En av de hyggeligere overraskelsene blant norske platedebutanter i 2011, var den selvtitulerte skiva til The Wheel fra Oslo. Banebrytende og originale kan ingen kalle hverken skiva eller bandet, men solid hard rock godt forankret med det ene beinet i 70-tallet og det andre i 80-tallet. Vi tok en prat med bandets gitarist Ørjan Kvalvik over to pils på en bar på Grünerløkka.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Per Olav Heimstad
– For et halvår siden hadde jeg aldri hørt om The Wheel, men nå synes jeg dukker dere opp i alle mulige sammenhenger. Hvordan startet dette bandet?
– Jeg dannet bandet sammen med bassist Igor og en trommis fra Trondheim, og vi hadde lagd en demo med låtene mine, i instrumentalversjoner. Etter en konsert på Smuget i Oslo, kom jeg i prat med vokalist Jan Erik Salvesen, som jeg visste var en bra sanger fra Led Zeppelin-tributebandet Gentle Groove. Han fikk demoen og likte det han hørte, og vi begynte å jobbe med melodilinjer og tekster.
– Og når var dette?
– Rundt 2007. Samtidig ble det klart at det ble umulig å ha en trommis som bodde i Trondheim, som pendlet til Oslo for å øve. Da tidligere Street Legal-trommis BOL ble ledig på markedet, testet vi ut han, og etter et par minutter var det klart at han passet perfekt inn. Jeg var først litt redd for at han skulle være en sånn Lars Ulrich-type, for han hadde et enormt slagverk med tusen cymbaler og tammer. Men han er mer en Bonham-type. Svært dyktig fyr.
– Og så har dere en russer med på laget?
– Igor Fazlioulline på bass, ja. Han er en klassisk utdannet musiker, i beste John Paul Jones-stil, som var sugen på å spille rock. Han gikk på folkehøyskole med dama mi, og vi fant ut vi hadde masse felles musikalsk. Vi vurderer nå å få med en kar på keyboards også, for å ha en litt større musikalsk palett.
– Ja, mange av låtene deres hadde kledd et fett Hammondorgel.
– Ja, men keyboardister i denne sjangeren er det ikke mange av, men vi har muligens funnet rette mannen nå.
– Det virker som om dere alle har felles musikalsk bakgrunn; tungrocken fra 70- og 80-tallet?
– Ja, jeg er kanskje mer 70-tallsmann, mens Jan Erik og BOL er 80-talls, og det er hovedsakelig jeg som lager låtene, mens de andre bidrar i arrangering og lignende, og påvirkningene viser seg vel i musikken vår. Men det må sies at vi er også inspirert av enkelte 90-tallsband, som Soundgarden og Alice In Chains.
– Når og hvor ble skiva innspilt?
– Vi begynte tidlig i 2009 i et studio i Oslo, og pendlet til Horten for å spille inn vokalen i et studio der, og var vel egentlig ikke ferdige før nærmere to år senere. Men det hadde mange grunner – Jan Erik ble sjuk på høsten 09, og en periode visste vi ikke om eller når vi kunne komme i gang igjen. Men vi kom da i mål til slutt. Og lærte mye underveis.
– Dere har et par gjester med også?
– Ja, Michael Eriksen fra Circus Maximus er med på kor, og bidro med melodilinjer på «Stand Up». Vanvittig kreativ melodimaker. Og gitarist Terje Kjørhaug fra Hayseed har bidratt på låtskrivinga, han kom med hovedriffene på to av låtene.
– Jeg skulle anmelde skiva for NRM i høst, og når man skal beskrive et nytt og ukjent band, er det greit å ha noen sammenligninger, uten at jeg fant det opplagte. Jeg satte iPoden på shuffle etter å ha hørt på The Wheel-skiva, og det første som dukka opp, var «Streets Cry Freedom» med gode gamle Badlands. Og da tentes lyspæra over hodet mitt.
– Ufattelig kult å bli sammenlignet med Badlands, det er et av våre fremste favorittband. Jake E Lee er en fantastisk gitarist som jeg har hørt veldig mye på, og Ray Gillen har hentet like mye fra Robert Plant som det Jan Erik har. (Dette førte til en lengre avsporing om dette kriminelt oversette bandets fortreffelighet, og undertegnede lover herved å umiddelbart starte jakten på intervjuavtalen med den beryktede mediesky Jake E Lee.)
– Apropos Jake E Lee, i disse dager er det snart 30 år siden en annen Ozzy-gitarist døde.
