Torstein Flakne er utvilsomt en av våre beste låtskrivere, med et utall glimrende låter under gitarreima. Det er over 40 år siden han slo igjennom med The Kids, men han viser ingen tegn til å roe ned tempoet enda. Heldigvis for oss! Vi tok en prat med den sindige trønderen i omgivelser han kjenner svært godt; vi er i Nidaros Studio i Trondheim, der Torstein henger på veggene i både gull og sølv.
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Odd Inge Teige, Kjell Solstad, Marty Moffat
– Torstein Flakne. Trønderrocker, og snart voksen, holdt på med musikk nærmest hele livet.
– Ja, vi må vel nesten si det. Jeg var med og starte mitt første band da jeg var 11-12 år, som alle andre unge lovende. Deretter gikk det nærmest slag i slag. Da vi var unge, var det jo endel fester rundt omkring, og vi begynte å spille på lokale fester, og spilte i fire timer minimum. Vi var ikke noe danseband, men spilte mer rockelåter. Dette var jo gutter fra Melhus utenfor Trondheim, og vi startet opp som Page 9, før det ble Harvest. Da ble vi kjent med Dag Ingebrigtsen, og byttet navn til The Kids.
– Hva frembringte navnebyttet?
– Det har seg sånn at i Trondheim hadde vi noe som het Trøndersk (Mesterskap i rock, journ.anm), og før Trøndersk i 1980, bestemte vi oss for å satse, byttet navn til The Kids, og farget håret lyst. Det skjedde mye på én gang, hehe. Noe sånt hadde ikke skjedd på hårfronten i Trondheim før, så vi fikk to jenter på frisørsalongen på HK, som i dag heter Trondheim Torg, til å hjelpe oss. De visste ikke hvordan de skulle gjøre det de heller, så de brukte 18% vannstoff først, og fjerna alt av pigment, før de la til noe blonde greier, jeg vet ikke hva det var, men heldigvis satt håret fremdeles fast etterpå, hehe. Dag og jeg hadde jo lagd ei låt sammen, som het «Forelska i Lærer´n», som vi hadde litt trua på, så vi spilte den på Trøndersk, sammen med et par andre låter, jeg husker faktisk ikke hvilke låter det var.
– Dere lagde den låta da dere var 19 år gamle. Forsto dere at denne låta hadde noe som ville slå an, kribla det litt i nakken eller noe sånt?
– Vi var jo bare unggutter, og hadde aldri lagd en hit før, og ante ikke hva som kom til å skje da vi lagde den. Når man lager ei låt, så syns man jo den er fin, sånn er det med alle låter. Det er ikke alle som blir like kjente og populære, men man liker den jo likevel. Vi syntes den var tøff, med en fin melodi og en tøff tekst. Låta blir jo bygd opp mens bandet øver den inn. Jeg tror mye av hemmeligheten til «Forelska i Lærer´n» er bandet sjøl, for det spilles veldig bra. Den står seg jo like godt i dag, og spilles på et hvilket som helst diskotek, og er like tøff som mye annet som er gitt ut. Og som du sikkert vet, er den spilt inn rett bak oss her.
– Det er jo grunnen til at jeg ville møte deg her, hvor historien bokstavlig talt ligger i veggene. Dette har jo nærmest vært ditt andre hjem i over 40 år.
– Det har blitt noen timer her, ja.
– Du og Dag har lagd endel låter sammen, noen av dem har tatt like lang tid å skrive som det tar å spille de. Er «Forelska i Lærer´n» en av de låtene?
– Hehe, det tok ikke lang tid, men litt mer enn tre minutter tok det nok, ikke timer eller dager, men det gikk ganske fort.
– Ble det seier i Trøndersk?
– Det ble det ja. Deretter ble det NM i rock, også her i Trondheim, der det kom band fra hele landet for å være med. Deriblant et band som ble kjent som Vazelina Bilopphøggers. Da ble vi nummer to, bak Allison fra Bergen, et veldig bra band.
– De ble ikke like kjent som The Kids, akkurat.
– Hehe, nei, jeg tror de ble oppløst ikke lenge etter.
– Etter seier i Trøndersk, og sølvplass i NM, så skjedde det vel noe. Norge begynte også å få øynene opp for The Kids.
– Etter Trøndersk kom det folk fra Nidaros Studio som ville ha oss inn for å spille inn en demo, så vi spilte inn «Forelska i Lærer´n», og tilfeldigvis var det en kar fra CBS Records i Oslo her, Kristian Lindeman, som hørte at det var noe i dette, så vi ble signa rett rundt hjørnet her. Dette var kanskje i januar 1980, og i mars/ april begynte vi innspillinga av den første plata; «Norske Jenter». Da hadde vi skrevet 10-12 låter, så vi var godt forberedt vi.
– Hvordan var den opplevelsen, for så unge gutter som dere var den gangen?
