@ Kosmorama filmfestival
Regi: Oliver Murray, 2019
I 2014 ble en ung dokumentarfilmskaper gitt aksess til Bill Wymans sagnombruste arkivsamling – resultatet er blitt en 97 minutter lang film som allerede før fjorårspremieren kultiverte kontrovers, fordi den skyr betente tema, som The Rolling Stones-bassistens angivelige sexavhengighet, og især dennes kurtisering av en (u)lovlig ung Mandy Smith, som ektet Wyman ved fylte 18 år, i et giftemål som var dømt å feile. Flere av rockens titaniske ensembler huser musikere som forfekter fyll og dop til fordel for uhemmet kopulering. Gene Simmons gir et glimende eksempel herom, Bill Wyman et annet. Videre spekulasjoner lar vi ligge.
Alle som kjenner sin rockehistorie vet at The Beatles’ George Harrison er ”The Quiet One”. The Rolling Stones’ stillfarne ekvivalent virket i bandet fra oppstarten i 1962 til 1993, og har samlet fotografier, plakater, film, video, plaketter og stæsj på linje med den mest velbemidlete fanatiker. Han gir videre fortellerstemmen til ”The Quiet One”, mens han innledningsvis skimtes arbeidende i arkivet med ryggen til kamera. Vi hører om en problematisk oppvekst i etterkrigstidens England, hvor far og mor aktivt motarbeidet avkommets ønske om å bryte med arbeiderklasselivets normer; et livslangt, anstrengt forhold som gjorde at William Perks etterhånden endret sitt navn. Historiene omkring The Rolling Stones skildres ryddig, nøkternt og småvittig, fra et ublidt første møte i en pub, til massehysteri med politieskorte, skattegjeld, havarerte ekteskap, narkotikaavholdenhet, samlemani og traumer, som Brian Jones’ endelikt og Altamont-evenementet i desember 1969. Filmen berører heldigvis også Wymans milepæler utenfor moderbandmaskineriet, heriblant samarbeidet med Howlin’ Wolf i 1971, samt en uforvarende soloartistsuksess i 1981 med elendige ”(Si Si) Je Suis Un Rock Star”. En løper aldri fra følelsen av at regissør Murray nærmest dikteres av Wyman, i den grad at det store bildet marginaliseres til et overflatisk og allmenngyldig narrativ – ikke fortell meg annet enn at arkivarens imponerende hvelv skjuler dokumentasjon som ville besørget atskillig større dybde til utlegget.
Dokumentarens mest rørende tilslag er av nyere årgang, og viser en tilårskommen herremann, med tårer i øynene, berette om møtet med Ray Charles, hvorunder Wyman evnet å takke nei til å bli dennes studiobassist. Det er, om ikke annet, digg å se verdensvante superstjerner bli til gelé i samtaler om egne idoler.
3,5/6
Geir Venom Larzen
