Dag: – Grunnen til at vi gjør dette nå, er at det er 46 år siden vi møttes, vi har spilt i band siden før konfirmasjonsalderen, og vi er begge desemberbarn. Vi har vært rimelig aktive begge to, og har hatt liten tid til å feire bursdager sammen og så videre. Så oppdaget vi at Torstein ble 64 år den 17. desember, og The Beatles har jo sunget “When I´m 64”, mens jeg fylte 66 år den 12. desember, og da kom vi på sangen som Ole Paus har skrevet teksten til, men som Wenche Myhre sang; “Når Jeg Blir 66”, da gjør man tross alt som man vil. Torstein og jeg har jo skrevet et utall sanger sammen, faktisk er det et tresifret antall totalt, og mange av de har vi faktisk aldri spilt sammen. Det følte vi at vi måtte gjøre noe med, og da blir anledningen på Tapperiet i Trondheim lørdag 5. april.>
– Og dere er faktisk arrangører selv også. Det kan det ikke være ofte dere gjør?
Torstein: – Det er sant. Som regel er det arrangørene som ringer oss, men nå er vi jo hjemme. Vi kjenner de som driver Tapperiet, vi kjenner musikerne, og dessuten har vi levd ei stund, så vi har jo erfaring med å måtte stå som arrangører fra tidligere av. Vi føler vi har fått til noe vi har trua på skal bli skikkelig bra, det ligger an til å bli en skikkelig festkveld!
– Hvordan ligger dere an med billettsalget?
Torstein: – Det rusler og går mot utsolgt, gitt.
– Noe annet ville vel vært merkelig når vi ser tilbake på historien deres. Dere har jo holdt lista over gjesteartister hemmelig, men med tanke på alderen deres så kommer kanskje både Wenche Myhre og Paul McCartney og synger for dere?
Dag: – Nå nei, de sangene skal vi ikke spille. Vi spiller utelukkende våre låter vi, haha! Men på introtapen som Kay Ronny (Dahl, keyboards) holder på å snekre sammen, der blir det både Beatles og Wenche Myhre.
Torstein: – Vi vil jo at dette skal bli en kveld i vår musikks ånd, og det kommer gjester. Både med og uten ball, hehe. Fokuset skal være på musikken vår, og vi har satt sammen et kjempebra band. Det blir tidvis folksomt på scenen, med alt fra 7 til 20 mann på scenen.
– Det blir vel kanskje ikke bare musikere, men en og annen fotballspiller også? En liten nordlending som tar salto eller noe sånt?
Torstein: – Vi får se da, vet du. Det blir ikke så vi kaster noen lapper i en bolle som vi trekker fra i hvert fall. Vi har jo noen knagger å hente fra; The Kids, TNT, Dag, Stage Dolls…
Dag: – Rosenborg…
Torstein: – Rosenborg. Det blir noen slags avdelinger, om vi kan kalle de det.
Dag: – Pluss at vi sikkert har lagd halvparten av låtene for TinDrum, så det kan vel komme noe derfra også. Det har vært vanskelig å velge.
Torstein: – Det har vært vanskeligere å velge bort enn å velge med. Det er ikke akkurat sånn at vi må ha med “Johnny B. Goode” fordi vi ikke har nok låter å velge blant. Vi er ikke der!
Dag: – ‘Æ hadd jo gleda mæ te “Honky Tonk Women” æ…’
Torstein: – Den lista vi hadde til å begynne med var atskillig lengre enn den vi endte opp med. Det er faktisk noen låter fra den øverste hylla som ikke får være med altså.
Dag: – Man skulle jo tro vi burde ha feira i desember da vi faktisk hadde bursdag, men vi er jo aldri ledige samtidig. Dermed ble det ikke i desember.
– Ikke er det akkurat runddager heller.
Dag: – Joho! I hvert fall ifølge Beatles og Wenche Myhre!!
Torstein: – Det er jo en fin tid på året og feire. Det er uka før påske, så folk er stort sett hjemme, pluss at, og dette visste vi ikke før i etterkant, det er timet opp mot Rosenborgs første hjemmekamp. Det betyr at du rekker å rusle fra Lerkendal til Tapperiet, og fremdeles rekke første låt. Om du jogger rekker du innom en pub for å ta en øl også.
Dag: Kampen blåses av klokka 19:45, dørene åpner kl 20, og konsertstart er kl 21:00.
– Dere er jo ‘fotballkailla’ begge to, og har skrevet flere Rosenborgsanger, og ikke bare én.