– Man fikk jo ikke så mange sjanser, verken å komme inn døra her, eller når man skulle spille, fordi det var alltids noen studiomusikere som kunne ta den jobben fra deg, men vi hadde øvd og øvd og øvd, så det ikke skulle skje. Musikalsk var vi veldig forberedte, men for all del; det var en ny opplevelse å være i studio med headset på, det var veldig spesielt.
– Det hjalp kanskje å ha vært inne og spilt inn den demoen først?
– Tja, det gikk jo på en time det da, hehe. Det var veldig spennende, man satt jo med en viss ærefrykt den gangen. I dag kan jo hvem som helst ha studio hjemme på rommet, men den gangen var dette et håndverk med spolebånd og digre miksepulter. Deretter skulle det presses plater, og det var jo også en prosess, så det var nesten så teknikerne her gikk rundt med hvite frakker. Dessuten var det jo dyrt. Det kosta 1000 kroner pr time å være i studio. I 1980! Gjør om det til 2021-kroner, så kan du tenke deg selv. Det var et veldig press på å være effektive. I dag bruker trommisene clicktrack, blant annet, det hadde vi ikke den gangen, så du måtte være stødig. Ikke var det enkelt å rette opp feil midt i låta, som man gjør i dag. Det var en mye mer omstendelig prosess.
– Dere var også tidlig ute med å lage musikkvideoer?
– Javisst. Da vi var ferdige med plata, kom «Forelska i Lærer´n» ut som singel, og gjorde det godt både på Norsktoppen og salgsmessig, og vi hadde en idé om en video som fulgte teksten. Der er Dag veldig kreativ sånn sett, og jeg husker vi skrev ei dreiebok der vi hadde audio på den ene sida av arket, og video på den andre. På tekstlinja «Hun sitter foran meg på første rad» skulle bildet være sånn og sånn, så vi hadde det ganske klart. Vi skrev alt sjøl, og satte i gang prosessen med videoinnspilling på Melhus, der vi brukte venner og bekjente.
– Så videoen er hjemmelagd? Må være arti å være opphavet til den kreative prosessen rundt en video også.
– Storylinja og idéen er hjemmelagd, men det var et profesjonelt team fra Trondheim som filma og redigerte. Videoen ble vist i et eller annet program på NRK, jeg husker ikke hva programmet het (Zikk Zakk, Torstein. Zikk Zakk), men den gang hadde vi bare én TV-kanal i Norge, så etter den dagen, visste alle hvem The Kids var, plata smalt opp på toppen av salgslistene, både singel og album. Det var tider! Da foregikk det, hehe.
– Hva er det som skjer i hodet på en ungdom når noe sånt skjer? Skjønte dere at dette ville skje, eller var det et slag i trynet?
– Vi visste ingenting vi. Vi jobba jo knallhardt, med låtskriving, øving og konserter. Vi hadde til og med egen buss, og hadde planlagt alt til minste detalj, men man kan ikke planlegge å bli nummer én. Det var jo helt andre tider også, vi hadde ikke internett heller, det var ei avis eller blad her, et radioprogram der, det gikk litt roligere for seg enn det gjør i dag, men det var en bratt læringskurve, det var det.
– Ble det endringer i konsertmengden også?
– Tja, joda, vi spilte jo mye før dette også, vi spilte fredager og lørdager, både i Trøndelag og litt rundt omkring. Det gjorde vi allerede mens vi het Harvest, vi var populære da også, men det var bare coverlåter. Etter plata kom, dro vi på en ordentlig turné, og gjorde 40 jobber på 42 dager, eller noe sånt. Vi begynte i Tromsø, og jobba oss nedover. Vi starta i november, og jobba helt fram til jul. Det var mange kinojobber, for det var ikke mange konsertsaler eller kulturhus på den tida. Det var kaotisk, kan du si. Plata var nummer én, så det ble stappfulle hus hver eneste kveld. Arti å tenke tilbake på!
– Etter den suksessen, gikk dere i studio igjen, og spilte inn «Sønner av Norge».
