throne of Katarsis og Gehenna som trekker opp …
– Dere sier jo No Denim. No Glam. No Sailor. No Fun…er det et stikk til Turboneger som kanskje har tatt ting litt for langt når det kommer til image og ting som ikke nødvendigvis handler om musikken, eller hva ligger egentlig bak utsagnet?
– Det Turboneger vi representerer er lite glamorøst. Vi er søpla som ligger igjen i grøfta når Turboneger-Teslaen har kjørt videre.
– Dere har en låt ute på Kafé Hærverk-utgivelsen i form av låten «Legalize Murder» som jo er en GG Allin låt og Turbonecros første studioinnspilling. Fortell litt om det og hvordan dere funket sammen i studio?
– STUDIO!!!??? HAHAHA!!! Vi slengte opp noen mikker og kjørte på uten overdubs og sånt fiksfakseri. Linn fra Deathcrush er innspillingsleder og har hatt en skikkelig drittjobb.
– Jeg beklager på det sterkeste at jeg antydet at dere brukte studio. Er dere i gang med å skrive noe nytt materiale og når ser vi første studioutgivelse fra dere? Har dere kanskje liggende noe gammelt materiale som kan brukes nå eller jobber dere med helt nye låter?
– Nei. Ikkeno nytt. Vi er et tilbakeskuende navleorkester.
– Dere spilte jo med Turboneger på Rockefeller i 2019 … så jeg lurer jo på hvordan dere har blitt mottatt av moderskipet og hva de tenker om at dere har slått dere sammen og spiller de gode gamle låtene som de selv ikke spiller lengre?
– De virker rolige på det. Er vel Seltzer som er mest gira på hva vi driver på med.
– Har dere fått noen begrensninger på noen måte fra Turboneger?
– Nei.
– Dere har jo allerede kommet dere utenfor landegrensene for å spille konserter. Etter dere spilte i Nottingham så var jo anmelderen soleklar på at han håpet å se mer til dere i tiden framover. Gøy å få sånne tilbakemeldinger og det gir vel økt lyst og det gir vel økt lyst til å gi jernet?
– Nottingham var en gig der vi ga alt – og så enda mer til: Harald hadde en betennelse i magen som gjorde at han knapt kunne stå på beina, det var sikkert 200% luftfuktighet så klærne var klissvåte fra tredje låta – det må ha gått litervis av svette ut av kroppen. Men det er da vi er best, komplett utkjørte og på grensa til å stupe.
– Er dere all-in og satser på å få Turbonecro til å fungere i det lange løp? Dette er jo for bra og kult til at det ikke skal vare. Vi trenger at noen holder liv i deathpunken!
– Vi har absolutt ingen tro på fremtiden og dermed heller ingen fremtidsplaner.
– Kan dere bruke noen av kontaktene dere har opparbeidet dere gjennom årene for å få booket konserter – i utlandet for eksempel?
– Vet ikke.
– Har dere vært inne på tanken om å prøve å få med noen av de andre gamlegutta i Turboneger, eller har det alltid vært dere fire som var planen?
– Oss fire. Bare oss fire. Det handler om personkjemi og feng shui. (Thomas var med på å stille i USA om noen av bandets kriminelle elementer ikke skulle få visum.)
– Fortell litt om logoen dere har valgt og hva som er tanken bak den?
– Oppned-peacemerket var noe vi brukte en eller to ganger i Turbo som en fuck you til alle streitingene. Sammen med oppned-korset som T syntes vi passer bra til innstillingen vår: Vi er anti alt og alle.
Og med det sier vi takk til Vegard, Carlos, Bengt og Harald. Dette har vært det meste forfriskende, morsomme og ærlige intervjuet jeg har hatt gleden av å ta del i, så her er det bare å ta lærdom. La oss alle håpe vi ser dem spille på en eller annen bule på et eller annet sted så snart smittevernet tillater det.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2021