Decca
Materialet er hentet fra bandets tre første skiver; “Thin Lizzy” (1971), “Shades Of A Blue Orphanage” (1972) og “Vagabonds Of The Western World” (1973), og er dermed fra perioden da bandet besto av Phil Lynott, Brian Downey og Eric Bell. Ikke noen doble Les Pauls å oppdrive her, altså, akustisk eller ei. Det eneste som er nytt på denne utgivelsen er Eric Bells gitarer.
Så spørs det da, hvor interessant slike skjulte skatter kan være. Det kan være enkelt nok å forvente seg øvingsrom-kvalitet med både bakgrunnsstøy og dårlig lyd, men dette er lydmessig reinspikka nytelse for en som har vokst opp med Phil Lynotts transparente røst og lyriske tekster. Å høre ham så nakent og nært som denne utgivelsen er tidvis ikke til å bære, for den formidlingsevnen han hadde er det fremdeles ikke mange som har gjort ham etter. Åpningssporet “Mama Nature Said” består kun av Lynotts vokal og en kassegitar, samt det som må være Eric Bells andrestemme. Lynotts stemme er rå og upolert, men akk så til stede. Vel har aldri de tre første skivene fått mest spilletid her i huset, men de har hatt sine runder, så å få høre stemmen hans i nye innspillinger treffer rett hjem, akkurat som forventet. “A Song For While I’m Away” har uten tvil vært en av favorittene fra denne perioden, og denne versjonen treffer faktisk bedre enn originalen vi kjenner fra “Vagabonds”-skiva. For pokker så nærværende den mannen kunne synge. Strykearrangementet er nydelig framme i lydbildet, det samme gjelder oboen. Joda, det er de samme arrangementene som på originalinnspillingen, men miksen er mer gjennomført en på originalen. Hans ode til hans elskede “Dublin” treffer også akkurat der den skal, og kjærligheten hans til byen skinner igjennom. Utgivelsens mest kjente spor er nok “Whiskey In The Jar”. Der lydbildet fra originalutgivelsen oppleves som ullent og innestengt, er det en særdeles ryddig utgave som serveres på 2025-utgivelsen. Downeys trommer låter som om de ble gjort i 2024, og Bells nyinnspilte gitarspor utfyller de gamle opptakene på mesterlig vis. Nei, nå må Decca se til å få re-mikset de tre første skivene, her kan det dukke opp mere gull. Under “Here I Go Again” er det som å sitte med en nytappet Guinness på en mørk pub i Dublin. Enn å kunne ha fått oppleve Lynott i en sånn setting. Bass, kassegitar og vokal er alt du behøver iblant. “Two, three, four” teller Phil opp, og “Shades Of A Blue Orphanage” klinger nakent ut fra høyttalerne, og jeg oppdager hvor fin den låta faktisk er. Og jeg likte den i originaltapning også. Nært og nakent kler salige Lynott særdeles godt.
Spørsmålet om skjulte skatter er herved besvart, ihvertfall for en Lizzy-fan av mitt kaliber. Forventningene var nok ikke av de høyeste, men gleden ble desto større når opplevelsen ble så positiv som den faktisk ble. Ikke noe fiksfakseri; gitar, bass og trommer, Lynotts unike stemme og tekstforfatting, ispedd noen strykere og blåsere her og der gjorde absolutt nytta, og når lyden er overraskende god, er det bare å slukke lyset, lukke øynene og la seg henrive.
5/6 Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 24. januar 2025