– Riktig. Den jobba vi med hele vinteren 1981, så den kom ut våren 1981, og solgte også veldig bra. «Norske Jenter» solgte vel rundt 100.000, mens «Sønner av Norge» solgte kanskje 50.000. Den plata er kanskje bedre låtmessig. Det føltes litt som en farsott, ikke at vi var slitne, men vi hadde holdt på vanvittig mye en periode på 2-3 år. Vi spilte mest i Norge, men hadde jo gjort en svensk versjon av «Forelska i Lærer´n», nemlig «Hon är förälskad i Lärar´n», som også gikk til topps. Det var en morsom opplevelse å komme dit å spille. Vi ble godt mottatt der også, og Dag måtte snakke svensk, så han prøvde seg med en ‘grabbar och grabbarinnor’, haha! Da vi var ferdige med den turnéen, lå det litt i kortene at vi følte at vi hadde gjort nok sammen, det ble militæret på Ragnar (Vigdal, trommer), og både Dag og jeg kjente på at vi hadde lyst til å gjøre noe annet, så da ble bandet mer eller mindre oppløst, og Dag begynte å jobbe med å bygge opp TNT, mens jeg lå litt på været. Jeg var faktisk på etpar øvinger med TNT, men vi hadde nok litt for forskjellige tanker om hvordan musikken skulle være, så det ble med de øvingene. Heldigvis fant han en forholdsvis habil gitarist. Jeg tok det litt mer med ro, men fikk tilbud fra et band som het Hot Lips, med Terje Storli og Erlend Antonsen på henholdsvis bass og trommer, og Paul Simmons på gitar. Det takka jeg ja til, som leiemusiker et halvår. Jeg kjente de fra før, men det er kortversjonen om hvordan Terje, Erlend og jeg begynte å spille sammen. Det ble riktignok noen forskjellige konstellasjoner, men sånn er det ofte når man er i 20-årene og prøver å finne en sound. Vi endte opp med at Erlend og jeg øvde mye sammen på dagtid. Vi følte det funka ganske bra, og Terje kom innom fra tid til annen, og til slutt ble vi en trio, så da var Stage Dolls født. Vi hadde riktignok ikke navnet før i januar 1983, såvidt jeg husker. Det var nærmest uhørt å komme på spillejobb som trio den gangen, så vi brukte de gamle plakatene fra da vi var fem, så vi ikke mista spillejobbene. Det tok mye innsats å overbevise arrangører og bookingagenter om at vi var bra nok selv med bare tre mann. Deretter begynte vi å skrive låter, og dro til Oslo for å forsøke å selge oss inn, uten suksess. Det samme skjedde i Trondheim; bookingagentene takket pent nei. Det angrer de kanskje litt på i dag, hehe. Vi kjente en kar i Polygram, ved navn Per Alm, han var A&R-ansvarlig der, han likte bandet godt. I tillegg hadde vi to mann her oppe; Bjørn Nessjø og Rune Nordal, som også likte oss. De ga oss en gratis demodag i Nidaros, der vi spilte inn fire låter, deriblant «Ten Tons Of Rock n´ Roll», og da begynte vi å sysle med tanken på å gjøre et album med de to. Samtidig spilte vi veldig mye, og merka at publikum likte bandet. Dette var mens vi fortsatt hadde fire timers spilletid live. Blant det sjøllaga materialet, spilte vi Stones, Tom Petty og slike ting. Vi brukte pengene fra spillinga på å finansiere plata, vi ble jo ikke signa av noen.
– Det hjalp ikke at du hadde hatt suksess med The Kids en gang? Fikk dere noen forklaring på hvorfor selskapene ikke ville signere dere?
– Nei, suksessen med The Kids var ikke tema. Problemet var kanskje at vi ikke hadde alle låtene klare. «Soldier´s Gun» for eksempel, var ikke laget enda. Den kom ut som singel, med «Left Foot Boogie» på baksida. Deretter kom plata ut, og vi dro på turné, fra Kirkenes i nord, og sørover. Vi hadde med oss noen plater som vi fikk sette ut i platebutikkene, det var ikke det samme distribusjonsnettverket man har i dag. Plata kom i 1985, men vi hadde en turné i 1984 som ble ganske viktig for oss. Vi dro ut med TNT, som lå litt lengre fram i løypa enn det vi gjorde, og hadde nettopp gitt ut «Knights Of The New Thunder», så vi varma opp for de. Det er faktisk mange som sier de så oss på en av de konsertene, som fortsatt er fans av oss i dag. Det er moro å høre. Det var en legendarisk turné, hehe. Da kjørte begge bandene, med Bjørn Nessjø som sjåfør, i en folkevogn Transporter 1980-modell. De var ikke store. To band. Så kom plata i ´85, og da begynte det å ta av med litt større konserter, og bandet ble kjent i hele landet.
– Var det samme øvingsregime som dere hadde i The Kids?
– Ja, vi øvde jo, men det ble jo mest foran publikum. Vi øvde rimelig intensivt før plateinnspillingene, det gjorde vi. «Commandos» kom ut tidlig i 1986, og ble spilt inn høsten ´85, da øvde vi mye.
– Og i mellomtida slutta Erlend.
-Ja, han slutta etter den første plata. Vi hadde en PA som han tok over, og begynte å leie ut. Dermed kom Steinar (Krokstad) inn. (Og han har vi intervju med her.) Han hadde jo spilt blant annet men Terje Tysland, og vi var plutselig på trommeslager nummer to.
– Det skjedde noe med Stage Dolls på den tida der. Produksjonen på «Commandos» er jo forholdsvis massiv, særlig med tanke på enkelheten på «Soldier´s Gun». Dere var jo veldig tidlig ute med programmering, synth-trommer og effekter. Band som Def Leppard lå veldig i bresjen for dette, men Nidaros var jo tidligere ute.
