Torsdag 25. februar 2016
Den lille klubben Sticky Fingers i Göteborg har bare plass til et publikum rundt 400, og det kan virke som om de fleste av disse var musikere som var kommet for å måpe på virtuositeten som herrene Billy Sheehan, Mike Portnoy og Richie Kotzen besitter. For få band på denne planeten kan skilte med så teknisk dyktige instrumentalister på absolutt alle felt – og Kotzen er også en helt fantastisk sanger som kan minne kraftig om Chris Cornell, med en dose David Coverdale og Glenn Hughes slengt inn for smakens skyld. (Lokalet var fullstendig stappa, og siden det ikke var noen fotopit, ble kveldens bilder tatt fra langt bak i salen.) Bandet er vant til å spille for et atskillig større publikum, men som Mike Portnoy sa; ‘This crowd is like Ronnie James Dio – small, but powerful!‘.
Bandet åpnet konserten med de to åpningssporene fra fjorårets «Hot Streak» – den refrengsterke «Oblivion» hvor de også får shreddet fra seg, og den rake motsetningen, den simplistiske «Captain Love». Det som følger er et godt balansert sett med femten låter hentet fra de to studioskivene bandet har gitt ut – og for noen låter de har på lager! Det er klassisk tung rock med hint av både prog, blues og funk, men musikerne er så fordømt dyktige at det er jo en fryd bare å se de spille – at de har to dusin knallåter på lager er nærmest bare en bonus!
Alle tre fikk også sjansen til å vise seg frem på egen hånd. Kotzen gjorde en akustisk versjon av «Fire» alene på scenen, mens Mike Portnoy hadde en barmhjertig kort trommesolo – bandet har skjønt at de trenger ikke tvangsfore sitt publikum med intrumentalbriefing. Og Billy Sheehans bassolo ga hele salen kollektiv hakeslepp – det den mannen gjør på fire strenger, er strengt tatt ikke fysisk mulig.
Men det som gjør The Winery Dogs til et glimrende band, og ikke bare tre glimrende musikere, er den åpenbare kjemien mellom dem, de er helt telepatisk samspilte, samtidig som det er helt tydelig at de storkoser seg på scenen sammen. Og når man står og ser og hører gnistrende musikere som fryder seg med å fremføre halvannen time med låter fra noen av de siste par års beste skiver, kan da kvelden bli noe annet enn fantastisk? Selvsagt kan det ikke det. Måtte de komme seg til Norge snart, ellers blir jeg igjen nødt til å reise utenlands for å se The Winery Dogs en gang til.
5,5/6 | Geir Amundsen
