Drabant
Drukningsdød. Hva kan vel være verre enn dette, at lungene sprenges mens de fylles med vann, dødelig desperasjon når man innser at dette er slutten, det er slik det skal ende – ingen vei tilbake! Bildet er særdeles godt, også i overført betydning. For The Dogs er dette så absolutt ikke slutten. Albumet viser dyvåte, hevnlystne herrer med øks og det er akkurat slik det føles å høre gjennom Oslo-bandets ferskeste plateslipp: man har blitt holdt under vann til tårene renner og lungene rasper, deretter klaska hardt og presist i bakhodet med en øks. Og hele opplevelsen var en fryd. En vond fryd, men like fullt en fryd.
Fjorårets ”Swamp Gospel Promises” var undertegnedes platehøydepunkt i 2016, og spenningen for ”Death By Drowning” tilsvarte begeistringen for forgjengeren. Da er det også en sann glede å kunne konstatere at årets plate er nok et blinkskudd – ikke minst fordi det også beviser at The Dogs ikke har tenkt seg noen steder, de er her for å bli. Hvem hadde trodd at prosjektet feil-mann-på-feil-instrument skulle utvikle seg til det bandet The Dogs er i dag? Nå begynner det å bli på tide å fabulere – hvor kan dette ende? Hvor fantastisk langt kan ikke dette gå! Skal The Dogs stå med blinkende bokstaver i norsk musikkhistorie? Svarer du nei på dette tar du feil, og sånn er det med den saken.
Dette er bandets første plate med Drabant, dermed er det klappet og klart for eksponering også utenfor Norges grenser. Så passende at plata da åpner med en møkkete kjærlighetserklæring til Oslo, platas første singel ved samme navn. Sitat: «Smell of piss and powertools», – det er Oslo vi snakker om her, ja. Like upolert og usnobbete som Schweigaardsgate. Man fraktes med med skrik og latter inn i det skabbete universet fra forrige plate, og det er bare å la seg rive med det jordraset som følger. «All Of Us Kids Were Accidents», singel nr. 2, intens sorg gjennom sinne for sånne som oss som har raseri som første reaksjon. Så videre til «Why Is The Flesh So Strong»: her lønner det seg og være forberedt på å få alle plastre revet av så hudfillene flyr, og – som om ikke det var nok – du skal være helt alene mens du blør! En unik låt fra The Dogs – Schaus rå og gråtkvalte stemme akkompagneres faktisk av strykere mot slutten, en finurlig, liten genistrek. Fra begynnelse til slutt er dette et album med mange høydepunkter og ingen dødtid, musikalsk stødig som oppskrapet og arrete grunnfjell. Blant de sterkeste låtene foruten de tre første, kan nevnes «Please Say Something», «Where The Circle Joins» og «Stay Under Water». Den siste låta, «The Rain Held A Thousand Needles», er en vakker avslutning som gradvis får deg ut av den ruggende fosterstillingen du befinner deg i på gulvet.
Deliriumståken fra forrige album har lettet. Voldsfantasiene er borte. «Death By Drowning» er utilslørt sorg, raseri og selvdestruktivitet. Det er smertehyl, dumdristighet og voksekramper som billedlig talt roper etter en morfinsprøyte. Det er kvalmt og ekte, det er vondt og mer gjenkjennbart enn undertegnede helst vil huske. Det er fantastisk. Kort sagt: har du mage til å huske det som har svidd mest i livet, bør du skaffe deg «Death By Drowning» – du kommer ikke til å angre. Pete Townshend reflekterte en gang over musikken han skrev med The Who i sammenligning med sine soloprosjekter: «If I write songs today, they are written by a very mature, stable, serene, contented and balanced man – what a yawn!» Om tilfredshet, modenhet og balanse er synonymt med «kjedelig» må The Dogs være Norges mest umodne, ubalanserte band. De er i hvert fall ikke kjedelige, snarere kan de regnes som norsk musikks ypperste formidlere av rå, ufortynnet angst. Anbefales!
5,5/6 Ida Maria Zaborowski
Utgivelsesdato: 02.01.2017
Les også intervjuet vi gjorde med Kristopher Schau i sommer!