– Det var ikke programmerte trommer, det var akustiske trommer, kjørt gjennom en Lexicon PCM60 effektboks, som var helt ny på den tida. Det var nok en ganske banebrytende plate, spesielt i norsk målestokk, ingen tvil.
– Hvordan hørtes låtene ut da dere skrev de, i forhold til det endelige resultatet?
– Man skriver jo på vanlig måte, med gitar, penn og papir, og hører for seg hvordan skarptromma skal høres ut. Man hører jo bandet i sitt indre øre, men låta «Commandos» for eksempel, der er det ei trommemaskin som Steinar spiller over, nettopp for å få den effekten vi endte opp med, men den endte jo opp ganske annerledes enn det jeg så for meg da jeg skrev den. Det er jo skjønnheten i det å spille inn ei plate, med flere hoder i studio, der kreativiteten får fritt utløp.
– Skjønner. Det samme gjelder kanskje «Yesterday´s Rain», der cymbalene er gate-et på maks.
– Nei, ikke sant. Det blir litt annerledes, men vi har spilt den live også vi, det funka fint det.
– Det løsna kanskje litt mer da «Commandos» kom?
– Det gjorde jo det, men den plata hadde heller ingen hitlåt. Ikke «Soldier´s Gun» heller, men tittellåta var jo en hit blant folk, men fant ikke veien inn på listene. «Commandos» ble veldig anerkjent, men ble heller ingen radio-hit.
– Ikke «Heart To Heart» heller? Den står jo fjellstøtt den dag i dag.
-Arti historie den låta egentlig, for den var ikke ferdig da vi gikk i studio. Jeg hadde bare riffet, så den ble gjort ferdig mens vi spilte inn plata, så «Heart To Heart» ble den siste låta vi spilte inn, mens teksten ble til på stedet, nærmest på en papirserviett. Jeg har den hjemme fortsatt faktisk. Den ser ikke ut, hehe. Like fullt ble det den låta som åpner hele plata. En litt annerledes prosess enn i dag, når mange artister lager musikk kun for digitale medier, og gir ut ei og ei låt, mens den gangen spilte man inn ei hel plate, og måtte ha 10-12 låter, men hadde bare åtte da man gikk i studio, så man måtte skrive samtidig som man spilte inn. Ofte ble låter man hadde påbegynt, men ikke gjort ferdig, hentet frem i siste liten, og det ble den som endte opp som hit-en. Jeg tror man går glipp av mange gode låter når denne prosessen forsvinner. Ta Mr. Big, for eksempel. Vi turnerte med de en periode, og Eric Martin, vokalisten, fortalte at «To Be With You» var den første låta han skrev, som 13-åring. Den ble med kun fordi de manglet ei låt, og Billy Sheehan foreslo at de skulle spille inn den. Lå i skuffen – ble nr. 1.
– «Prelude» ble jo dytta inn før «Heart To Heart» dras i gang.
– Stemmer det. Vi hadde en keyboardist på plata som heter Brynjulf Blix, og han hadde for vane å sitte å spille mens Bjørn fikk en telefon, for eksempel. Han satt mye og noodla for seg selv mellom take-ene, så var det en eller annen luring som trykket på «Record» en eller annen gang, og dermed var introen et faktum.
– Så kom «Stage Dolls» i 1988.
– Nettopp. Vi hadde hatt litt føling med utlandet med «Commandos»-skiva, den kom ut i USA, på et selskap som het Big Time Records. Det skjedde ikke så mye, men nok til at vi skjønte at vi ikke var noe dårligere enn de britiske eller amerikanske bandene. TNT hadde jo allerede vært i USA og gjort suksess, så vi brukte veldig mye tid på den neste skiva, både på låtskriving og innspilling. Vi spilte den inn i 1987, og var godt fornøyd med den.
– Steinar pratet endel om Fairlight-maskina dere leide. Det var ikke noe billigskjit. (Fairlight er en digital synth/ sampler/ datamaskin som ble utviklet på slutten av 70-tallet, journ.anm).
– Dette var jo tidlig i den digitale æraen, men jeg er ikke så flink på det tekniske, men denne plata er nok den mest strømlinjeforma plata vi har gitt ut. Gitarene ble dubba seks ganger, så lydbildet ble veldig tight. Vi brukte mange timer på den skiva.
– Hvordan gikk det med USA-drømmen? Dere reiste jo over.
– Jada, vi reiste vi. Vi spilte inn plata, og reiste til USA. Man vet jo aldri hva som slår an, men Bjørn Nessjø hadde endel kontakter der, og nærmest ved en tilfeldighet satte han på «Love Cries» til en A&R-sjef i Chrysalis. «Love Cries» var jo bare en av låtene på plata, og ingen hit i Norge, her var det «Still In Love» og «Wings Of Steel» som ble spilt. Chrysalis-sjefen, derimot, likte «Love Cries» godt, så vi ble signa på grunn av den, og ga den ut som singel der, og dro over for å spille inn video i Los Angeles. Det ble en brukbar slager der, og fikk mye rotasjon på AOR Radio. Der gikk den faktisk helt opp til nummer 3, bak Aerosmith og Mötley Crüe.
