Mandag 17. april 2023
Det var et forlengst utsolgt Sentrum Scene som tok imot Mike Scott og hans firemanns backingband en nydelig vårkveld i Oslo, som sparket i gang med en av de forholdsvis nye låtene, tittelsporet fra «Where The Action Is» fra 2019. Mike Scott fyller 65 år i år, men han synger ikke noe dårligere av den grunn, noe han beviser på neste låt, klassikeren «Glastonbury Song», som får god respons fra salen.
Bandet hadde på langt nær tatt i bruk hele scenen, men samlet seg rundt Scott og hans gitar på midten, med bass og trommer bak og flankert av orgel og keyboard på sidene. Og det må sies med en gang at selv om det var litt skuffende at den karismatiske felespilleren Steve Wickham ikke er med i årets utgave av The Waterboys, så var det fort glemt. For den amerikanske organisten Brother Paul Brown er uten tvil det mest fargerike bandmedlemmet The Waterboys noensinne har hatt. (Og de har hatt over 80 musikere i rekkene over 40 år, på scene og/eller i studio.) Men denne Brown altså. Aldri har jeg sett en mann kose seg så glugg ihjæl på scenen. Se for deg en manisk glisende Dee Snider iført lilla fløyelsslengbukser, blomstrete bluse, perlehalsbånd og hvit kåpe som hamrer løs på Hammondorgelet mens han headbanger vilt og skriker/korer av full hals. Og de gangene han inntok midten av scenen med keytar rundt halsen gikk han både Rudolf Schenker og Angus Young en høy gang. Dette er blikkfanget og frontfiguren i The Waterboys anno 2023, make no mistake! Og vi skal ikke glemme at han er også en aldeles gnistrende musiker. Resten av det skotsk/irske bandet gjør også en solid jobb, uten å gjøre så mye ut av seg, men det skal godt gjøres å hevde seg ved siden av Scott og Brown.
Setlista var delt i to timeslange sett og inneholdt totalt 24 låter, med en 25 minutters pause underveis – noe som kan være ok når man sitter i et sete, men ikke når man står som sild i tønne på et gulv i nærmere tre timer totalt sett. Og som en fan av bandets tidlige periode, må man egentlig si seg fornøyd når man får ti låter hentet fra 80-tallsskivene, men det var mange innslag av countryrock og folkrock underveis også. (Og det er jo direkte påfallende at de, såvidt jeg registrerte, ikke spilte en eneste låt fra den nyeste skiva, fjorårets «All Souls Hill».)
For undertegnede kom de fleste høydepunktene i første sett, med en glimrende «A Girl Called Johnny» fra debuten etterfulgt av tittelsporet fra bandets gromskive «This Is The Sea» fra 1985. Herifra kom også første dels avslutning «The Pan Within» i en særdeles utvidet versjon, kledelig kamuflert som Springsteens «Because The Night» i intro og avslutning. Og en hyggelig overraskelse var inkluderingen av «Edinburgh Castle» fra Scotts eminente 1995-soloskive «Bring ‘Em All In». (Som om ikke alle Waterboys-skiver de siste 35 år eller så har vært Mike Scott soloskiver i alt annet enn navnet.)
Del to ble en litt mer langdryg affære, hvor den mest kjente låten var tittelsporet fra «Fisherman’s Blues» (1988). Men her ble altfor mange av låtene tværet ut i både seks og åtte minutter, hvor hovedriffet ble kvernet til det kjedsommelige mens tangentgutta fikk boltre seg vilt. Jeg tok ikke tida, men det føltes i hvert fall som om både «The Strange Golden Road» og avsluttende «In My Time On Earth» bikket både ti og femten minutter.
Men publikum var helt med, og «We want more!»-ropene gjallet allerede før bandet hadde gått av scenen. Selvsagt kom de på igjen, og ga oss den sidrompa folkemusikklåta «And A Bang On The Ear» som heller aldri ville bli ferdig, før Mike Scott satte seg ved pianoet og spilte ut trumfesset «The Whole Of The Moon». Stor hygge og kjempestemning!
Så joda, totalt sett en svært hyggelig opplevelse, og gærningen Brown gjorde at dette faktisk var gøy å se på også, men likevel føltes det som om alt for mye tid ble kastet bort på endeløse versjoner av låter som ikke engang er blant Scott beste. Tid som kunne vært brukt til å inkludere klassikere som «Savage Earth Heart», «Don’t Bang The Drum» eller hva som helst fra den oversette skiva «A Pagan Place», som for eksempel «Red Army Blues»? Men det får bli neste gang, Mike!
(Til sist må det nevnes at det var meget bra lyd, alle instrumenter og stemmer hørtes klart og tydelig, men gud bedre det var HØYT for oss som sto langt fremme ved scenen. Tidvis smertefullt høyt, og det piper i ørene i skrivende stund.)
4/6 | Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker
