earMusic
Etter at de engelske veteranene i Thunder gjenoppsto i 2015 etter en lang pause, har de ikke vært gjerrige på liveutgivelser. De to nyeste studioskivene («Wonder Days» i 2015 og «Rip It Up» i 2017) hadde begge en bonusdisc med konsertopptak, og for den umettelige var den doble «All You Can Eat» ute i 2016. Er det så noen grunn til å gå til anskaffelse av enda en Thunder liveskive, spør du? Joda. For det første er Thunder et knallbra liveband som aldri skuffer fansen, og for det andre har de et tungt arsenal med strålende låter tuftet på det beste fra klassisk britisk bluesrock a la Bad Company og Whitesnake – i den grad at David Coverdale forgjeves prøvde å få Thunders låtskriver og gitarist Luke Morley til å melde overgang. Og for det tredje, hovedargumentet for å kjøpe «Stage» er at du for første gang kan få en BluRay (eller DVD) med på kjøpet.
Her får vi en hel Thunder-konser fra første til siste låt, foran et overraskende stort (7-8000) og entusiastisk publikum i Cardiff, Wales, og et show som er kjemisk fritt for pyro, lasere, røyk eller andre effekter – her er det utelukkende musikken som står i fokus. Du kan alltids murre litt om at over halvparten av de seksten låtene er hentet fra de to nyeste skivene, når det utvilsomt er låtene fra 90-tallet som fansen responderer best på – men mange av de nyere låtene er ikke noe dårligere enn f eks «Higher Ground» eller «Backstreet Symphony» – faktisk er «Resurrection Day» og tittelsporet fra «Wonder Days», samt balladen «Right From The Start» og «She Likes The Cocaine» (fra «Rip It Up») blant de mer forfriskende låtene her. (Hvis du vil ha pur nostalgia, kjøp heller DVDen «At The End Of The Road» fra det som skulle være deres aller siste konsert, i London 2009.) Men joda, vi får selvsagt også gromlåter som steintøffe «River Of Love», de to gåsehudfremkallende balladene «Don’t Wait For Me» og «Love Walked In», og den avsluttende allsangpartylåten «Dirty Love».
Ellers slår det en gang på gang hvor bunnsolid Thunder er som band, i alle departementer. Danny Bowes er stadig en av bransjens mest sjelfulle vokalister, mer enn 30 år etter platedebuten, selv om han nå ser ut som en bankmann på julebordkaraoke, spesielt når den mest feminine dansinga tar ham. Chris Childs, som også spiller i Tyketto, er tryggheten selv på bass, og selv om Luke Morley ikke er noen flashy virtuos, leverer han både smakfulle soloer og klassiske gitarheltposeringer. Og den nå kreftrestituerte Ben Matthews på gitar og keyboard gjør en uvurderlig jobb, mens alle gjør en bra innsats på kor. Og man skjønner hvorfor trommis Harry James valgte å slutte i sitt andre band Magnum for å kunne fokusere på Thunder.
Gå heller ikke glipp av dokumentarfilmene som er visuelt bonusmateriale – her kan du f.eks følge bandet gjennom en hel konsertdag, fra opprigging og lydsjekk til selve konserten, mens du blir bedre kjent med de overraskende vittige herrene i bandet, og hva det faktisk innebærer å spille i et band som Thunder.
5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato: 23.03.2018