– Ikke dårlig det. Det var sikkert ikke dårlige navn bak heller?
– Tom Petty! Jeg har faktisk ei sånn liste hjemme, det er helt sjukt å se på. Fryktelig arti! Dette var høsten 1989, og det var mange band som oss, så det var mange om beinet. Vi turnerte der også, både alene og litt som support for andre band. Spennende opplevelse. Vi reiste stort sett med Nightliner, det var ikke penger til å fly rundt omkring. Vi bodde i en «bunk» i bussen i tre-fire måneder. Det var jo the dream come true det. Drømmen ble virkelighet, uten at vi ble millionærer, akkurat. Morsomt å tenke tilbake på.
– «Stripped» var neste skive ut, i 1991, med en nyinnspilling av «Left Foot Boogie».
– Stemmer. Det skjedde noe med både band og musikk tidlig på 90-tallet. Grungen kom, og det hadde vært en periode med dubba gitarer og håret til værs, så vi bestemte oss for å, ja, strippe ned til basisen igjen, med bass, trommer, og reinere gitar. Derav navnet «Stripped». Låtene er jo de samme, det er jo de samme fingrene som har lagd musikken, så låtene i seg selv var ikke så annerledes. Fremgangsmåten var mye enklere, og «Left Foot Boogie» var en av låtene vi spilte inn.
– Noen spesiell grunn til at dere valgte å spille inn ei låt dere hadde gitt ut tidligere?
– Den var jo på førsteskiva, men den levde egentlig sitt eget liv i Norge, men at «Left Foot Boogie» var ei låt som kunne gjøre det bra i utlandet. Morsomt å spille den er det også.
– Ble noe av materialet spilt inn i USA også?
– «Love Don´t Bother Me» var låta som skulle ut som singel. På den tida var selskapene veldig på å få ting re-mixet, noe vi egentlig ikke var så begeistret for. Vi mente at da vi var ferdige med innspillinga i Nidaros, så var plata ferdig, men selskapet sto på sitt, og sa Nei, vi må re-mixe! Dermed dro Petter Singsaas (Polygram) og jeg over til Los Angeles, og jobba med en produsent som heter Ron Nevison, som produserte Heart, blant annet. Der la vi på keyboards, gitar og vokal på «Love Don´t Bother Me» og «Sorry (Is All I Can Say)» med noen amerikanske musikere. Det var der jeg møtte Mark Spiro. Han korer på de låtene. Det ble jo bedre, jeg må jo innrømme det, hehe. Dermed var vår første hit i Norge et faktum, med «Love Don´t Bother Me». Den var med på en film som het «Frida- Med hjertet i hånden». Det merka vi godt da vi dro på turné. Etter den filmen var det fulle hus over alt. Vi dro til USA igjen, for å spille inn video til låta, og by accident er jo Kate Moss med i videoen. Hun var egentlig bare kjæresten til han som hadde den mannlige rollen i videoen. Hun som opprinnelig skulle ha den kvinnelige rollen kom aldri, så regissøren foreslo at Kate skulle bli med. Dette var jo før hun slo igjennom som supermodell.
– En morsom tilfeldighet. Jeg leste på nettet at bandet ble oppløst etter «Stripped». Stemmer det, for jeg har aldri hørt at dere ble oppløst.
– Nei, vi har aldri vært oppløst, men etter den skiva takket Steinar for seg, for å bli med i Vagabond. Jeg tror nok vi må se det litt i lys av at grungen tok over. Vi som var barn av 70-tallet, og vokste opp med musikken vi spilte sleit jo. TNT sleit jo også på den tida. Vi lå litt nede for telling. Jeg tror ikke verken Bon Jovi eller Europe hadde veldig mye å gjøre på den tida heller. Vagabond hadde nok en plan om å få til noe nytt, men akkurat hva er ikke jeg rette mann til å svare på. Dermed måtte vi ha ny trommis. Morten Skogstad jobba på Tre´ 45 Musikk den gangen, og en dag jeg var innom var det noen som spurte om vi hadde fått i ny trommis, noe vi ikke hadde enda. Vi hadde prøvd noen, men hadde ikke matcha enda. ‘Spør Morten der borte da’, sa han jeg prata med. Dermed ble det til at vi prøvde han.
– Han hadde jo slutta i TNT et par år tidligere.
