– Sist gang vi snakket, tidlig i 2021, hadde du nettopp gitt ut en skive sammen med Iron Maiden-gitarist Adrian Smith. (Les den praten her!) Har dere to planer om å gjøre noe mer sammen?
– Ja, siden den skiva kom ut har vi faktisk skrevet noen låter sammen. Det virker som om hver gang han og jeg møtes, så skjer det noe kreativt. Så det er bare snakk om å komme til det punktet hvor vi har ti eller elleve låter som vi føler er verdige. Det er i hvert fall et par allerede som vil gjøre seg bra på et album nummer to. Men vi tar den tiden vi trenger, ikke noe stress.
– Introduserte den skiva og den turneen deg for et nytt publikum som kanskje ikke kjente til deg fra før? Jeg ser for meg at 90 % av konsertpublikummet var karer i Iron Maiden-trøyer…
– Jeg vet ærlig talt ikke! Man skulle kanskje tro det, men faktum er at da vi kom oss ut og spilte konserter, så var det som oftest i de samme konsertlokalene som jeg allerede hadde solgt ut med The Winery Dogs. Det skadet meg i hvert fall ikke, men for meg handlet det mer om det nye og unike med å spille sammen med en annen gitarist, for det har jeg nesten aldri gjort før. I hele min karriere har jeg alltid vært bandets eneste gitarist, og ofte også den eneste vokalisten, så det var en unik situasjon for meg å være i et band hvor man delte både på gitarspillingen og på vokalen.
– Spiller du gitar på en annen måte med Adrian enn med The Winery Dogs?
– Jeg spiller ikke på en annen måte, men jeg responderer på en annen måte. Av og til trenger jeg ikke spille i det hele tatt, når jeg synger og Adrian dekker rytmen. Det frigjør meg, og det liker jeg. Jeg får andre valg til når jeg skal spille, men jeg spiller ikke annerledes når jeg først gjør det. Man må gjøre rom for hverandre. Da jeg spilte jazzrock med Stanley Clarke, lærte jeg at man alltid skal støtte solisten. Så når Adrian spiller solo, tar jeg meg av rytmegitaren og backer opp ham, og vice versa.
– Og med The Winery Dogs utgjør vel Billy Sheehans basspill nok til å kompensere for en manglende rytmegitar.
– Ja absolutt. Med The Winery Dogs fungerer det på en annen måte enn med Adrian.
– Med tre så travle musikere som dere, hvordan fungerer logistikken når alle er travle på hver sin kant med solokarrierer og Mr. Big og Sons Of Apollo og Neal Morse Band og Transatlantic og Flying Colors? Når rekker dere å spille inn skiver, og hvordan er prosessen? (Dette intervjuet ble gjort to uker før Mike Portnoys retur til Dream Theater ble annonsert. Journ. anm.)
– Vi klarte å finne noen uker i sommeren 2021 da vi alle tre var ledige, og Billy og Mike fløy over til California to ganger for å jobbe i huset mitt. Da jobbet vi med ideer. Vi jobber på motsatt måte av det jeg gjør når jeg er alene. Jeg skriver hele låten fra start til slutt, og så spiller jeg den inn. Med Billy og Mike jobber vi sammen med riff og arrangementer og trommespor og setter alt sammen, og jeg ruger på dette i et halvårs tid for å komme opp med melodier og tekster – jeg gjør ideene til sanger. Slik er prosessen, og den er litt tidkrevende. På papiret er det fort gjort å lage og spille inn musikken, men å gjøre de instrumentale komposisjonene til faktiske sanger tar tid.
– Så alt av tekster og melodier er ditt ansvar?
– Ja. Siden jeg er vokalisten, må jeg lage melodier som jeg klarer å synge, og skrive tekster som jeg kan relatere meg til.
– Jeg spør siden jeg vet at Mike ofte kom opp med vokalmelodier og tekster i Dream Theater.