– Randy Rhoads er vel kanskje min absolutte favorittgitarist, ved siden av Eddie Van Halen, og det var han som inspirerte meg til å plukke opp gitaren for alvor, og sette i gang og øve. Masse.
-The Wheel er en godt voksent band, hvor samtlige medlemmer forlengst er passert 35. Er det en fordel eller ulempe, tror du?
– Hvis vi skal promoteres i media, er det kanskje en ulempe, vi kan ikke kalles unge og lovende lenger, for vi har alle holdt på med dette siden tenårene. Men jeg tror nok det er en fordel å ha den erfaringen som vi har, vi vet hva man ikke bør gjøre og har opparbeidet oss mange nyttige kontakter.
– Skiva er utgitt på et tysk selskap, er det så?
– Den distribueres av tyske Music Buy Mail, som har gjort en svært bra jobb for oss. Ikke noe tull med kommersialisering eller radiohits.
– De har fått skiva ut på markedet selv om det nesten ikke finnes platebutikker lenger hvor man kan gå inn og kjøpe en fysisk CD…
– Nei, sant, men den er tilgjengelig på Wimp, på Platekompaniet, på Amazon…ikke på Spotify, men det kommer.
– Så hva er planene for The Wheel nå som skiva er ute?
– Først og fremst å komme oss ut og spille så mange konserter vi bare kan.
– Jeg så dere som support til Uriah Heep i Drammen i høst. Hvordan var det å spille med dem?
– Tja…det var vel kanskje ikke det beste vi har gjort – det er ikke alltid like enkelt å gå på en scene foran hundrevis av mennesker som ikke aner hvem du er og som aldri har hørt en eneste av låtene våre.
– Nei, men dere fikk da bra respons fra publikum likevel. Etterhvert, da de vare blitt litt varme i trøya.
– Ja, sånn sett må vi vel si oss fornøyd.
– Og Uriah Heep?
– Niks, de snakket vi nesten ikke med. Jeg ble ikke veldig fan av det jeg så av konserten deres den kvelden heller.
– Så det fristet ikke å bli med de på resten av turneen?
– Nei, vi fikk tilbud om å varme opp for dem på en jobb til, men det passet ikke. Nå er vi derimot i en dialog med tanke på å bli med UFO på en Europaturne i april og mai.
– Jaha!? Det må da være rette publikummet for dere å vise dere frem for? De kommer med ny skive nå i februar vel.
– Det kan veldig godt være, det frister veldig. Det er snakk om tre uker i Tyskland, Belgia, Nederland og Østerrike. Gutta i UFO kjenner jo også litt til oss etter at vi spilte sammen med de på Classic Rock Cruise i fjor, sammen med Quireboys og Ken Hensley.
– Men slikt koster vel flesk? Er dere villige til å bruke det dere har av ferie for å betale for å følge etter UFOs turnebuss på egen regning? Leie egen transport og betale egne hoteller i tre uker? Det er neppe et overskuddsforetagende.
– Ja, det er klart, det er mye som skal klaffe både økonomisk og praktisk. Vi prøver å få økonomisk støtte nå til å få gjennomført det. Og jeg skal ta ut pappaperm i april, kanskje ikke populært å stikke på turne da!
– Og så dukket dere opp på gratis-CDen som fulgte med desember-nummeret av Classic Rock Magazine. Det må da ha vært et varp?
– Ja, bare synd at det nesten ikke sto noe om oss inne i magasinet.
– Hvordan fikk dere den muligheten? Jeg har inntrykk av at man kan kjøpe seg inn på disse promo-CDene til CRM.
– Det stemmer nok, det var selskapet vårt i Tyskland som fikk oss inn der. Det er ikke veldig mange tusenlapper det er snakk om.
– Har dere merket noe effekt av denne internasjonale eksponeringen? Dere har jo blitt markedsført mot det nøyaktig riktige målgruppen deres.
– Nei, foreløbig er det ingenting som tyder på at det er akkurat denne promoteringen som kommer til å forårsake vårt store gjennombrudd.
– Hva med denne radiostasjonen i Italia?
– Ja, si det. Helt uventet tok en radiostasjon kontakt med oss og hadde gjort skiva vår til Album Of The Week, og ville kjøre konkurranser med skiva som premie. Og de har visstnok fått veldig bra tilbakemeldinger fra lytterne sine. Vi får kanskje ta en tur nedover og gjøre noen konserter der!
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2012