Lørdag 19. oktober 2024
Et gjenforent The September When er for tiden ute på en Norgesturné under påskuddet av at det i år er 30 år siden fjerdeskiva «HuggerMugger» kom ut, og et utsolgt Oslo Konserthus med et sittende (og godt voksent, på grensen til gråsprengt) publikum tok vel imot vokalist/gitarist Morten Abel, keyboardist Helge Hummervoll og bassist Gulleiv Wee. Gitarist Morten Mølster døde i 2013, og hans jobb på konsertene utføres nå av Nikolai Grasaasen. Originaltrommis Stene Osmundsen var heller ikke i stand til å bli med på denne runden, og hans plass ble tatt av Abels gamle kollega fra hans post-TSW-band Peltz, Espen Noreger.
Det startet forsiktig nok med nedstrippede versjoner av «One Eye Open»-sporene «Pretty Lonely Star» og «Fish Song» med bandet bak et hvitt forheng, hvor vi bare så silhuettene av Abel/Hummervoll/Wee. Deretter falt forhenget og det hele sparket for alvor i gang med kveldens annonserte hovedrett, hele «HuggerMugger»-skiva, riktignok i revidert rekkefølge. Og det evige problemet med å spille skiver i sin helhet, er at man da også forplikter seg til å spille skivas middelmådige låter (som de færreste i salen er spesielt interessert i å høre, og som de færreste i bandet er spesielt i å spille) på bekostning av atskillig bedre låter fra andre skiver. Men det sparket godt av åpningen «Sometimes Serious», som fikk mye bedre respons enn de to første låtene. Vi må også dra frem fantastiske «Getting It» med sine akustiske vers og blytunge refreng, og bandets kanskje aller beste låt, det nærmest Led Zeppelin-aktige eposet «Leave To Wonder», med en lang og avsluttende gitarsolo fra Morten Abel, faktisk, som tydeligvis har utviklet seg til en kurant gitarist siden jeg så ham sist. De rundet av hovedretten med hypnotiske «The Garden Party» og vandret deretter av scenen mens sequencerne fikk fortsette å rulle og gå.
Som alltid er det bra lyd i Konserthuset, og The September When hadde en enkel, men effektfull produksjon med storskjermer på bakveggen, hvor spesielt embryoet fra «HuggerMugger»-coveret fikk spille en stor rolle. Også lysmannen må få en kameratslig klapp på skulderen for en jobb vel utført. Bandet hang godt på greip – de låter bedre nå enn de par siste gangene jeg så dem på midten av 90-tallet – og Morten Abel har klart å bevare stemmen greit, selv om han skygget unna flere av de høyere tonene.
Men Abel & co var ikke ferdige – de kom på rekke og rad inn på scenen igjen iført matchende gulldresser, og restartet siste akt med den låten som nok falt mest til jorden – «The Mighty Rosalin» fra comeback-skiva «Judas Kiss» fra 2008, men den var ingen større suksess, og det virket ikke som om mange i salen gjenkjente den engang. Dette var tross alt hovedsakelig en 90-talls retroaften med fokus på de tre skivene de ga ut da.
Men derifra og ut var det en ren sjarmøretappe som fikk samtlige i Konserthuset på beina, i form av en liten Best Of fra «Mother I’ve Been Kissed» og «One Eye Open». For det er ikke mange andre band i Norge som ruger på en slik veritabel skattekiste av kremlåter som The September When gjør. «No Simple Reason», «Can I Trust You», «Mama Won’t Tell You No Lie», «Bullet Me» og punktumet «Slow Down» var en triumfmarsj som minnet oss om hvorfor vi har vært så glade i dette bandet opp gjennom tidene.
Så til tross for et par hvileskjær, så var dette en høyst trivelig tidsreise tilbake til 90-tallet, og Abel & co leverte nøyaktig det vi hadde håpet og forventet – men heller ikke så veldig mye mer. Men det var nok. 4,5/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Geir Kihle Hanssen