De engelske progmetallerne Threshold slapp nylig sin tiende studioskive «For The Journey», som er en soleklar kandidat til Årets Skive. Vi slo på tråden til bandets joviale vokalist Damian Wilson hjemme i London.
Tekst og portrettfoto: Geir Amundsen
Bandfoto: Tom Barnes
– Jeg har alltid syntes at Threshold har vært helt ok, uten at jeg har hatt noe behov for å anskaffe skivene. Men denne nye «For The Journey» satt som en kule med en gang, her snakker vi muligens Årets Skive for min del! (Etter Flying Colors!)
– Fantastisk! Utrolig kult å høre, tusen takk!
– Så hva har dere gjort annerledes denne gangen?
– Jeg vet ikke, men vi har nok vært mer fokusert denne gang enn ved forrige («March Of Progress» fra 2012) og bandet har virkelig klikket på plass. Selv om jeg har vært med i bandet i 7-8 år nå, utvikler vi oss stadig, og jeg tror fortsatt ikke at dette bandet har utnyttet sitt fulle potensiale og levert sitt aller beste album enda.
– «March Of Progress» fikk strålende kritikker. Nå har bare «For The Journey» vært ute i en ukes tid, men hvordan har responsen vært hittil?
– For å være helt ærlig, er jeg ikke så veldig opptatt av hva andre folk måtte mene om det, og jeg har ikke lett etter anmeldelser på nett. Da vi lagde denne skiva, så visste vi at dette var det beste vi har gjort, og jeg har ikke behov for å ha andre folk til å fortelle meg dette holder mål, eller at dette ikke holder mål. Jeg vet med meg selv at den er kanon, og det er bare snakk om at folk skjønner greia, eller ikke. Men det er selvsagt stas å få gode tilbakemeldinger, man vil jo ikke bruke masse tid og energi på å lage en skive som ingen er interessert i å høre på.
– Igjen er det gitarist Karl Groom og keyboardist Richard West som har skrevet alle låter (utenom en) og produsert skiva. Er de to helt diktatoriske kontrollfreaks som vil styre alt selv, eller er dere andre velkomne til å bidra?
– De to har en unik kjemi og jobber utrolig bra sammen. Og når ting funker så bra som det gjør, har ikke jeg noe behov for å trenge meg på med mine låter. Jeg ønsker hva som er best for bandet, og vil ikke gå i veien når jeg ser at de er i ferd med å skape et helhetlig verk. De holder meg ikke utenfor, men jeg trekker meg litt unna for å se hvor jeg kan passe inn og bidra på best mulig måte. Og jeg får jo muligheten til å sette mitt preg på musikken, jeg er tross alt vokalisten og synger låtene slik jeg vil, med min stemme.
– Men du har jo lagd masse låter selv?
– Ja, jeg ser på meg selv like mye som en låtskriver som en vokalist, men mine låter vil ikke nødvendigvis passe like godt inn i Threshold som Karl og Richards låter.
– Selv om jeg er veldig glad i samtlige låter på denne skiva, tror jeg likevel at min favoritt er den ene låta som gitarist Pete Morten har skrevet, «Siren Sky».
– Ja, jeg elsker også den. Den er nok ikke den beste låta på skiva, men den er kanskje også min favoritt likevel. Utrolig sterk låt, selv om jeg føler at vårt triumfess på denne skiva er (den 12 minutter lange) «The Box». Pussig nok, første gang jeg fikk høre «The Box» i en demoversjon, likte jeg ikke den i det hele tatt! Det var ikke før vi begynte å jobbe med den og jeg fikk satt tenna dypt i låta, at jeg innså hvor utrolig bra den var. Og så må jeg nevne «Turned To Dust» som en av de sterkeste låtene på skiva.
– Du nevnte «The Box» – hvor mange ganger har du blitt spurt om hva som er inni den jævla eska?
– I hvert eneste intervju jeg har gjort hittil! Og jeg vet jo nøyaktig hva som er i eska, men det kan jeg likevel ikke svare på.
– Ja, nå spurte jeg da ikke om hva som er i eska, men om hvor mange ganger du har blitt spurt om det!
– Haha, godt poeng! Så da blir du den første som ikke har spurt om det! Men hvis du virkelig vil vite hva som er i eska, så må du nesten ta et nærmere blikk på ditt eget liv, og stille deg selv noen spørsmål før du spør om hva som er i esken. Jeg kan si så mye at det er trøbbel! Masse trøbbel!
