The Pineapple Thief + O.R.k @ Rockefeller, Oslo

Mange hadde møtt opp tidlig for å få med seg kveldens supportband O.R.k, et band av høy musikalsk kvalitet, bestående av Pat Mastelotto fra King Crimson på slagverk, Colin Edwin fra Porcupine Tree på bass, Lorenzo Esposito Fornasari (a.k.a. ‘Lef’) på vokal og Carmelo Pipitone på gitar. Lef er dessuten også produsent og prisvinnende komponist av filmmusikk, og leverte en imponerende opptreden som resten av bandet tangerte. De fremførte flere låter fra sitt nyeste album «Ramagehead», deres første på prog-plateselskapet Kscope, deriblant den mektige «Kneel To Nothing», og «Black Blooms» hvor Serj Tankian fra System Of A Down gjør gjestevokal på skiveversjonen. Et høydepunkt var «Beyond Sight» som Mastelotto spøkefullt introduserte som «Beyonce». O.R.k.s musikk, både på scene og på skive er energisk og intens, men også øm og stemningsfull. Gå ikke glipp av disse karene! 5.5/6 | Anne-Marie Forker

Inntil for få år siden hadde jeg ikke noe spesielt forhold til The Pineapple Thief. Som flere andre så jeg på dem som et flinkt band med litt lite egenart, og var nok sikkert ikke alene om å se på dem som Porcupine Tree-kopister. På de siste albumene har de likevel klart å vise at de stilistisk står på egne bein, og har nok egenart til at det blir grådig urettferdig å avskrive dem som noen som etterligner Wilson og hans gjeng. The Pineapple Thief har helt klart lånt et øre til Porcupine Tree og lignende band, men jeg synes de i større grad klarer å variere sangstrukturer og ikke låser seg fast i en form (slik det føles at Wilson har gjort). Jeg opplever det også slik at de skjeve taktartene og de ukonvensjonelle akkordprogresjonene glir bedre enn hos mye av det jeg har hørt i Porcupine Tree.

Nå vel, over til konserten. Bruce Soord og hans kumpaner inntok denne marskvelden et Rockefeller med cirka 600 tilhørere, dominert av menn i tretti- til femtiåra. Det var med andre ord ikke proppfullt, men nok folk i salen til at det ikke var glissent. Stemningen var jevnt over god, og det var helt klart en rekke gamle fans til stede, for her kunne folk tekstene og de kom med tilrop på de rette stedene. Til å begynne med var det en høflig, men litt stillestående gjeng som bivånet Soord og co., men etter hvert livnet det til, og mot slutten var det ekte konsertfølelse med høy grad av entusiasme, i alle fall på de fremre radene.

Sceneoppsettet og sceneshowet kan karakteriseres som veldig enkelt og greit. Alle musikerne var kledd i svart, det var lite forsterkere og utstyr på scenen som stjal plass, lysshowet var enkelt, men smakfullt, og lyden var for det meste helt ok, om enn kanskje litt lav. Når det blir såpass nakent på scenen, sier det seg selv at hva de fem på scenen gjør, blir viktig.

Soord er i høyeste grad lederen og senter for oppmerksomheten, men han var flink til å kommunisere med de andre musikerne og gi dem rom og mulighet til å vise seg fram. Keyboardist Steve Kitch var den mest anonyme av dem, og selv om bandets musikk ikke akkurat legger opp til Wakeman- eller Emerson-eksesser på tangentene, syntes jeg godt han kunne blitt løftet litt opp i lydbildet og dyttet litt fram på scenen. En som ikke hadde noe problem med å finne rom til notene sine, var trommeslager Gavin Harrison. Han vet nøyaktig hvor trommeslagene skal plasseres, og trommespillet støttet fint oppunder låtene, særlig på det materialet han selv har vært med og skrive. Men Gavin, oss trommiser imellom: Det er helt greit at ikke alle fills består av «raskedeler» (som en kamerat kaller det når alle fills høres ut som maskingeværsalver).

Hovedmann og vokalist Soord virket i de innledende minuttene bittelitt usikker og innanvendt, men livnet fort til, og viste seg å være en rett så engasjert frontmann. Fordi han også spiller gitar og derfor må synge i mikrofon på stativ, sier det seg selv at han ikke kan jogge rundt hele scenen som en annen Freddie Mercury, men han hadde så absolutt nok i seg til å få publikum med. Her og der var det toner som definitivt ikke satt, men avhjulpet av vokalbidrag fra bassist Jon Sykes og «hjelpegitarist» George Marios, kom det vokale på plass og tilførte litt variasjon i lydbildet. Og det trengtes, for der synes jeg det sviktet litt.

Etter hvert som konserten skred fremover, gled låtene litt over i hverandre. Ikke nødvendigvis fordi de var så like komposisjonsmessig, men fordi dynamikken ble for flat, og de store kontrastene som disse låtene legger opp til, i mine ører uteble litt. Lys og skygge, skiftene fra det relativt forsiktige og delikate til det kraftfulle og enorme er et uhyre sentralt virkemiddel i veldig mange av The Pineapple Thiefs låter. For meg virket det som om de ofte la opp til dette, men ikke alltid fikk det til. Jeg tror at det som påvirket dynamikken, kan henge sammen med at bassgitar, alle gitarer, samt keyboards gikk rett i miksebordet, mens kun Harrisons trommer ga fra seg scenelyd som ble fanget opp av mikrofoner. Dette i kombinasjon med at lyden var fin, men ikke spesielt høy, gjorde at det for meg ble en noe merkelig balanse og litt lite av det musikalske dramaet jeg forventet. Dette er stor musikk for store rom, og med Harrison på laget har de muligheten til å fylle salen med trøkk, men jeg dramaet lot altså vente på seg, og jeg merket derfor at interessen min dabbet av etter hvert.

Soord og co. bød likevel på 90 hyggelige minutter, og de viste så definitivt at de er mye mer enn en Porcupine Tree-arvtaker. De har, som jeg har vært inne på, varierte former og strukturer, og får skjeve taktarter til å flyte på en måte som ikke føles unødvendig hakkete og konstruert. De kan også helt klart traktere instrumentene på eksellent vis.