RCA
Ingenting er tilskyndet i Tool-leiren; i så måte deler de dignitet og kompromissløshet med Pink Floyd. Både plateproduksjon og enkeltlåter spiser timer som drops – følgelig stanser verden når kvartetten omsider påfører oss ny plate, etter tretten års dvale. Jeg applauderer Tools egenrådighet. Samstundes liker jeg bandets gravitetiske, symboltunge vesen, som hvert tredje skuddår, eller der omkring, gjør bekmørk, introvert rock til allmenngyldig mynt. Derimot går det ikke å nytte ordet progressiv om et band som utmaler droneostinater, toppet av kontemplativ og minimalt bevegelig vokal, minst dobbelt så lenge som de burde. At flere av Tools låter ligger i 5- og 7-takt, og gjesper seg over timinuttersgrensen, legitimerer ikke progressiv bonitet – herom må folk rydde opp i hodene sine. Snarere vil jeg slå et slag for Tool som regressivt ensemble – bandet kverner riff og rudimentærtonalitet, født av de mørke 90-årene, så vidt lenge at progressive ører griner. Maynard Keenans bastion holder det hypnotisk suggererende som artistisk forsett; en ambisjon de etterlever med glans. “Fear Inoculum” låter klin lik gruppas øvrige plater (i tallet fem, tilvirket på 26 år) – en konklusjon til glede og forargelse. I 2006 måtte jeg motvillig innrømme at “Vicarious” fra “10,000 Days” gnagde seg igjennom skydekket og endte smått musikalsk utbytterik. Et fåtall forekomster fra “Fear Inocolum” ville ha stått i fare for å ende med samme status, nærmere bestemt “Pneuma”, “Descending” og “Culling Voices”, hadde jeg drønnet skiva kontinuerlig i én måned.
Livet er derimot for kort til å investere i et harmonisk-kreativt krater som Tool, trass stemningsbilder med umiddelbar appell. Platas mange, og lange, instrumentale intermessoer ekskluderes sistnevnte utsagn, da samtlige finner rake veien til søppelbøtta. Mer enn noe vedblir Tool å minne oss om hvor slitesterk og gjennomkomponert “Total”-skiva til Seigmen er.
3,5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato 30.august 2019