– Ja, han hadde jo det. Vi lånte et øvingslokale på Lademoen, og møttes og spurte Morten om han hadde hørt noen av låtene. «Ten Tons», for eksempel», foreslo Terje og jeg. Morten telte opp, og vi skjønte umiddelbart at dette var det vi trengte. Siden har han vært med. Som sagt, så var jo gullalderen over for hair-bands. Vi hadde endel jobber, men ikke det helt store. Vi hadde ikke tenkt å legge opp, men ville gi ut en best of-samling, som et slags «farvel» til Polygram. Jeg mener å huske vi hadde igjen ei skive på kontrakten, så vi lagde ei ny låt, «Hard To Say Goodbye», dro ned på musikkonservatoriet der keyboardisten vår, Trond Hustad, jobba for å øve den inn, før vi dro opp hit til Nidaros og spilte den inn. Alt dette på én dag. Best of-plata kom ut, uten at vi egentlig brukte så mye energi på den. Vi hadde blant annet ei signering på Stjørdal, og jeg tror faktisk ikke det kom et eneste menneske. Men så, plutselig begynner «Hard To Say Goodbye» å spilles på radioen, og plutselig kommer folk bort og sier at de synes den nye låta er så fin. Reaksjonen vår er nesten sånn; – «Hva snakker du om?»
– «Ja, den der «Hard To Say Goodbye» er jo dritfin!»
– «Men hvor har du hørt den da?»
– «På radioen, den spilles jo hele tida!»
Plutselig begynner folk å ringe igjen, og fra å være nærmest et farvel-album, blir det en ny vår for oss. Vi spilte jevnt og trutt noen år, og omtrent samtidig spiller jeg inn ei soloskive, «Shoot The Moon», så det ble plutselig litt å drive med likevel, så vi fortsatte, og spilte inn ei plate som fikk navnet «Dig» i 1997. Jeg tror nok det er den mest rocka Stage Dolls-skiva, men den solgte ikke spesielt bra, dessverre. Vi var ikke av de største artistene på den tida, men vi gjorde ganske mange unplugged-konserter.
– Men når vi nå er inne på «Shoot The Moon», som kom i 1995. Den er jo en perle av ei plate, som ikke har fått den anerkjennelsen den fortjener, tør jeg påstå.
– Ja, det kan du kanskje si. Jeg syns den er veldig fin sjøl også. Den mangler kanskje den hitlåta den behøvde for å slå igjennom, sånn er det ofte med musikk, man må ha ei låt som treffer på riktig sted til riktig tid. Men jeg syns den står seg godt.
– Du lager altså ei soloplate samtidig som du jobber med Stage Dolls. Hva gjorde «Shoot The Moon» til ei soloplate, og ikke ei Stage Dolls-plate?
– Jeg lager musikk hele tida, men det er ikke alle låtene jeg skriver jeg ser for meg at vi spiller i bandet. Det kan godt hende jeg tar feil, men det er som et overskudd av låter, der jeg hører at dette ikke er noe for Stage Dolls. Jeg lagde for eksempel ei låt som heter «5000 Miles», der jeg var rimelig sikker på at dette ikke var noe for oss. Bjørn Nessjø trakk igjen i noen tråder, så den kom med på «Tour De Force»-plata til Ole Edvard Antonsen, som gjorde en kjempeversjon! Jeg må jo innrømme at jeg reagerte med et stort «HÆ??» Da Bjørn fortalte at Ole Edvard skulle spille den inn. ‘Instrumentalversjon på trompet??’ Jeg har en demoversjon hjemme, og den låter mer som den neste versjonen som kom, med Morten Harket, på hans «Wild Seed»-skive. Der ble refrenget endra litt, så den endte opp med tittelen «Spanish Steps», men er likevel lik Ole Edvards versjon. Det hender at vi angrer på at vi ikke tok den med sjøl, hehe.
– Har dere hatt den med i live-settet noen gang?
– Jada, vi spiller den på unplugged-konsertene, helt uten å skjemmes. Vi har ikke prøvd den i storskala enda, men vi får se om det skjer, jeg er litt usikker.
– Det har blitt endel låtskriving for andre artister opp gjennom årene. Hvordan formidles disse låtene; blir du oppsøkt med forespørsel om en viss type låt, eller skriver du ei låt som du føler passer en spesiell artist?
– Det har visst det. Jeg har også sagt nei til mye, man vil jo helst ha de fineste låtene sjøl, men det har blitt ganske mange. Det er jo litt andre tider nå, der artistene gir ut nærmest låt for låt, og ikke album, og de unge artistene har ikke bruk for låtskrivere som meg. Astrid S ringer ikke meg og spør etter ei låt. Tidligere gikk det begge veiene, så begge alternativene dine er riktige, kan du si.
– Er det noen av låtene du har levert fra deg du er mer fornøyd med enn andre?
– Begge versjonene av «5000 Miles» syns jeg er veldig fine. Sanne Salomonsen spilte inn en versjon av «Love Don´t Bother Me» som jeg syns er fin. Ole Edvard har jo spilt inn flere av mine låter, og TinDrum syns jeg var tøft. Der har jo Dag Ingebrigtsen og jeg mange låter, noe jeg syns var veldig moro.
