Three Dogs Music
Det har gått sånn omtrent et hundeår siden bikkjene i The Winery Dogs vartet opp med ny musikk, men nå er de endelig tilbake med den så treffende titulerte «III». Det er jo alltid spennende å se om band med såpass aktive musikere i det hele tatt finner tid til å lage ny musikk, og til og med spille den inn, all den tid medlemmene heter Richie Kotzen, Billy Sheehan, og ikke minst allestedsværende Mike Portnoy. Mannen kan ikke ha sovet eller spist siden 2015. Roet han i det hele tatt ned under pandemien?
Bandet gjorde det ganske så bra med debuten «The Winery Dogs» (2013) som var en ganske straight rockeskive. Oppfølgeren «Hot Streak» (2015) låt hakket mer eksperimentell, og manglet kanskje litt mer på låtskriversida enn forløperen. Hva så med TWD anno 2023? Joda, de låter fremdeles temmelig likt seg selv, og du behøver ikke høre mange sekundene før alle tre medlemmer er behørig identifisert. Kotzen kunne lagt fra seg gitaren, og holdt seg til kun vokal, og likevel være superstjerne, for Gud bedre som den mannen synger! Stemmen hans er om mulig blitt enda mer karakteristisk de siste årene, den trange effekten han har er fremtredende, og gir en klangfarge ingen andre er i nærheten av. Og for ordens skyld; han spiller så bra gitar at han kunne latt være å synge, og likevel være superstjerne. Skikkelig ufint å beherske begge deler så bra som den godeste Kotzen! Sheehan har sin umiskjennelige stil, og ikke minst sound. Portnoy har funnet tilbake til sitt gamle jeg, og er mer ‘all over the place’ enn han var spesielt på debutskiva. På godt og vondt. Låtmaterialet til TWD har alltid vært et sterkt kort, så også på «III». Det sparker godt fra allerede fra start, med «Xanadu», og nei, det er ikke en Rush-cover. Ikke Olivia Newton-John heller, for den del. «Breakthrough» har noen gitardetaljer som er fryktelig iørefallende, og for min del er det Kotzen som drar mye av lasset på bandets tredje utgivelse. Han skinner på gitaren her, det er kreativt, melodisk og fryktelig, fryktelig fint. «Rise» har et riff som dufter av Led Zeppelin, noe man selvfølgelig ikke kimser av. På «Gaslight» får vi nesten et gjenhør med introen på Mr.Bigs «Colorado Bulldog», før et riff á la David Lee Roths «Elephant Gun» tar over. Vi nikker ihvertfall gjenkjennende til bassen, gjør vi ikke? Åjoda, det gjør vi! Vi får en pustepause under den bluesy «Lorelei» før ballet avsluttes med et glass rødt i «The Red Wine», og nok et grisestilig riff. Åh, som vi elsker et godt riff!
Skal man trekke for noe, må det nok være troikaens tendenser til overspilling. Det kan faktisk bli for mye noen ganger, man må aldri glemme uttrykket ‘å spille for låta’, noe spesielt Portnoy og Sheehan vitner å glemme fra tid til annen gjennom hele skiva. Men når låtmaterialet er så bra som det er, musikerne briljerer der det er rom for det, og Richie Kotzen er i storslag, er det mye man kan tilgi. Jeg tror nok denne skiva kommer til å få bra med spilletid i 2023, og det blir spennende å se om den ender opp i øverste del av topp-listene når vi oppsummerer 2023.
5/6 | Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 03. februar 2023