Torsdag, 21. november 2024
Først ut på den intime scenen på John Dee er The Commoners, et band fra Toronto, Canada, som spiller en blanding av rock og roots. De drar i gang med låta «Shake You Off», og rister liv i salen med attitude fra første tone. At gjennomsnittsalderen i publikum er endel høyere enn det jeg er vant til å se er overhodet ingen hindring, og lista er lagt for en fremragende kveld i rockens tegn.
Chris Medhurst gjør en nydelig jobb på vokal. Han har både trøkk og styrke, uten å på noe tidspunkt bli masete. I tillegg har han den litt raspete whiskyrøsten som er perfekt for sjangeren, og det er ikke fritt for at jeg glemmer at jeg står i et lite konsertlokale, og heller kjenner på følelsen av å bli transportert til et eller annet sted i Sørstatene, hvor disse gutta uanfektet rocker sokkene av de fremmøtte på en langt større scene – for rock kan de, det er det liten tvil om.
I tillegg til mer rocka låter med mye energi og fart, så demonstrerer Medhurst med glans at han også kan ta det ned et par hakk og synge nydelige ballader som låtene «Restless» og «See You Again» – av typen som lett fører til «rusk i øyet». Settet består av gode og varierte låter, og de fleste av dem er hentet fra albumet «Restless» som ble sluppet tidligere i år. Neste gang håper jeg å se The Commoners som headliner, gjerne på en større scene enn John Dee. 5/6
Kanadiske The Sheepdogs kommer helt fra Saskatoon, Saskatchewan, og er kveldens headliner. De kjører i gang settet sitt med låta «Find the Truth», og fortsetter med det på energien som The Commoners har Ewan Currie er utrolig behagelig å høre på, og har den perfekte stemmen for sounden deres, en blanding av sørstatsrock, groove og blues – om man kan si det. Det er tydelig at de har hentet inspirasjon fra band som både Creedence Clearwater Revival og Led Zeppelin, og tidvis syns jeg til og med at Currie har likheter med Fogerty. Det er ikke dermed sagt at dette fremstår som et coverband, snarere tvert i mot, de har en kul og unik retrosound som jeg personlig ikke har hørt så mye av tidligere fra nyere band, og det blir verken kjedelig eller ensforming.
Der jeg følte at jeg var på en større rockekonsert med forrige band, føler jeg meg mer hjemme med The Sheepdogs. Det er vanskelig å forklare, men som nordlending fikk jeg følelsen av å være på en større bygdefest sammen med folk jeg er glad i. Du vet, av typen som gir det de gode minnene du lever på i lang, lang tid senere. De viser variasjon med låter som «Downtown», «Southern Dreaming», «How Late, How Long», «Take Me for a Ride», «I’ve Got a Hole Where My Heart Should Be» og «Scarborough Street Fight», og det er umulig å ikke bare lukke øynene, lene seg tilbake og nyte musikken, tilværelsen, livet.
The Sheepdogs er et godt sammensatt band hvor alle skinner på hver sin måte, men jeg vil likevel nevne gitaristen Ricky Paquette, som drar den ene gitarsoloen etter den andre opp av hatten. Og selv om jeg hørte snakk om at enkelte syntes det ble litt i overkant mye «gitarrunking» (som det jo lett kan bli), syns jeg personlig at de kom på nøyaktig riktig tidspunkt, i nøyaktig riktig mengde. I tillegg forsterker bruken av keys retrofølelsen i låtene deres, og som et barn av 70-tallet treffer The Sheepdogs treffer meg midt i sjela. 5/6
Selv om jeg nok som oftest er å se på konserter med hardere sjangere enn jeg vil plassere både The Commoners og The Sheepdogs i, så innrømmer jeg glatt at begge disse bandene sang seg rett inn i hjertet mitt. Jeg opplever ofte at det spriker mellom åpningsbandet og headlineren, men i dette tilfellet passet disse to bandene sammen som hånd i hanske. Hvis jeg kunne ønske meg noe annerledes ved denne konserten, så kunne jeg gjerne tenkt meg et noe lengre sett fra The Commoners, men den totale konsertopplevelsen var helt klart spot on!
Tekst: Shamini Charlie Thevarajah
Foto: Trym Eide