– Ja, han gjorde det, og på den første Winery Dogs-skiva er det en låt som han skrev teksten til. («You Saved Me») Jeg sang den, men jeg tror det hadde blitt bedre om han sang den, for han har en glimrende stemme. Jeg har alltid fortalt ham at stemmen hans minner meg om en av mine favorittartister, Elvis Costello. De har en klang i stemmen som er veldig lik. Jeg ser gjerne at både Mike og Billy tar vokalen på en låt hver på kommende skiver, det hadde vært interessant.
– Har det noen gang skjedd at du har plukket opp bassen eller satt deg bak slagverket for å vise dem hvordan du vil at en låt skal være?
– Kanskje en gang eller to. Jeg husker da vi lagde «Hot Streak», og Billy spilte denne løpende basslinja. Han spilte den om og om igjen, og jeg sto på utsiden av rommet og hørte den da en idé falt inn i hodet mitt. Så jeg løp inn og ropte ‘Hei! Fortsett å spill det der!’ og la på riffet, og Mike slang seg med på trommer mens jeg spontant begynte å synge: ‘How many people want more? How many wanna be king?’ Og alle syntes det låt kult, og vi fortsatte å skrive låten sammen. Så ja, inspirasjonen kom plutselig komme fra de rareste steder.
– Tidligere har jeg hatt inntrykk av at The Winery Dogs bare var et sideprosjekt for dere alle tre, men med unntak av Billys sommerturné med Mr. Big, virker det som om Winery Dogs hovedgreia for dere i år. Og Mike spiller ikke lenger med verken Transatlantic eller Sons Of Apollo.
– Ja, vi bestemte oss for at i 2023 skulle vi alle tre prioritere The Winery Dogs, og innen året er omme har vi spilt i hvert fall 90 konserter. Imponerende at vi klarte å gjennomføre, for det er utrolig slitsomt å bo på en buss og turnere. Men vi var stolte av den nye skiva og ville komme oss ut og promotere den skikkelig.
– Det gikk over syv år mellom «Hot Streak» og «III» – det vil ikke ta syv år til neste skive?
– Jeg håper virkelig ikke det! Planen er å fullføre denne turneen, som slutter i Japan i desember, og så blir vi nok inaktive en stund, får tilbragt litt tid hjemme, og kjenner jeg meg selv rett, så skriver jeg nok låter i den perioden. Og så, når vi føler at trangen kommer over oss og vi har noen låtideer som er verdt å utforske, så kan vi komme sammen igjen.
– Så du fokuserer på solokarrieren i 2024?
– Det kommer an på hva jeg skriver. Jeg er booket inn på Monsters Of Rock Cruise med solobandet mitt i mars, og det dukker nok opp mer i løpet av året. Jeg vet ikke om jeg kommer til å gjøre noen full turné, men kanskje gir jeg ut noen singler – er det ikke det som er greia for tiden?
– Det hadde vært lett å anta at med et band med tre alfahanner som er vant til å få det som de vil, så ville dette bandet kollapse ganske fort. Men dere tre ser ut til å samarbeide glatt og ha det gøy sammen.
– Ja, vi har det.
– Selv om det ikke er en definert leder i bandet.
– Vi tar ledelsen på ulike områder. På enkelte områder regner Billy og Mike med at jeg skal ta en avgjørelse, og på andre områder regner vi med at Mike eller Billy tar ansvar. Uten å engang ha diskutert det, har vi automatisk delegert enkelte ansvarsområder til det vi tenker at hver av oss er god til. Det funker for oss, så på en måte har vi både tre sjefer og ingen sjefer i bandet.
– Kanskje lettere at alle kommer overens når det bare er tre stykker i bandet?
– Ja, utvilsomt.
– Litt verre om du hadde slengt en frontmann a la Axl Rose eller Sebastian Bach inn i miksen!
– Haha! Ja, det hadde vært gøy. La oss se om noen av dem er ledige!
– Så ingen av dere er kontrollfreaks?
– På enkelte områder! Mike er for eksempel veldig effektiv og har klare meninger når det gjelder designet på t-skjortene og annen merchandise. Han koser seg med det. Jeg ville derimot blitt superstressa om jeg hadde fått ansvaret for hva som skal stå på ei jævla t-skjorte. Jeg koser meg med låtskriving og tekster, og de lar meg skjøtte det i fred. Billy er flink med media, veldig god til å få sagt ting på riktig måte. Og Mike elsker å sette opp setlistene vår, det legger nesten ikke jeg og Billy oss borti.