– Dag dukker jo til stadighet opp i livet ditt. Dere har tilbragt mange timer sammen.
– Helt klart. Han er som en bror for meg, både musikalsk og ellers. Vi fant hverandre umiddelbart. Han kom hjem til meg på Melhus, og så en plakat av Steven Tayler på veggen, og utbrøt; ‘Herregud så feit han er!’, haha! Da skjønte jeg at her er det en som tenker likedan som meg! Vi jobba jo sammen i The Kids først, men også gjennom 80-tallet, mens han jobba med TNT og The Grønne Glitrende Tre. Ved siden av det skrev jo vi låter hele tida.
– Blant annet en av norges mest kjente fotballsanger, «Rosenborgsangen».
– Ja, så kom jo den i 1988. jeg ville ikke si at det var by accident. Det var en konkurranse i Trondheim om å lage fotballsanger. Dermed lagde vi «Rosenborgsangen», som vant, og ble gitt ut. Vi hadde en klar plan om hvordan den skulle bli, den skulle ha 6/8 dels-feel. Jeg var på turné med Stage Dolls i Nord-Norge, og fløy ned fra Tromsø for å være til stede for å få gitarene høye nok, haha! Det må jo sees i lys av at laget var bra på den tida også. Etter det ble det til at vi skrev ei ny låt til hver cupfinale. Fin tradisjon, det.
– Landslagslåt ble det også.
– Ja, jeg skrev jo «Alt For Norge», som også ble spilt inn her. Jørn Lande jobba i Studio 2 her, og ble helt tilfeldigvis plukka ut ettersom han allerede var til stede. Det gikk fryktelig fort for seg, men Jørn var det perfekte valg.
– Tilbake til Stage Dolls. Samleplata «Stories We Could Tell» kom i 1993, «Dig» i 1997, men så kom det ei ny samleplate i 2002; «Good Times – The Essentials».
– Stemmer det. Vi gikk litt på sparebluss på den tida, men gjorde som sagt endel unplugged-konserter. Jeg var ikke helt forberedt på den utgivelsen, jeg var litt sånn; ‘Skal vi gi ut ei samleplate til?’, men da viste det seg at det var en helt ny generasjon som bare hadde noen vage anelser om Stage Dolls, som reagerte med ‘Dæven, dette var tøft! Hvem er dette, er de norske?’. Det kom mange slike reaksjoner, så da var vi i gang igjen. Det tok rett og slett av, dermed var det bare å kjøre på igjen.
– Og da måtte det bli ei ny studioskive.
– Det måtte jo det, og da kom «Get A Life», som også er spilt inn her i Nidaros, med Ronny Wikmark som produsent. Den er jeg veldig fornøyd med, jeg syns den låter veldig fint. Der brukte vi igjen Mark Spiro på kor, men dette var jo før vi kunne sende filer over nettet, så vi sendte CDer fram og tilbake over Atlanteren for å få det til. Møysommelig prosess, men veldig interessant.
– Hvordan ble plata mottatt?
– Vi har jo aldri vært noe hit-band, men selve plata ble veldig godt mottatt. Flere av låtene på «Get A Life» kunne like gjerne ha kommet på «Commandos».
– Du har jo en egen måte å formidle gitarriff på, det er noe ‘Flakne-sk’ over det.
– Ja, det er mulig det. Det er jo logisk, forsåvidt. Det som skjedde rundt den tida der, var at det begynte å poppe opp festivaler rundt omkring. Før var det kanskje en laksefestival eller noe sånt som henta oss inn, men nå kom musikkfestivalene for fullt. Sommerfestivalen i Selbu er jo en av de festivalene vi har besøkt ofte, der det kom masse folk, så fra da av jobba vi mye på sommers tid, og de gamle bygdefestene forsvant. Bransjen ble mye mer systematisert, sånn at fra mai og utover sommeren, dro man ut på turné. Hele 2000-tallet gikk med til slike turnéer, veldig moro. På vinteren gjorde vi mer unplugged igjen, for det var fortsatt etterspørsel på det.
– Dere var ikke ferdige enda heller, for i 2010 kom «Always».
– Da kom den ja, men i den perioden var jeg ikke så produktiv. Jeg skrev ikke fullt så mye da. Det tok kanskje 2-3 år fra den første låta ble skrevet til plata var ferdig. Den er forresten også spilt inn her, hehe. Wikmark produserte igjen, og er nå vår faste live-keyboardist. Han har vel vært med i rundt 15-16 år, tror jeg.
– Dette betyr jo at det er 11 år siden siste Stage Dolls-skive. Riktignok har det kommet noen digitale singler, men hva kan vi forvente fra dere framover?