Dag: – Har du lyst til å gjette?
– Tja, ni?
Dag: – Legg på et 1-tall foran, så er du der.
– Nitten!!? Har dere skrevet nitten?? Men når folk tenker på Rosenborgsangen, så er det én Rosenborgsang.
Dag: – Det var meninga det.
Torstein: – Mini er kanskje ikke enig i det. Han sang jo på to av de andre.
– Det er kanskje den mest kjente fotballsanger i landet. Kanskje “Alt For Norge” hamler opp med den, men hvem…
Torstein: – Men hvem som har lagd den da…
– Nettopp!
Torstein: – Det var kanskje litt tilfeldig med akkurat den Rosenborgsangen. Ikke med komposisjonen, for vi har jo begge gått på Lerkendal siden vi var guttunger, og alle Rosenborgsangene våre er lagd av kjærlighet til laget. Tilfeldigheten jeg snakker om er det faktum at det var en konkurranse, som ble satt i stand av Ole Dalen, og dermed ble Rosenborgsangen født. For øvrig var den én av to låter vi lagde den dagen.
– Den andre var vel “Drums Of War”?
Dag: – Åja, du har fulgt med, du. Når vi ser på arkene med tekster, så står det datoer på dem, og på den tida der kom låtene som perler på ei snor.
– Torstein: – Vi har veldig mange liggende, men har dessverre ikke tatt vare på alle.
Dag: – Vi finner ikke igjen “Vil Du Værra Med Mæ Hjæm I Natt”.
Torstein: – Så om noen finner den…
Dag: – Men “Hun Er Forelska I Lærer´n”, den har vi fremdeles!
Torstein: – Den gangen tenkte vi ikke på at dette kunne bli verdifullt en gang.
Dag: – Det er mange fra rundt 90-tallet som mangler. Kanskje det var overgangen fra penn og papir som gjorde seg gjeldende?
– Men dette skal vi prate om på et senere stadium. Tilbake til tema nå.
Dag: – Ja. Dette blir tidenes bursdagsfeiring, med et knallbra band, og selvfølgelig et knallbra publikum! Og selvfølgelig masse fine gjesteartister, og vi har til og med flottet oss med å bestille pyro også!
Torstein: – Jeg kan ikke stå på scenen i Trondheim sammen med Dag og ikke ha pyro!
Dag: – Kanskje vi skal fortelle pyro-historien vår da?
Torstein: – Ja! Vi var jo først i byen med å ha pyro også. Vi hadde sett et danseband i Oslo som hadde pyro, og fant ut at det måtte vi også ha, så vi bestilte fra Supersonic i Oslo, og pyroen kom med posten. Vi visste ikke hva det var, men vi visste alt det smalt. Det var slike små bomber, og en rampe som de skulle stå i. Dag og jeg tok med oss Rune Skogstad, som var lydmannen vår, på Klett samfunnshus for å teste ut greiene.
Dag: – Vi turte ikke å prøve det på øving fordi vi var så redde for at det skulle eksplodere i ansiktet på oss.
Torstein: – Det var en januardag i 1980, og det var sol, så det var ganske lyst, og vi monterte pyroen på scenen, og dro ledningen helt i andre enden av huset, til det som den gang ble kalt “Karsk-salen”, et lite rom helt i andre enden av salen…
Dag: …og barrikaderte oss bak alle flightene vi hadde! Vi var livredde da vi trykka på knappen, men så sa det bare “piff”! Vi skjønte raskt at det bar vare å sprette de opp, trippel-lade de, og tape rundt med gaffa for å få det til å smelle skikkelig!
Torstein: – Vi ble ganske gode på pyro etter hvert!
Dag: – Vi ble ganske gode på pyro!
– Så dette var helt i starten av The Kids´ karriere, for dere starta jo i ´79?
Torstein: – Ja. Jeg spilte i et band som het Harvest, og vi spilte en del rundt omkring i Trøndelag, og da jeg skulle på russetur, behøvde vi en vikar. Vi skulle spille i Vallersund, tror jeg.
Dag: – Jeg tror også det var der. Ragnar (Vigdal), trommisen, reiste inn til Trondheim for å møte Dag Ingebrigtsen, og spurte om han kjente til noen gode gitarister. ‘
Torstein: –Nja, han va no itj så ravgæli sjøl’ på gitar, påsto han, så han fikk låne gitaren og forsterkeren min, og jeg fikk de vel tilbake i noenlunde grei tilstand.