– Jeg registrerer at på denne turneen spiller dere mange flere låter fra debuten enn fra den nye skiva.
– Hva? Nei, det kan da ikke stemme.
– Joda, syv fra debuten, og bare fire fra den nye.
– Jøss. Seriøst? Tidligere på turneen hadde vi også «Breakthrough» og «Mad World» på lista, men det ble litt mye for stemmen min å synge så mange låter, så vi måtte kutte litt. Men det der er det Mike som styrer. Alle har sitt ansvarsområde. Jeg tror det hadde blitt komplisert hvis det var et fjerde bandmedlem.
– Sikkert derfor band som Rush og ZZ Top og Muse klarer å holde samme besetning i tiår etter tiår. Ikke mange kvintetter unngår utskiftninger i løpet av 30-40 år.
– Ja, det er sant. Og som en trio har vi alltid et flertall for noe om én er uenig i noe som to andre vil.
– Og i de fleste bands tilfelle kommer fansen oftest på konsert for å se den karismatiske frontmannen eller den gnistrende gitarhelten. I dette bandet har alle tre sine egne tilhengerskarer i publikum.
– Ja! Det var så gøy første gang vi spilte konsert, da registrerte jeg at publikums hoder hele tiden snudde seg, som om de så på en tennismatch. De så fra Billy til meg til Mike tilbake til meg, tilbake til Billy og så videre. Det er ikke fullt så ekstremt lenger, for nå er basen vår mer etablert, fansen tar det inn over seg som en helhet.
– Når du skriver låter, vet du da med en gang om dette blir en sololåt, eller om dette passer bedre som en Winery Dogs-låt, eller denne bør du jobbe med Adrian med?
– Det har endret seg litt opp gjennom årene. På første skiva, da bandet egentlig ikke eksisterte og vi startet fra grunnen av, kom jeg med låter som ville ha havnet på en soloskive hvis jeg skulle ha lagd en. Og de var ferdigstilte i varierende grad. For eksempel, «Regret» var mer eller mindre ferdig, «Damaged» var ferdig, refrenget til «Elevate» var skrevet, versene til «I’m No Angel» var skrevet. Men selv om jeg kom med dette, så kunne Mike eller Billy foreslå endringer her og der, så vi jobbet videre med låtene sammen. Etter at vi hadde lagd den skiva var jeg blitt kjent nok med dem til at jeg skjønte hvordan det var å spille sammen med de to som en rytmeseksjon, så da vi skulle lage «Hot Streak» kom jeg ikke med noe som helst, med unntak av «Fire», som var bortimot ferdigskrevet. Planen var at vi skulle gjøre alt sammen. Alle riff skulle komme fra Billy eller meg, alle takter fra Mike, alle arrangementer skulle vi jobbe sammen med, før jeg til slutt skrev tekstene. Og slik gjorde vi det med tredjeskiva også. Så dermed trengte jeg aldri å lure på om dette skulle bli en sololåt eller en Winery-låt. Skriver jeg låten alene, så er det en sololåt. En låt som er lagd i et rom med Mike og Billy, blir en Winery Dogs-låt. En låt jeg har lagd sammen med Adrian, blir en Smith/Kotzen-låt.
– Mange tenker kanskje primært på deg som den tidligere gitaristen i Mr. Big eller Poison, men har du noensinne blitt kontaktet av andre etablerte band som trengte en gitarist?
– Det var en kort periode hvor jeg innbilte meg at jeg skulle bli med i Nine Inch Nails, hvis du kan forestille deg det. Jeg møtte dem og spilte litt med dem, og jeg husker at Trent Reznor sa at ‘Jøss, du er uten tvil den beste gitaristen vi har prøvd. Jeg skal få manageren min til å kontakte deg over helgen.’ Men helgen kom og gikk, og neste helg kom og gikk, og så traff jeg tilfeldigvis på bassisten deres på et populært utested i Los Angeles. Og jeg spurte: ‘Hva skjedde? Jeg trodde vi skulle spille sammen!’. Og han sa at: ‘Vel, Trent tenkte seg om, og fant ut at han ville ikke åpne Rolling Stone Magazine og se overskriften «Tidligere Poison-gitarist blir med i Nine Inch Nails»’, så du kan si at min fortid tok rotta på min fremtid. Men like etter det fikk jeg tilbud om å åpne for The Rolling Stones med solobandet mitt i Japan, så på en merkelig måte ordnet alt seg, jeg vil heller ha det oppdraget på CVen min.
– Jeg sliter med å se for meg Richie Kotzen i Nine Inch Nails, altså.
– Ja, det er du ikke alene om! Og så var det en periode i 1995 da jeg skulle bli Ozzy Osbournes nye gitarist.
– Jasså? Detaljer, takk!
– På det tidspunktet hadde jeg akkurat mistet platekontrakten min med Geffen, og min manager ringte meg og fortalte at Ozzys folk hadde tatt kontakt og ønsket å møte meg. De hadde forsøkt å jobbe med Steve Vai, men det fungerte visst ikke som forventet. Så jeg fløy fra L.A. til New York for å møte dem – jeg husker jeg var skikkelig sjuk den dagen, en form for matforgiftning tror jeg, så jeg ble faktisk kjørt til avgangsgaten i rullestol. Pussig, for jeg går jo aldri til legen, jeg bare biter tenna sammen og blir frisk av meg selv. Men flyturen over tar jo rundt fem-seks timer, så jeg var helt fin innen vi landet, og jeg ble hentet og kjørt til Ozzys hotell. Jeg møtte Ozzy selv på hotellrommet hans, vi hang sammen noen timer og satt faktisk og så på «Dum & Dummere» sammen. Meg & Ozzy, dum & dummere, haha. Og så møtte jeg Sharon nede i hotellrestauranten, hvor hun la frem planen, lønnsforslag, avtaler og betingelser – jeg kunne blant annet få lov til å selge mine egne t-skjorter i merch-disken deres. Og jeg hadde en øving med Ozzy i New York, med Geezer Butler på bass og Deen Castronovo på trommer, og jeg var i fyr og flamme – tenk at jeg skal bli Ozzys nye gitarist!
– Så langt alt vel. Hva veltet planene?
– Jeg dro hjem til L.A. og begynte å skrive låter til Ozzys kommende skive, og sendte over riff og utkast og ideer. Min manager hadde gjort avtalen med Sharon og alt lot til å være i boks. Men så gjorde jeg tabben å fortelle en bekjent at jeg skulle bli Ozzys nye gitarist, og dette var før det var blitt offentliggjort. Internet var jo ikke så stort da som det er nå, men det fantes slike AOL chatterom – husker du de? Og min bekjente fortalte i et chatroom at en ex-Poison-gitarist skal begynne å spille med Ozzy. Og dette spredte seg som en skogbrann, og folk var rasende og skrev at ‘Hva faen er dette for noe tull, man kan ikke ha en fyr fra Poison i Ozzys band!’. Folk visste nesten ikke hvem jeg var, det var bare det faktum at det var noen som hadde spilt i Poison som opprørte dem. Og jeg ble selvsagt fly forbanna og tok kontakt med han jeg hadde fortalt det til, i all fortrolighet, som en kompis. Og han svek min tillit med å legge det ut på nett.
– Og det syntes ikke Sharon heller var så gøy?
– Det må man anta – etter det hørte vi ikke en lyd ifra Camp Ozzy. Det ene øyeblikket var alt greit, avtalen var i boks, jeg sendte dem låtideer og riff, og så ble det totalt stille. Jeg går ut ifra at det var lekkasjen som var årsaken, men jeg vet ikke sikkert, for vi fikk ikke svar på en eneste mail eller brev eller telefon til dem. De endte vel opp med å få Zakk Wylde tilbake som skrev skiva sammen med Ozzy, og så fikk de en totalt ukjent fyr til å gjøre turneen.
– Joe Holmes, var det ikke?
