Søndag 13. april 2025
Det er overraskende mange påskegubber som har valgt å legge skituren til Vulkan Arena denne palmesøndagen, og stemningen er god. The Watch er et fabelaktig progrock-orkester som siden 2001 har gitt ut åtte plater med eget materiale, men de har vel alltid spilt mange Genesis-låter, og denne gang reiser de rundt og fremfører sin versjon av albumet “The Lamb Lies Down on Broadway” fra 1974.
Jeg har aldri vært spesielt glad i akkurat dette albumet. Det inneholder én ordentlig god låt og noen fine partier her og der, men helheten finner jeg i overkant eksperimentell og langtekkelig. Genesis har mange utgivelser fra både før og etter ‘74 som jeg rangerer høyere. Men nok om det.
Et par låter ute i settet, tar Simone Rossetti seg tid til å ønske velkommen. Vokalisten er iført sort skinnjakke slik som Peter Gabriel hadde på seg da albumet ble fremført originalt. Han snakker litt om at dette konseptalbumet er 50 år gammelt, og litt om hvordan vi følger hovedpersonen “Rael” gjennom handlingen i albumets tekster.
“In the Cage” er et lite høydepunkt i første sett, med sine pulserende melodiske rytmer. Keyboardist Valerio De Vittorio gjør en god jobb gjennom hele konserten, og har en nesten komisk positiv utstråling på scenen, der han med et lurt smil vipper på krakken i takt med musikken. Men jeg savner litt ordentlig trøkk i låta. Både musikere og lydmann kunne med fordel skrudd flere knotter opp til elleve.
Vokalist Rossetti har en tradisjon med å lese litt norsk for publikum, og han stotrer seg gjennom noe om at “Rael når et fullstendig seksuelt klimaks på 68 sekunder fra han tok av seg skoen”. Vi klapper litt, og ler høflig. Bandet setter i gang med “Back in N.Y.C.”, som på grunn av overtydelige keyboards på bekostning av bass og trommer høres litt ut som et Super Mario-spill. Gitarist Andrea Giustiniani sliter naturlig nok litt med å få fade-in effekten med volum-pedalen helt opp på Steve Hackett -nivå på “Hairless Heart”, men keyboards låter bra, og de kommer seg sånn noenlunde greit i mål på denne vakre instrumentalen.
I starten av “Carpet Crawlers” er det noen foran meg som slipper en smyger, og det blir dessverre en passende kommentar til versjonen av denne låta.
På “The Chamber of 32 Doors” fungerer hele bandet overraskende godt. De forskjellige partiene i låta er rytmisk sett forholdsvis enkle, så det kan nok delvis forklare saken. Låta er kanskje også litt nærmere det bandet skriver av eget materiale. Fin avslutning på første del av konserten, og vi går til pause.
Del to er preget av mye irriterende pling plong, men “The Lamia” blir et nytt høydepunkt. Den er kanskje aller best i starten med bare vokal og keyboards, men fungerer også ganske greit når resten av bandet kommer inn. Fin koring fra bassisten.
Så fortsetter det opp og ned og att og fram i en hel evighet, fram til den enkle, triumferende avslutningen med “It”. Lydmannen danser med store bevegelser og ser ut som han er en del av showet. Gode greier.
Som ekstranummer får vi “The Musical Box”. Glimrende gitarspill og koring fra bassisten, og keyboardisten fortsetter også å imponere. Det låter upolert og tøft. Bandet kler denne litt eldre låta godt, og høster stor applaus. Bandet virker svært fornøyde, og særlig vokalisten og trommisen har noen glis som går rundt hele skallen så hodene nesten ramler av.
Mye å glede seg over denne kvelden, men også en del slapt låtmateriale og slapt rytmisk samspill. Neste gang de tar turen nordover håper jeg de inkluderer litt eget materiale sammen med noen utvalgte klassikere.
4/6 | Karstein Helland
Foto: Johannes Andersen