– Hvilke låter fra skiva gleder du deg mest til å fremføre live? Jeg har skjønt at dere starter Europaturneen i neste uke.
– Alle, egentlig! Det jeg gleder meg mest til er selve turneen, å være sammen med gutta og spille konsert hver kveld i noen uker. Vi starter i Romania i neste uke, ja!
– Har dere øvd inn alle låtene fra skiva?
– Ja, vi kan spille alle, men vi kommer nok ikke til å gjøre det, ikke samme kveld ihvertfall. Det har vi ikke plass til, vi har alt for mye materiale, så vi kommer nok til å bytte om på låtene fra kveld til kveld. Vi har mange låter fra de tidligere skivene som vi vet at fansen vil bli skuffet om vi ikke spiller.
– På denne turneen kommer dere ikke lenger nord enn Hamburg – har dere spilt i Skandinavia?
– Jeg er usikker på om vi har spilt i Norge, det må vi da ha gjort en eller annen gang!? Vi har spilt i Sverige da, på Sweden Rock Festival. Jeg var forresten i Norge ganske nylig.
– Jaha?
– Ja, jeg var der og jobbet med noen låter. Ellers må jeg nesten sjekke i Threshold-annalene om vi har spilt i Norge noengang – hvis ikke er det jammen på tide!
– Definitivt! Hvor store er lokalene som dere spiller på årets turne?
– Nå kjenner jeg ikke alle stedene, men de fleste har vel en maxkapasitet på ca 1200 – vi satser på at det kommer mellom 600 og 1000 på hver konsert, da er vi fornøyde.
– Hva legger du i skivetittelen «For The Journey»? Det er ikke en låt, og jeg har ikke registrert de ordene i noen av tekstene heller?
– Nei, det går vel mer på den reisen som vi har hatt med Threshold over de årene vi har holdt på. Både det de bygde opp sammen med Mac (eks-vokalist Andrew McDermott som døde av nyresvikt i 2011) og det vi har skapt etter at jeg ble med igjen, med «March Of Progress» og nå med «For The Journey». Og det er en reise som bare fortsetter. Personlig ville jeg heller at skiva skulle hete «The Box», men vi gjemmer den til senere – hvis vi noengang skal gi ut en samleboks, er jo den tittelen fullstendig brilliant!
– Du har vært ut og inn av bandet siden starten for over tyve år siden – dette er din tredje runde. Hva er greia?
– Jeg føler jeg har kommet mer inn i bandet, enn ut av det! Jeg ble nesten tvunget til å slutte etter førsteskiva «Wounded Land» grunnet en publishing-avtale jeg hadde i USA, som krevde eksklusivitet, og da hadde jeg ikke vært med i bandet så veldig lenge, et par år kanskje. De fikk inn en ny vokalist, Glynn Morgan, som de ga ut ei glimrende skive med. Men et par år senere forlot han bandet, og min situasjon hadde endret seg, så de inviterte meg tilbake igjen, og alt virket fryd og gammen. Problemet var at vi tjente veldig lite på å turnere med Threshold på den tida, og jeg hadde en kone og barn hjemme, som jeg rett og slett ikke klarte å forsørge. Ikke tjente vi penger, og jeg var stadig et annet sted i England mens familien var hjemme i London. Ikke ideelt. Vi hadde akkurat gitt ut «Extinct Instinct» som bandet selvsagt var ivrige på å promotere, men på hjemmefronten min var det utrolig tøft.
– Dette var på slutten av 90-tallet?
– Stemmer. Så fikk jeg tilbud om å opptre i sceneoppsetningen av «Les Miserables» i London, og det var et for godt tilbud til å avslå. Da kunne jeg leve som vokalist med bra lønn, opptre på kveldene i London og så dra hjem til familien, og tilbringe mye tid med de. Det virket perfekt – men så ble «Les Miserables» satt opp som et stykke som skulle turnere over hele Storbritannia, noe jeg var forpliktet til å delta på. Og det tålte ikke ekteskapet, så det var slutten på mitt familieliv. Og siden har jeg egentlig bare gjort så mye konserter og turnering jeg bare kan, nå som jeg faktisk har muligheten!
– Sluttet du i Threshold for å synge i «Les Miserables»?
– Ikke direkte. Men det kom i konflikt tidsmessig – de hadde booket studiotid i en periode jeg var veldig opptatt, så de valgte å få inn en ny vokalist – Mac. Opprinnelig hadde jeg tenkt å gjøre begge ting, men det lot seg ikke gjøre. I ettertid var det kanskje like greit! Og Mac gjorde en strålende jobb med Threshold – jeg følte aldri at han tok min plass i Threshold, jeg føler heller at jeg har tatt plassen i hans band nå! Jeg ser på Mac som en av bandkompisene, ikke som en rival – til tross for at jeg aldri faktisk møtte ham! Jeg hadde en del email-kontakt med ham, for da jeg igjen overtok mikrofonen i Threshold i 2007, trodde jeg bare at jeg skulle vikariere litt mens Mac fikk ordnet opp i sine personlige problemer og helse. Jeg ville bare gjøre ham og bandet en tjeneste med å hjelpe de å holde det gående mens Mac var i…skal vi si ‘velferdspermisjon’.
– Så du er ikke en av de sangerne som hater å gjøre låter innspilt av andre vokalister fra bandets historie?
– På ingen måte, jeg elsker skivene Threshold gjorde med Mac. Hvis jeg skulle ha noe problem med en av låtene, ville jeg hatt full frihet til å gjøre om på låta, men det har jeg aldri hatt behov for.
– Jeg tror det var Ian Gillan som uttalte at for ham å høre på «Burn» og «Stormbringer» var som å se på en pornofilm med sin egen kone i hovedrollen…
– Hahahaha! Nei, jeg har ikke det problemet! Og ikke er jeg gift heller! Jeg skjønner analogien, av og til når man blir med i et band for andre gang, er det som å finne sammen med en gammel eks-kjæreste.
– Threshold har hatt mange besetningsbytter, men dere har vært stabile siden du ble med igjen i 2007.
– Ja, vi har en veldig god personkjemi i bandet, vi er alle gode venner, og ikke minst tror jeg at man blir bedre på å samarbeide når man har blitt litt mer eldre og erfaren. Man lærer seg å sette bandets felles mål fremfor egen prestisje, man støtter hverandre og klarer lettere å løse uenigheter.
– Det er jaggu ikke ofte man ser en mørkhudet herremann i et progmetalband, men fytte helvete for en trommis dere har i Johanne James!
– Ja, han er en nydelig mann, alltid veldig avslappet og vennlig. Og han er limet som holder hele bandet sammen på scenen.
– Det å se ham spille, er grunn nok i seg selv til å dra på Threshold-konsert. Og han har blitt kåret til beste trommis gang på gang av et britisk musikkmagasin?
– Av Classic Rock Society, fire ganger! Og han er en glimrende frontmann også, han har et eget band, Kyrbgrinder, som han synger i. Det må nesten være kjedelig for ham å bare sitte bak slagverket når han kan synge knallbra, og han er mye flinkere til å underholde publikum enn det jeg er, helt klart! Og det samme kan jeg si om vår gitarist Pete, han er også vokalist og frontmann i sitt eget band, My Soliloquy. Jeg har mye å lære av begge de to, men de støtter veldig godt om meg når vi står på scenen sammen
– Men du har også syslet med mye på egenhånd, deriblant fire soloskiver, om jeg ikke tar helt feil? Der er det bare dine egne sanger, ikke sant?
– Ja, stemmer det. Helt siden jeg var guttunge, har jeg skrevet låter, og jeg ønsker vel først å fremst å formidle følelser – ikke å synge dem så teknisk korrekt som mulig. Det er derfor jeg har blitt musiker.
– Har du noen planer om noe mer der?
– Ja, jeg har et arsenal med ferdigskrevede låter som jeg bare må finne tid til å spille inn. Det kommende året skjer det ganske mye, med nye skiver og turneer med ihvertfall tre forskjellige band, deriblant det nederlandske Iron Maiden-tributebandet Maiden United.
– Du synger jo også i Headspace, som såvidt jeg vet ikke har gjort noe som helst siden jeg intervjuet deg backstage på The Borderline i London i september 2012. Skjer det noe mer der?
– Vi har ikke spilt noen konserter siden da, men vi er nesten ferdige med å spille inn neste skive, den er på miksestadiet nå.
– Ah, glimrende, debuten var en av mine absolutte favoritter fra 2012! Når kan vi forvente å få høre denne?
– Usikker, det er ute av mine hender nå, men jeg regner med at den kommer i første kvartal av 2015.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2014