– Jo, stemmer. Jeg ante ikke hvem han var da, men han viste seg jo å være en fantastisk gitarist. Så ja, Nine Inch Nails og Ozzy er de to store som nesten ingen vet om, for jeg snakker så å si aldri om dette.
– Pussig, for jeg hadde notert på spørsmålsarket mitt: ‘Du har aldri hørt fra folk som Cooper, Roth, Ozzy eller Coverdale da?’. Og så hadde du faktisk det.
– Der traff du muligens med to, for jeg fikk høre at noen fra Camp Whitesnake hadde tatt kontakt en gang. Jeg vet ikke hvor reelt det var, men jeg fikk høre at jeg sto på lista deres den gangen Doug Aldrich fikk jobben. Men jeg har vært så fokusert på min egen karriere at jeg tror de fleste antar at jeg er ikke interessert i å bli med i et allerede etablert band, og bruke tiden på å kopiere gitarspillet til noen andre og spille låter som andre har skrevet. Men det er ikke nødvendigvis riktig, det er enkelte band der ute som jeg alltid har sett opp til, og som jeg ville synes var veldig interessant å bli en del av. Men jeg har ikke hørt noe på en lang stund nå. Ozzy-greia var i 1995, da var jeg 25 år gammel. Og det med Nine Inch Nails må ha vært rundt 2005-06, for det var da jeg turnerte med Stones.
– Jeg snakket med din tidligere nabo Steve Lukather for et par år siden, og vi kom inn på Black Country Communion, som da vurderte å få ny gitarist siden Joe Bonamassa trekker større publikum som soloartist enn som del av et band. Og Luke mente at den perfekte erstatteren der ville ha vært deg. (Les det her!) Men du hørte ikke noe fra dem?
– Sa Steve det?! Åh, kult! Han er en helt nydelig fyr. Nei, jeg hørte ikke noe fra Black Country Communion, de innså vel at det var en håpløs oppgave å erstatte Bonamassa. Men Steve Lukather og jeg har et vennskap som går mange tiår tilbake, han var en av de første ekte vennene jeg fikk etter at jeg flyttet til Los Angeles i 1990.
– For du er egentlig fra østkysten?
– Ja, fra Pennsylvania, men i 1990 var Los Angeles stedet å være hvis du skulle komme noen vei som musiker. Jeg kommer aldri til å glemme at jeg møtte ham en kveld på et utested, og han inviterte meg hjem til seg neste dag. Jeg dro til huset hans, og vi satt på terrassen utenfor kjøkkenet hans, og han var på telefonen og snakket med noen. Og jeg overhørte ham si: ‘Ok, Ed, fint, greit Edward, da snakkes vi.’ Og plutselig innså jeg at: ‘Wow, han snakker med Eddie Van Halen! Helt vilt, nå henger jeg offisielt med disse karene som jeg har sett opp til mesteparten av mitt liv!’ Det var utrolig kult. Et par år tidligere var jeg en tenåring som satt og så på Steve Lukathers instruksjonsvideo og prøvde å lære meg soloen på «Rosanna», og nå satt jeg hjemme hos ham mens han behandler meg respektfullt som en likemann og snakker med Eddie Van Halen. Det føltes helt surrealistisk for meg, uvirkelig.
– Og du og Lukather endte opp med å bli naboer?
– Ja, ikke huset ved siden av, men i samme nabolag, ja. Det var en periode hvor jeg, produsent Richie Zito, Stevie Salas, Phil Soussan, Steve Lukather, Jerry Cantrell, Steve Perry, Rick Allen og et par andre store navn alle bodde i samme nabolag i Hollywood Hills, innen gåavstand for hverandre. Steves hus lå litt kronglete til, men jeg pleide å rusle bort til Jerry Cantrell for å spille kort. Det var vilt at alle bodde på samme lille område. Nå har alle flyttet derifra, jeg tror det er kun Richie Zito og Steve Lukather som fortsatt bor der.
– Det må ha vært noen gøyale hagegrillfester på den tida.
– Haha, ja, det kan jeg love at det var!
Tekst: Geir Amundsen
Livefotos og portrett Richie: Anne-Marie Forker
Bandpic: Travis Shinn
Foto Smith/Kotzen: John McMurtrie
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2023