– Det skyldes nok mye den tiden vi lever i, for om du skal gi ut ei plate med 10-11 låter, er det ei investering av en annen verden. Det er som med alt annet; jo mer tid og penger du bruker, jo bedre blir resultatet. Om du gir ut et album, og selger 517 eksemplarer, så sier det seg selv at det er en lite lukrativ butikk. Vi musikere er ikke kjent for å være business-folk, men så dumme er vi ikke! Da blir det til at man gir ut den ene låta man syns er fin på singel, og lar det bli med det. Det er jo synd, men sånn er sannheten.
– Har den siste fysiske Stage Dolls-plata blitt gitt ut?
– Nei, så ille tror jeg ikke det er. Det er snakk om å lage flere, jeg må jo si såpass. Dessuten hadde det vært moro å gi ut både «Get A Life» og «Always» på vinyl, det er jo ikke gjort enda.
– Før vi gir oss, må vi innom gitaristen Torstein Flakne også, for ikke bare er du en undervurdert gitarist, men du er også en av de mest innflytelsesrike gitaristene vi har her til lands. Hvilke tanker gjør du deg om sånne ting?
– Jeg har jo aldri vært den flamboyante sologitaristen, men det var aldri et mål heller. Jeg vokste opp med gitarister som Mike Campbell fra Tom Petty & The Heartbreakers, og mitt store band var jo Thin Lizzy. Input´en min kom jo gjerne fra de, og deres måte å spille på. Jeg spiller jo på Gibson fordi Thin Lizzy gjorde det. Jeg har jo Fender Strat og Telecaster og andre ting hjemme også, men for meg fungerer Gibson best. Dessuten må riffene være spillbare mens jeg synger, dermed blir det ikke mye ville tilstander på strengene heller.
– Avslutningsvis; om du møter et menneske som ikke aner hvem du er, hvilken låt ville du satt på? Hvilken låt syns du representerer Torstein Flakne best?
– «Love Cries», kanskje. Eller «Love Don´t Bother Me», «Soldier´s Gun» eller «Wings Of Steel». «Spanish Steps» syns jeg også er et godt stykke arbeid. Jeg liker jo alle låtene mine. Jeg pleier å si at jeg er Stage Dolls´ største fan, haha. Når jeg står på scenen, og ser på setlista, så kan jeg for eksempel tenke; ‘Nei dæh, «Commandos» om tre låter! Herregud det blir så bra!’ Musikere som ikke liker å spille sine egne låter live, det skjønner jeg ingenting av! Jeg går jo ikke rundt og spiller «Love Dont Bother Me» dagen lang jeg heller, men jeg syns fortsatt det er stas å spille de live.
– Heldigvis for oss.
Tre om Torstein:
Ronny Wikmark – produsent og keyboardist
– Torstein er en fantastisk låtskriver, og en fantastisk gitarist! Han er en ekstremt musikalsk fyr, som er dyktig til å posisjonere gitarspillet sitt. Han ligger heller bakpå enn frampå, noe jeg elsker ved ham. Tungt og deilig! I norsk musikkbransje er han rett og slett en helt for mange, noe jeg skjønner veldig godt.
Dag Ingebrigtsen – musiker og låtskriver
– Torstein er en gentleman, han er lyttende, glad i mennesker, og utrolig flink! Vi har jobbet mye sammen, skrevet musikk og reist masse på spillejobber. For oss er ikke rock n´ roll livsstilen, det er det musikken som er. Noe de fleste kanskje ikke vet om Torsteins Les Paul, er det manglende potmeteret. En Les Paul har fire slike potmetre, mens Torsteins har bare tre. I 1979 lånte han denne 1977-modellen på spilling. På første tone og akkord, krasjer han med mikrofonstativet mitt, så potmeteret knakk. Dermed måtte han kjøpe gitaren, for det som var en himla sum den gangen. Den føler jeg meg medskyldig i. Han kunne lett ha kjøpt en ny knapp, men det har han aldri gjort. Jeg er utrolig takknemlig og ydmyk over å ha fått lov til å tilbringe et langt og vakkert musikalsk samarbeid med Torstein!
Claudia Scott – artist
Jeg jobba med Torstein første gang i 1986, i Melodi Grand Prix. Deretter gikk det 35 år til neste gang. Vi spilte nettopp sammen på Britannia Hotel i Trondheim. Det er så enkelt å jobbe med Torstein, for han er vant til å jobbe med mange forskjellige musikere gjennom mange år. Første gang jeg hørte Torstein synge, var med Stage Dolls, og jeg husker jeg tenkte ‘Endelig en nordmann som ikke synger engelsk med norsk aksent!‘ Det tror jeg er mye av grunnen til at Stage Dolls lyktes, i tillegg til at de hadde gode låter, for Torstein er en utrolig god låtskriver. Han er en god vokalist, låtskriver og gitarist! Han har mye humor i det han gjør noe jeg setter stor pris på. Han er utrolig fokusert, og nøye på detaljer. Det var utrolig fint å samarbeide med ham på Britannia, og jeg kan avsløre at vi skal på turné sammen til neste år. Vi har allerede booket 12 jobber, og jeg gleder meg!
Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2021