Roadrunner
De begynner nå å bli rutinerte, amerikanerne, med sin tiende studioutgivelse. Og nå begynner katalogen å se virkelig bra ut, for det er faktisk deres andre fullengder under pandemien – noe som er imponerende i seg selv, men når kvaliteten om mulig overgår kvantiteten er mye gjort.
Det starter med et introspor forståelig nok kalt “X” som umiddelbart satte tankene mine i retning klassisk norsk black metal, noe som ikke er så rart da det faktisk er vår helt egen Ihsahn som har komponert verket. Et nydelig spor til å sette stemningen før det smeller godt igang i tittelkuttet som kommer etter. Her der det god, gammel metalcore med fengende riff og growlevokal fra første stund, med enormt mange partier skrudd sammen over låtas drøye fem minutters spilletid. Vil tro det gavner samtlige av både lovers og haters av både band og genre generelt, men jeg må jo si at den elleville blastbeaten over det melodiske refrenget gjør noe av mine fordommer mot denne type metall til skamme. Jeg har lenge etterlyst litt variasjoner på “sinna på vers, snill på refreng”-regelen, og dette er akkurat måten å gjøre det på. De har også noen fullstendige stadionvennlige refrenger som kommer til å runge godt over fullsatte arenaer når den tid kommer, som på spor som “A Crisis Of Revelation” eller episke “Fall Into Your Hands”, et av tre spor som bikker sju minutter på skiva.
Men, for å ta poenget mitt litt tilbake gjelder dette samtlige spor på “In The Court Of The Dragon” – med unntak av de sporene vokalist Matt Heafy faktisk synger på versene og, som for eksempel “Feast Of Fire”. At mannen er en helt fabelaktig vokalist uansett hvilken vokalteknikk han velger å bruke har han bevist for lenge siden og det er fullt forståelig at han vil variere, jeg skulle bare ønske at det gikk an å variere akkurat hvor i låta fra tid og annen.
Tross en surgubbes surmuling har Trivium vokst seg til å bli et monster av et band bestående av noen utvilsomt meget dyktige låtskrivere i tillegg til musikere. Dette er det en hel del metalcore-bands som ikke har i besittelse for å si det mildt. Hele skiva er et oppkomme av fete riff, taktomslag og overganger der ikke et eneste parti føles unødvendig eller overflødig – selv ikke i løpet av disse nevnte lengre sporene. I tillegg til en produksjon som tross et moderne lydbilde ikke låter alt for polert.
Mine personlige favoritter må være tittelkuttet, “No Way Back Just Through” – uforståelig enda ikke singelvalg, i tillegg til nevnte “Fall Into Your Hands” og ikke minst det storslåtte verket “The Phalanx” som avslutter skiva. Et helt absurd fengende vers etterfulgt av antageligvis det aller mest storslåtte refrenget på hele sjiten. Det ER så mye som er riktig her at jeg sliter med å beskrive det. Bare slutten der låta slår helt om og Matt repeterer en nydelig melodilinje sporet ut til et meget passende avslutningsparti komplett med strykere er verdt prisen på skiva alene. At det er den klart beste metalcore-låta jeg har hørt er det ingen tvil om, og da må altså Avenged Sevenfolds fem år gamle “Exist” omsider finne seg i å bli dyttet ned til andreplass. Så slår vi en liten strek over den litt vel tydelige hyllesten/plagiatien til/av Iron Maiden i starten av “The Shadow Of The Abattior” da absolutt alt annet på “In The Court Of The Dragon” mer eller mindre er rent gull, noe som da gjør albumet til Triviums absolutt beste utgivelse i mine øyne.
5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 8.oktober 2021