Dag: – Jeg fikk utlevert ei setliste med 4×45 minutters oppsett og en kassett med låtene. Jeg satte meg ned og lærte meg alle låtene perfekt, men det ingen fortalte meg før vi gikk på scenen, var at ingen av låtene gikk i original toneart, og her snakker vi hundre låter som var transponert ned to halvtoner. Så god var jeg ikke på gitar, haha!
– Kan ikke bruke capo heller da, når låtene er transponert ned.
Torstein: – Capo er forbudt uansett, hehe.
Dag: – Jeg hørte jo at gutta var flinke å spille, og Torstein og jeg hadde møtt hverandre før, så jeg visste jo at han var god. Nå avdøde Svein Lunde (bass) tenkte at om han fikk kobla Torstein og meg sammen, kunne magi oppstå, og han hadde både lappen og bil, så han kjørte oss både hit og dit for å møtes, så da begynte vi å skrive sammen.
– Her må det være royalties til etterkommere på gang.
Dag: – Helt klart! Han var flink til alt det vi ikke gidda, så han bestilte pyro og slike ting. (Lunde startet etter hvert Nidaros PA for utleie av lydutstyr mv. Journ.anm.) Han skaffet også til veie lysene som vi designet oppsettet på.
Torstein: – Det var jo ikke rock på TV den gangen, så de eneste referansene vi hadde til det visuelle var fra blader og platecover. Vi så jo på platene til for eksempel Thin Lizzy hvor tøffe sceneoppsett de hadde, og vi var kjempenøye med hvordan oppsettet så ut.
Dag: – Vi sagde også ut The Kids-logoen på egen hånd. I isopor, og vi kledde den inn i sølvpapir.
Torstein: – Så øvde vi mye! Vi fikk jo beskjed da vi skulle spille inn den første plata, at om vi ikke var gode nok, sto det folk klare til å ta over instrumentene. Det var jo sånn den gangen, og det var dyrere i studio den gang enn nå.
Dag: – Det kosta tusen kroner i timen i Nidaros studio den gangen! Vi ble trua med det, at om vi ikke var gode nok, sto Gunnar Andreas Berg klar med gitaren, og Carl Haakon Waadeland klar for å ta over trommestikkene.
Torstein: – Men alt som ble spilt inn på The Kids-platene er spilt av bandet. Vi øvde og øvde og øvde, så vi ble gode nok for gutta i studio.
– Øvelse gjør altså mester.
Torstein: – Jo mer du øver, jo mer flaks har du.
– “Hun Er Forelska I Lærer´n”, var ikke det en av de første musikkvideoene her til lands også?
Torstein: – Jo, og det var også en av ideene vi fikk. Vi fant ut at vi måtte ha en video, og hadde lært oss at det var noe som het ‘dreiebok’, så vi lagde oss det. Vi lagde en strek diagonalt midt på et ark, med overskriftene ‘det vi hører’ og ‘det vi ser’ på hver sin side.
Dag: – Dermed fulgte vi bare teksten, med en type i et klasserom, med ei fin rype foran seg, med en vilter klasse bak.
– Kommer den fineste dama i klassen på lørdag?
Dag: – Hun bor i Los Angeles, så det blir det nok ikke noe av. Men da hun ble med i videoen, hadde vi snakka om hvordan Queen og The Rolling Stones så ut. De så ikke ut som vanlige folk, de hadde pudder og rouge…
Torstein: …og kajal!
Dag: – Og kajal! Og selvfølgelig måtte vi ha sceneklær, så vi dro ned på Sundt og HK, det som er Trondheim Torg i dag, og vi gikk nesten som Olsenbanden, fem stykker på rad, for å kjøpe sceneklær, og der står hun, åpenbaringen, i kassa! Vi gikk fram, og jeg presenterte oss. ‘Hei, jeg heter Dag, og dette er The Kids, og vi skal bli popstjerner! Vi skal spille inn video i morgen, kunne du tenke deg å bli med?’ Det hadde hun, og dermed var det gjort.
– Da er det bare å ønske lykke til på lørdag, vi gleder oss!
På lørdag står altså Torstein og Dag sammen på scenen for å feire sine over hundre låter fra 1980 til i dag, og vi tar selvfølgelig turen. Om du er kjapp, rekker du å få med deg noen av de siste billettene før det blir utsolgt. Vi fortsetter praten ved en senere anledning, noe vi selvfølgelig kommer til å dele med våre lesere.
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Lars Rune Skaug
