Søndag 29. april 2018
Jake Smith, bedre kjent under pseudonymet The White Buffalo, fant det endelig for godt å avlegge hovedstaden et besøk. Søndag kveld besøkte han Norge for aller første gang. Litt overraskende var det at han nærmest greide å selge ut Rockefeller, noe Rockefeller også må ha blitt noe overrasket over, ettersom konserten i utgangspunktet skulle vært holdt på John Dee i underetasjen, men måtte flyttes opp i Oslos storstue på grunn av heftig pågang på billettfronten.
Så hvem var alle disse som jeg ikke visste hadde fått med seg at The White Buffalo eksisterte? Og hvem var alle disse som gadd å bruke penger på en konsert de ikke aktet å få med seg særlig mye av? Bygdefolket selvfølgelig. Her var det åpenbart mange som hadde funnet veien til tigerstaden for å få med seg et par låter de hadde hørt på Sons Of Anarchy. Jeg ante fred og ingen fare da jeg troppet opp på Rockefeller en søndag kveld, før en inneklemt mandag. Søndagskonserter pleier å være særs hyggelige affærer, da det gjerne er kun dedikerte fans som orker å bevege seg ut av sofaen, og som ikke nødvendigvis er ute for å ta seg en fest. Så feil kan man ta. Makan til kaklehøns og respektløs skravling skal du lete lenger etter.
Jake Smith var ikke alene på scenen denne kvelden. Smiths kassegitar ble akkompagnert av en rytmeseksjon bestående av Matt Lynott på trommer og Christopher Hoffee på bass, og sammen fyrte de igang aftenen med «Hide And Seek» fra fjorårets «Darkest Darks, Lightest Lights». Vi ble presentert for flere låter fra denne siste skiva, blant annet «Border Town / Bury Me In Baja», «The Heart And Soul Of The Night», «If I Lost My Eyes» og «The Observatory». De to sistnevnte er såpass rolige at det bød på en tålmodighetsprøve for et ukonsentrert publikum. Under disse rolige låtene fikk mannen med den ellers så mørke bassrøsten en vibrato i stemmen som sendte tankene til Eddie Vedder. På samme måte som «This Year» minte kraftig om Tom Petty. Under den like rolige «Love Song #1» var det dessverre slitsomt mye skravling i salen.
At The White Buffalo fikk en oppsving i karrieren på grunn av Sons Of Anarchy fikk vi bekreftet da noen av låtene fra denne TV-serien ble spilt i løpet av kvelden. Først ut var «Oh Darlin’ What Have I Done», som startet i rolige former, men økte voldsomt i intensitet utover i låta, og vi ble for alvor mint på at det var flere musikere enn Smith på scenen. Aller mest liv i publikum var det under Sons Of Anarchys finalelåt «Come Join The Murder», som jeg antar de fleste hadde kommet for å høre, skal man dømme ut fra allsangen. Når det er sagt, så var det vanskelig å ikke få frysninger på ryggen da de velkjente tonene fremkalte bildene av Jax, som blir jaget av det som fins av politi i Charming, som slipper sykkelstyret og lar en møtende lastebil avgjøre sin skjebne.
Da Smith begynte å plystre skjønte vi alle at «The Whistler» sto på trappene. Ett av kveldens høydepunkt vil jeg si, og også den en del av soundtracket til en mye omtalt motorsykkelserie. Et annet høydepunkt var den påfølgende «I Got You». Da de episke strofene «I ain’t got no brains in my heart, but I got you in my veins» ljomet i veggene, savnet vi nesten ikke Audra Mae i dette som opprinnelig er en duett. «The Pilot» fikk æren av å runde av settet før de forlot scenen med splitthopp.
Smith kom tilbake igjen alene, og kun med kassegitaren fremførte han «Wish It Was True», også denne fra Sons Of Anarchy og kjent for de fleste. Her ble det ekstra tydelig at godeste Smith synger like bra live som på plate, stemmen hans fylte virkelig hele rommet. Helt på egen hånd dro han også Jimmy Webb sin «Highwayman», til stor glede for publikum som hadde kauket etter nettopp denne. Bandet slo følge med ham på kveldens aller siste låt; de sa takk for seg med en energisk «Thats How The West Was Won».
Låtene gikk stort sett i ett, med lite rom for snikksnakk imellom. De var der for å spille, og ikke for å skravle tydeligvis, i motsetning til publikum. Kveldens settliste besto av et variert utvalg av gammelt og nytt. Dog savnet jeg «The Matador», og jeg kunne gjerne tenkt meg å høre The White Buffalos fantastiske versjon av «House Of The Rising Sun». Utover det var det en hyggelig søndagskveld, ja, hvis man ser bort fra et publikum som ikke sto til ståkarakter.
4/6 | Marianne Lauritzen
Foto: Synne Nilsson
